Tag Archives: Venstre

Takk for meg!

Takk for flotte år som ansatt i Venstre!

Takk for flotte år som ansatt i Venstre!

I dag er en vemodig dag: Jeg har hatt min aller siste arbeidsdag for Venstre, og da følte jeg det var på sin plass å si noen ord.

Jeg vil takke for mange fantastiske år som ansatt i Norges desidert beste parti! Det har vært en sann glede og et privilgium å få jobbe for Venstre.

Å være ansatt i Venstre er givende – ikke bare fordi man får gleden av å jobbe sammen med mange fantastiske mennsker, men man får også være med på å påvirke. Arbeidsoppgavene har vært mange og varierte: Jeg har fått gjøre alt fra å koke kaffe til å skrive spørsmål til Stortingets spørretime. Den viktigste lønnen er ikke alltid den som kommer i form av kroner og øre. Det er veldig meningsfylt å få jobbe med noe man tror på og brenner for.

Det har vært mange oppturer, og jeg er stolt av alt det vi har fått til. Jeg meldte meg inn i Venstre i 2003. På dette tidspunktet ville et flertall av fylkeslederne kaste partilederen, og vi hadde meningsmålinger på under 2 %. Heldigvis er det svært mye som har gått riktig vei siden da.

Det har selvfølgelig også vært noen tøffe nedturer. Valgkampen i 2009 var krevende. Jeg var nok ikke den eneste som kjente en tåre i øyekroken på valgnatten. For min del ga dette nederlaget motivasjon til å jobbe enda hardere; ikke pokker om dette skal skje igjen. Valget i 2011 ble det beste valget for Venstre på 40 år, og med resultatet i 2013 er Venstre igjen en maktfaktor i norsk politikk.

Jeg kommer aldri til å glemme tiden som ansatt i Venstre; – de lange møtene, de mange varme klemmene, dansingen i de sene nattetimene, de gode politiske diskusjonene, og ikke minst: alle de fantastiske og hyggelige menneskene. Det er dere som gjør Venstre så bra!

Jeg er stolt av å være med i Norges eldste parti; partiet som har lagt mye av grunnlaget for den norske velferdsstaten, partiet som har kjempet fram de demokratiske rettighetene, og ikke minst: partiet som alltid har kjempet for de svakeste i samfunnet. Vi har en lang og stolt historie å se tilbake på, og jeg tror samtidig at vi har en lys tid foran oss.

Det er rom for et liberalt, grønt og raust sentrumsparti i norsk politikk.

Jeg har tatt meg litt fri etter valgkampen. Det har vært delig å ha litt pusterom etter en intens valgkamp med svært lange dager, og jeg er nå i gang med å finne meg en ny jobb. Gi meg gjerne tips om ledige stillinger.

Da sier jeg takk for meg som ansatt for Venstre. Det har vært urolig fint å å få jobbe for partiet i så mange år, og jeg vil ønske dere alle lykke til videre!

Abid Q. Raja looking at things

Har latt meg inspirere av Kim Jong-il looking at things og laget en tilsvarende samling av bilder med Abid som kikker på ting.

Abid ser på brannbil.

Abid ser på brannbil.
Foto: Johannes Bangum, 2013

 

Abid ser på Hadia Tajik.

Abid ser på Hadia Tajik.
Foto: Johannes Bangum, 2013.

Abid ser på kart. Med Frognmarkas venner.

Abid ser på kart. Med Frognmarkas venner.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på Ipad.  Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på Ipad.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på en byggeplass. Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på en byggeplass.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på ku. Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på ku.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på Liv Signe på partilederdebatten. Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på Liv Signe på partilederdebatten.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på heisekran. Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på heisekran.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Partiet som fant tilbake til røttene sine

Johan Sverdrup

Venstre har funnet tilbake til røttene fra Sverdrups tid.

Dette er fortellingen om Norges eldste parti, Venstre – partiet som fant tilbake til røttene sine. Det er med ikke så rent lite stolhet jeg har lyst til å fortelle litt mer om historien til partiet jeg jobber for og tror på. Jeg har lyst til å si litt mer om dette programmet sett i et historisk perspektiv.

Noen sier at Venstre har «tatt et steg til høyre» – at Venstre har blitt et liberalistisk parti, som har brutt med en mangeårig sosialliberal tradisjon, og heller blitt et slags «Høyre-light». Dette mener jeg er helt feil. Ideologisk sett er det mer riktig å si at Venstre på flere områder har funnet tilbake til røttene. Det er en klar, rød tråd fra dagens Venstre og tilbake til det Venstre kjempet for i sin spede barndom.

La meg starte med begynnelsen.  Venstre-bevegelsen var på 1880-tallet et uttrykk for en frihetskamp mot embetmannsstaten og for folkestyret. Den viktigste enkeltsaken var kampen mot kongemakten og for parlamentarisme.

«I det øieblik, at al makt og kraft samles her i denne sal til afgiørelse af samfundets høieste og vigtigste anliggende, gaar der en stor vækkelse ud over landet … Der kan ikke lenger regieres uden Storthinget, der maa regieres med Storthinget.»

Johan Sverdups ord fra talerstolen i Stortinget kan oppsummeres med to ord: Folk først. Sverdrup krevde at regjeringen måtte ta hensyn til folkeviljen. Regjeringen skulle utgå av et flertall av folket gjennom de folkevalgte på Stortinget og ikke oppnevnes av kongen.

Akershus Venstre, den delen av partiet jeg jobber for, ble stiftet i 1880. På dette tidspunktet hadde man ikke et eget valgprogram, men man vedtok en formålsparagraf. I formålsparagrafen het det at foreningen skulle «virke for folkelig Oplysning, Frihed og Sparsomhed i Stat, Amt og Herred.» Foreningen skulle forsvare den liberale valgsieren i 1879 mot «de Reaktionære» og revansjhungeren deres.

Folkelig oplysning, frihet og sparsomhet. Det kunne nesten vært slagord i valgkampen 2013.

Jeg synes det er interessant at «sparsomhet» blir trukket fram som viktig. Sparsomhet innebærer at man ikke skal sløse med fellesskapets midler, men det innebar også at man ikke skulle tynge ned folk med skatter. Mange fryktet at økt skattebyrde ville ruinere borgere og staten.

«Skatterne er nu paa de fleste steder i vort land saa høie, at varsomhet maa utvises. Venstre kan ikke mer i kommunen end i staten gaa med paa de uoverlagdte projekter, som socialisterne slaar om sig med, likesaalitt som det kan støtte den stagnerte og lysrædde politik, som er kjendemerket paa Høire…»
– Gunnar Knudsen, i valgskriv til Venstres lokalforeninger, 1910

Samtidig som Venstre historisk sett har vært et systemkritisk parti, har det alltid kjempet for de svake i samfunnet. Allerede i 1894 programfestet Venstres landsmøte åttetimersdagen og ulike sosiale trygdeordninger. Mange er ikke klar over at Venstre står bak mange av de viktigste velferdsreformene de siste 130 årene (Arbeiderpartiet fikk først regjeringsmakt i 1935):

Fabrikktilsynsloven i 1892: (innført av regjeringen Steen (V)) forbud mot barnearbeid, begrenset adgang til nattarbeid og helgedagsarbeid, gav regler om beskyttelse av arbeidernes liv og sunnhet «så vidt gjørlig», og etablerte et offentlig arbeidstilsyn. Arbeidstiden for ungdom mellom 14 og 18 år ble begrenset til 10 timer per dag.

Guri Melby på Venstres landsmøte 2013: Vi skal ta på oss denne ene særinteressen: de fattige barna.

Lov om ulykkesforsikring i 1894: I 1894 ble loven om ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere innført av regjeringen Stang(Høyre). Det var den første trygdeloven i Norge.  Med denne loven ble arbeidsgiverne pålagt å forsikre sine arbeidere. Den gjaldt for arbeiderne i fabrikker som ble skadet ved bedriftsulykker. Venstre var pådriver for loven, som var et resultat av Arbeiderkommisjonen av 1885 nedsatt av Sverdrup.

Obligatorisk sykeforsikring for lavlønnede arbeidere i 1907. Obligatorisk syketrygd innføres for lønnstakere under en viss inntektsgrense og deres familiemedlemmer. Ordningen ble utvidet fram mot 1940.

1I 1915 innførte Venstre det som trolig var den mest radikale loven om barns rettigheter på denne tiden: De Castbergske barnelover. Loven sikret mødre og barn rett til bidrag om de ble stående uten bidrag fra faren. Menn kunne også pålegges bidragsplikt. Barn født utenfor ekteskap fikk rett til farsarv. Jeg er igjen fristet til å dra paralellen til dagens Venstre og Guri Melby: Vi skal ta på oss denne ene særinteressen: de fattige barna.

1915 10 timers arbeidsdag

1919 Åtte timers arbeidsdag

1923 Lov om alderstrygd (flere kommuner hadde egne ordninger, men statlig, behovsprøvd alderstrygd  ble først vedtatt og satt ut i livet i 1936)

1939     Arbeidsløshetstrygd – (innført av Arbeiderpartiet og Venstre).

1967     Lov om folketrygd. 1900-tallets største sosiale reform, folketrygden, ble innført av regjeringen Borten  (SP, H, V, KrF) etter Venstres modell i 1967.

1969     Særtillegg til pensjon og overgangsstønad innføres for dem som ikke har kunnet tjene opp tilleggspensjon, ble innført av regjeringen Borten  (SP, H, V, KrF)

Dette er bare en liten del av politikken Venstre har fått gjennomslag for. Flere av de norske partiene kappes om å ha æren for at Norge er en velferdsstat, og et rikt land, men Venstre har kanskje mer av æren enn det mange tror.

En ransakelse er en ransakelse

Hvordan ville du reagere om politiet dukket opp med narkohund på din arbeidsplass og forlangte å få ransake alle som jobbet der? Dette har vært virkeligheten for mange elever i Oslo-skolen den siste tiden, og det kommer snart til å bli standarden i resten av Norge også. Stortinget behandler snart et forslag om at dette skal bli normen i hele landet, og Venstre stemmer som eneste parti mot forslaget.

En enstemming justiskomité vil nå gi politiet adgang til å drive narkoforebyggende arbeid på skoler med bruk av hunder. I Oslo-skolene, og flere andre steder i landet,  har politiet lenge drevet med narkohundbesøk. Elevorganisasjonen reagerer sterkt på dette forslaget:

Jeg er helt enig med Elevorganisasjonen. En ransakelse er en ransakelse. Stortinget gjør en stor tabbe om dette forslaget blir vedtatt. Er narkorazzia mot uskyldige norske ungdommer veien å gå for å skape gjensidig tillit og bekjempe misbruk av rusmidler? Jeg tror ikke det.

Forslaget, som fremmes av Høyre, er grunnleggende illiberalt. Praksisen strider mot det grunnleggende prinsippet i rettsstaten – at man er uskyldig til det motsatte er bevist. Advokat Jon Wessel-Aas har også vurdert saken, og har konkludert med at tiltaket både mangler lovhjemmel og uansett vil være i strid med flere menneskrettskonvensjoner.

Jeg er sjokkert over at grunnleggende rettigheter blir fratatt enkeltmennesker kun fordi man er ung og elev i skolen. Når politiet ransaker elever som ikke er mistenkt for noe og kaller det «forebyggende arbeid», strider det mot et bredt spekter av både norske og internasjonale lover. Jeg er helt enig med Elevorganisasjoner som reagerer kraftig på denne praksisen.

Hvis jeg var elev hadde jeg nektet å delta på disse aksjonene. Det er ikke slik at man skal tolerere alt selv om man ikke har noe å skjule. De aller fleste elever har rent mel i posen, og for meg som liberaler er det et viktig prinsipp at man skal slippe å vise fram melet sitt absolutt hele tiden. Man er uskyldig til det motsatte er bevist.

Så hva er svaret? Hvordan bør man heller gjøre det? Jeg har tro på følgende løsning: politiet kan godt være tilstede på skoler. De bør kunne jobbe med forebygging og kunnskapsspredning uten å ransake folk uten konkret mistanke. Det er å bygge tillit, og det er en langt bedre løsning. Det handler om å se enkeltmennenskene og ikke skjære alle over en kam.

Jeg anfefaler også Christoffer Torris Olsens (Unge Venstre/Venstre) blogginnlegg «Forebyggende mistillit«.

Livet etter 22. juli og skadene på Venstres hus

Venstres hus i Møllergata 16 ligger kun 50 meter fra der bomben gikk av 22. juli. Faksimile: Statsbygg

Venstres hus ligger på Youngstorget i Oslo sentrum, kun 50 meter unna bombeeksplosjonen 22. juli. Mange har hatt spørsmål om hvordan det har vært i etterkant – om vi fortsatt har kunnet jobbe på Venstres hus og om hvordan eksplosjonen har preget arbeidssituasjonen på «huset». Her vil jeg si litt om hvordan jeg har opplevd det.

For det første vil jeg si at valgkampen i 2011 var helt spesiell. Den var selvfølgelig svært preget av de grufulle hendelsene, både i Oslo og på Utøya. Det å skulle drive valgkamp når en hel nasjon er i sorg, føltes betydningsløst i det store bildet. Jeg skrev et innlegg om hva jeg følte fire dager etter at bomben gikk av. Det finnes her: «Mine tanker om de siste dagene«.

Sjokkbølgen fra eksplosjonen kom umiddelbart, og gjorde stor skade på Venstres hus i Møllergata 16. En stor del av vinduene ble blåst ut og satte dem som befant seg i bygget i umiddelbar fare. Terrorangrepene skjedde i fellesferien på en fredag ettermiddag. Det var få på jobb – kun to personer var tilstede i den ene etasjen som Venstre disponerer. Den ene slapp fra det med skrekken, den andre ble truffet av splinter da vinduet han satt ved ble blåst ut.

Jeg er utrolig glad for at jeg ikke var på jobb den dagen – heldigvis befant jeg meg langt unna. Men jeg må innrømme at jeg har tenkt tanken; hva om jeg hadde vært på jobb den dagen? Hva om jeg hadde gått ute i gatene rundt regjeringskvartalet som vanlig? Det er en uhyggelig tanke.

Slik så Venstres hus ut på mandagen etter bombeangrepet. Mange av vinduene ble blåst ut, og det ble montert finérplater foran. Jeg gikk rundt hele det avsperrede området, men fikk ikke slippe inn. Jeg gruet meg til å se hvordan det så ut på innsiden.

Inne på Venstres hus var skadene betydelige. Flere av kontorene til VHO var så ille tilredt, at vi skal prise oss lykkelige for at det ikke var noen i dem. Mange av vinduene ble blåst ut, skilleveggene raste sammen og takplater ramlet ned.

Et av VHOs kontorer etter eksplosjonen. Finérplater erstattet vinduene, og det var store skader på inventaret. Foto: Terje Breivik

Kaos i korridoren inne på Venstres Hus:

Korridoren inne på Venstres Hus. Det var ledninger, takplater og glasskår over alt.

Eksplosjonen og 22. juli satte selvsagt et sterkt preg på valgkampen og livet på huset i ettertid. Dagen etter angrepet ble hele området rundt Venstres Hus sperret av. Det føltes rart å se arbeidsplassen sin smadret av et terroristangrep. Helt uvirkelig og umulig å forestille seg på forhånd.

«Er tom for ord og full av tårer.»
– min Facebook-status 23. juli

Oslo Venstre og Unge Venstre flyttet midlertidig inn i nye kontorer i valgkampen, og de kom ikke tilbake før etter valget. De ansatte i VHO var stort sett borte på Stortinget.

For min del jobbet jeg mye hjemmefra og litt fra Galleriet i Schweigaardsgate 4 hvor Akershus fylkeskommune også holder til. Det var stille og litt rart på Venstres Hus i ukene før valget. Det var temmelig folketomt der, og selv om det var fullt mulig å bruke kontorplassen der, valgte jeg å være andre steder. Jeg følte et sterkt behov for å være med de personene jeg har aller nærmest.

Det å drive med politikk kjentes ambivalent etter 22. juli. På den ene siden følte jeg at det ble enda viktigere – at kampen for demokrati, åpenhet og frihet er viktigere enn noen sinne. For hva var angrepet 22. juli, om ikke en direkte trussel mot det jeg verdsetter aller høyest i det norske samfunnet? Det å vise at vi ikke skulle la oss knekke eller skremme tror jeg var en viktig drivkraft for mange, meg selv inkludert.

På den andre siden føltes det merkelig å skulle være med på å gjennomføre en lokalvalgkamp. Det nære og lokale er kanskje viktig, men saker som jeg ellers ville ha sett på som viktige, ble uvesentlige, trivielle bagateller i den store sammenhengen. Vissheten om at 77 mennesker nettopp hadde blitt drept satte ting i perspektiv.

Unge Venstres sommerleir ble en helt spesiell opplevelse. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke dra, men jeg ombestemte meg. Hendelsene 22. juli gjorde at jeg dro allikevel. UVs sommerleir ble arrangert kun en uke etter terrorangrepene. Det var en helt spesiell opplevelse. En  samling av 180 unge, engasjerte mennesker, som vanligvis ville ha møttes for en uke med sommer, bading og politikk.

Sommerleiren var preget av et veldig sterkt samhold, men samtidig dyp sorg. I lufta var det en varsomhet, og en stillhet, og folk var veldig omsorgsfulle med med hverandre. EU-flagget var byttet ut med et AUF-flagg, og en prest åpnet samlingen – noe som ville ha vært utenkelig under normale omstendigheter.

Vi hadde en veldig trist, men verdig minnestud med blomsternedleggelse. Jeg tror mange satte pris på nærværet og den omtanken folk møtte hverandre med. Unge Venstre er litt som en stor familie, og det bar samlingen ekstra preg av. Folk gråt, trøstet, holdt rundt hverandre og var lavmælte sammen.

Det første møtet med Venstres hus på innsiden gjorde sterkt inntrykk. Det tok et par uker før det var mulig å komme forbi sperringene. Jeg la merke til at det var blod på dørhåndtakene enkelte steder, og at det var glasskår og svimerker på gulvene, og støv over alt. Det tok litt tid før de innvendige skadene ble reparert, men etter valget gled ting gradvis tilbake til det normale.

I vinter har flere av kontorene på Venstres hus ikke hatt skikkelige vinduer. Flere har bare hatt finérplater eller enkle glassruter. Flesteparten har vært boltet fast, slik at man ikke har kunnet åpne dem. De provisoriske vinduene har ført til at noen av kontorene har vært bikkjekalde når det var på det kaldeste i vinter. På Oslo-kontoret, hvor det var ekstra trekkfullt, måtte de kjøpe inn ekstra ovner for å holde varmen.

Jeg vil si at livet på huset på mange måter nå er tilbake til der det var før terrorangrepene. Livet har gått videre – folk er på jobb, det blir avholdt møter og besøkende kommer og går. De fysiske skadene på Venstres hus som var preget av midlertidige reparasjoner er under utbedring nå. Men vi har ikke glemt det som har skjedd – og jeg kan nok si at jeg for min del neppe kommer til å glemme det noen sinne.

Venstres hus 23. april 2012 . Omfattende bygningsarbeider er i gang. Det kryr av håndtverkere om dagen, og planen er å oppgradere til passivhusstandard slik at bygget blir tipp-topp miljømessig. Det skulle bare mangle at ikke Norges beste miljøparti holder til i et moderne, miljøvennlig bygg!

Les også:

Ble terrorangrepene forutsett i en konspirasjonsteori?

Tankene mine om de siste dagene – innlegg skrevet like etter terrorangrepet

En stereotypisk venstremann…

Johan Sverdrup (1816-1892) likte å gå i fjellet. Helt siden Sverdrups tid har man kunnet støte på venstrefolk på fjellet.

…er glad i å være ute i naturen, går gjerne på tur, og har en forkjærlighet for å dra på fjellet.

…liker eksotisk mat og er ikke redd for å prøve nye ting.

…tar gjerne et glass vin i godt lag. Eller kanskje en god øl – det viktige er at det er skikkelige varer.

…er med i det frivillige liv. Synger gjerne i kor, eller er med i det lokale idrettslaget.

…setter seg gjerne ved siden av en innvandrer på bussen, og reiser seg for gamle damer.

…leser ofte bøker, eller skulle ønske han fikk lest flere bøker.

…bruker gjerne Mac, eller gjerne duppeditter som er fine å se på.

…har Alfa Romeo som drømmebil, men skulle ønske at den var mer miljøvennlig.

…sykler.

…liker musik, men ikke listepop. Hører på det meste og liker ofte klassisk.

…går på langrennski.

…drar heller til Toscana på vinsmaking enn Ibiza på chartertur.

…resirkulerer ALLTID glass og papir.

…er glad i kunst, og går gjerne på konserter og teater. Skulle alternativt ønske at han gikk oftere på konserter og teater.

…liker opera.

…er en hyggelig fyr, en som gjerne slår av en prat og stiller opp på dugnad.

…liker å se på seg selv som handy, men er det ikke nødvendigvis av den grunn.

…har gjerne utradisjonelle hobbyer – liker å skille seg ut.

…leser aviser og liker å holde seg oppdatert.

Mine tanker om de siste dagene

Venstres Hus etter bombeangrepet. Bygningen ligger ca. 50 meter fra eksplosjonen. Vinduene er blåst ut i de fleste kontorene. Jeg befant meg heldigvis langt unna da det smalt.

Da smellet først kom skjønte jeg ingen ting av hva som foregikk. Jeg var på kanotur på Toten, og skjønte ikke alvoret i det som var i ferd med å utspille seg. Vi måtte avbryte turen vår, da turkameraten min ble innkalt til skarpt oppdrag for militæret. Nå, noen dager etter hendelsen har jeg fortsatt vanskelig for å fatte det som har skjedd, men jeg har behov for å sette ord på det jeg føler.

Hvordan kan noen ville andre så vondt? Det eneste AUF-ungdommene på Utøya var skyldige i, var å være idealister som ville gjøre verden til et bedre sted. Dette er noe de faktisk også deler med samtlige andre ungdomspolitikere i Norge – vi er alle idealister som tror på forandring til det bedre gjennom, fredelig, demokratisk utvikling. Jeg vil sende mine varmeste tanker til alle som er berørt, og har dyp medfølelse og omtanke for alle som er rammet av ugjerningene.

Vi føler oss alle berørt at det som har utspilt seg de siste dagene, ikke bare politikere, men også hele det norske folk. Det politiske Norge er lite, og vi føler at dette ikke bare er et angrep på AUF og regjeringen, men et angrep på oss alle. Et angrep på verdiene våre – på det åpne, sårbare samfunnet vi alle er en del av.

Venstres Hus ligger vis a vis Olje og Energidepartementet, eller ca. 50 meter fra der bomben smalt. Heldigvis gikk det bra med alle der, med unntak av én personskade. Jeg må innrømme at jeg aldri har vært mer glad for å være på ferie, men jeg gruer meg allikevel til å se hvordan det ser ut på innsiden. Det føles rart at bygget jeg har jobbet i de fire siste årene nå plutselig er «smadret».

Det skremmer meg at muslimer ble hetset etter terroren. Allerede 10 minutter etter eksplosjonen strømmet folk til islamske nettsider og stappet dem med hatmeldinger, skriver Al-Ouda i en e-post til NRK.no. Mange eksperter og kommentatorer spekulerte i hvem som kunne stå bak angrepene, og de fleste tok feil. Det er uansett svært urovekkende at denne grufulle handlingen skulle lede til et generelt utløp for hat mot muslimer. Det er allikevel påfallende at «alle» antok at det var muslimske terrorister som sto bak. Norske medier har kanskje i for stor grad trukket en forbindelse mellom terrorisme og islam. I realiteten står muslimer bak svært få terrorangrep. Islamister har kun stått bak bare fem av 940 planlagte, gjennomførte eller avslørte terroraksjonene i Europa de siste tre årene.

Samtidig har vi kanskje hatt for lite oppmerksomhet rettet mot høyreekstremisme i Norge. De høyreekstreme når sjeldent ut med budskapet sitt i mediene, de føler seg marginalisert og fortiet. Jeg skjønner godt at de føler at de blir ikke tatt på alvor. De er en marginal gruppe i samfunnet, og er henvist til dunkle nettsider der de kan diskutere med likesinnede. Med ett hederlig unntak: nettavisenes kommentarfelter. Jeg synes det har vært skremmende å lese alle de hatefulle og rasistiske kommentarene som ofte følger med artikler som handler om innvandring eller integrering.

Jeg mener allikevel at det er galt å fortie de ekstreme meningene – f. eks. ved å sensurere dem, men heller møte meninger med meninger og ord med ord. For å sitere Voltaire: Jeg er uenig i hva du sier, men vil inntil døden forsvare din rett til å si det. Jeg synes at vi skal ta kommentarfeltene tilbake fra galningene, og være flinkere til å møte ord med ord. Vi må gjøre som Odd Einar Dørum sier – være tøff mot de tøffe.

Jeg elsker det mulitikulturelle samfunnet. Det er herlig å være en del av et samfunn som er så mangfoldig som det norske. Dette gikk opp for meg da jeg bodde på Gjøvik for noen år siden. Der befant jeg med magedanserinner, arabisk musikk og vannpipe. På Gjøvik. Gjøvik, som kanskje er det mest jordnære stedet på jord. Den dagen selv totninger røyker vannpipe, er den dagen Norge med rette er et multikulturelt samfunn – og der er vi nå. Jeg nekter å tro at selv de mest høyreekstreme lengter etter et samfunn der alle må gå i lusekofter og det eneste man får kjøpt på restaurantene er kjøttkaker i brun saus.

Det var så mange mennesker i Oslo sentrum mandag, at det ikke var mulig å komme seg ut på Rådhusplassen. Det planlagte rosetoget ble avlyst fordi det var for mange mennesker i byen. Det var svært rørende at så mange stilte opp for å sørge sammen. Foto: Joar Rasmussen.

I Norge lever vi fredelig, side om side, til tross for våre store ulikheter. Vi aksepterer at folk lever forskjellige liv. Men det at vi er et åpent og tolerant samfunn gjør oss også sårbare, og det kommer vi til å fortsette å være. Jeg tror vi rett og slett må innse at det er umulig å bli kvitt alle ondene i et samfunn, fordi bivirkningene vil være så store. Selv PST-sjef Janne Kristiansen sier at «– Selv ikke Stasi-Tyskland kunne ha stoppet denne mannen«. Overvåkning gjør oss ikke sikrere, det gjør oss mindre frie. Jeg vet i allefall med meg selv at jeg kommer til å fortsette å la døra mi være ulåst. Heller naiv enn paranoid er mitt mantra.

Det har vært svært rørende for oss alle å se reaksjonene i etterkant av tragedien. Hele Norge har vært i dyp sorg. Det har vært noen tøffe dager for meg personlig også. Jeg har vært svært lei meg, men det har vært så flott å se hvordan denne tragedien også får fram det beste i oss. Vi bryr oss om hverandre, støtter hverandre og viser samhold og nestekjærlighet på en helt spesiell måte. Jeg tror at vi kan komme styrket ut av de grufulle hendelsene både som enkeltmennesker og som nasjon.

Det har blitt sagt mange kloke ord om det som har skjedd. Her er noen utvalgte sitater:

«Det køyrte nettopp en politibil forbi. Taket var dekka av roser. Eg elskar Oslo.»

– Hans Andreas Starheim

 

«I dag er jeg stolt av en statsminister jeg ikke har stemt på, en konge jeg prinsipielt sett ikke vil ha, og samholdet med politikere jeg er uenig med. Dette er Norge på sitt beste.»

–  Ove Vannebo, leder av FpU

 

«Even in their deepest sorrow the Norwegians don’t get hysterical. They resist the hate. It is amazing to see how politicians and the whole country reacts. They are sad to the deepest thread of their souls. They cry in dignity. But nobody swears to take revenge. Instead they want even more humanity and democracy. That is one of the most remarkable strengths of that little country.»

– Anna Reinmann, Der Spiegel

 

«Det norske samfunn ble angrepet av kuler, bomber og hat. I dag svarte vi med blomster, solidaritet og kjærlighet. Det norske folket har vunnet og jeg er ufattelig stolt over å være nordmann og utrolig glad i byen og landet mitt!»

– Jonas Eilertsen

 

«Little peaceful Norway show the world how to handle situations like this. Right now I would rank Norway as the largest country in the world. I have never seen anything like it»

– Barack Obama

 

«Friheten er sterkere enn frykten»

– Kong Harald

 

«Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet.»

– Jens Stoltenberg

Etter at den sterkeste sorgen er pleiet, trøsten har fått mulighet til å lindre og ettertanken bearbeidet skal vi på nytt ta fatt på en ny dag. Sammen skal vi sikre og forsterke det mest dyrebare vi har felles; vårt demokrati og åpne samfunn bygget på frihet, rettferdighet, tillit og toleranse.

På jobb for demokratiet

I disse dager foregår det en politisk thriller de færreste er klar over. Denne thrilleren omfatter mange tusen mennesker, og utspiller seg i nærmest samtlige kommuner i Norge. Det er tid for listestilling til lokalvalget i 2011, og fristen for å levere inn valglister nærmer seg med stormskritt. Denne thrilleren er selve lakmustesten på om det norske lokaldemokratiet fungerer eller ikke.

Liste, eller ikke liste, betyr å være, eller ikke være for et politisk parti. Logikken er enkel; har man ingen liste, får man heller ingen stemmer. Dette fører til at partiene gjør en stor innsats både lokalt og sentralt for å sikre i valglister i så mange kommuner som mulig. I enkelte kommuner hadde det trolig vært svært få valglister, om det ikke var for denne innsatsen.

Det at folk ikke vil stå på valglistene, og ikke bryr seg om å stemme ved valg, er kanskje den største trusselen mot lokaldemokratiet. Ved å la være å stemme, lar du i praksis andre bestemme for deg. Det at innbyggerne i kommunen stiller opp er en grunnleggende forutsetning for at vi i det hele tatt skal ha et lokaldemokrati, og for at et parti skal kunne stille med en liste kreves det at minst 7 personer ønsker å stå på denne listen. I enkelte kommuner er bildet skremmende, fordi det er vanskelig å få nok folk til å stille.

Å være lokal folkevalgt for et politisk parti er en viktig oppgave, og man har en reell mulighet til å påvirke utviklingen i lokalsamfunnet der man bor. Samtidig er det de folkevalgtes plikt å være våre ombud og representere oss i de folkevalgte organene. Det å låne bort navnet sitt til en valgliste står det respekt av uavhengig av hvilket parti man representerer. De aller fleste lokalpolitikerne er idealister, som vil være med på å utvikle lokalsamfunnet sitt til det bedre.

Jeg vil oppfordre alle til å ta del i den demokratiske dugnaden som nå pågår, og håper at så mange som mulig ønsker å stå på de ulike partienes valglister rundt om i landet. Samtidig vil vi jeg gi en honnør til alle idealistene som legger ned tusenvis av frivillige timer for det de brenner for og tror på. Jeg ønsker meg et levende lokaldemokrati flere føler eierskap til, og som har mer makt og større frihet enn det som er tilfellet i dag. Da tror jeg også at enda flere vil engasjere seg i lokalpolitikken.

Topp 10 idiotiske politiske utspill

Mange av utspillene omhandler hat mot homofile eller innvandrere. Foto: See Ming Lee /Flickr

Her er mine forslag til mest idiotiske utspill fra politikere fra 2000-tallet. Dette er et utvalg av noen av de jeg mener er de mest idiotiske. Lista er selvsagt helt subjektiv. Om du har andre gode innspill så kom med dem! Det er selvsagt ingen venstreutspill med på lista, da venstrefolk ikke kommer med forslag som fortjener en plass her 😉

FrP derimot har selvsagt hatt en masse utspill på 2000-tallet. Spesielt litt perifere FrP-politikere har hatt det med å snakke rett fra levra. Her er noen som ikke kom med på listen: Alle nye asylsøkere skal bo i telt, FrP-politiker ber om forskning på nytten av drikking, Frp-byråd mener integrering er som hundeoppdragelse, – Handikappede bør ikke fødes, Frp-politiker råder norske menn å hente seg asiatiske koner, Homofili er en sykdom, og homofile er smittebærere, Vil ID-merke asylsøkere, Krever respekt for blondiner (og nordmenns hunde- og kattehold), Unge jenter ønsker sex med mektige menn, – Homofile må kastreres (Pensjonistpartiet) Demokratene innfører muslimfri sone på nettet (Demokratene)… Puh, det er så mye å ta av!

Her er lista:

10. Knudsen vil ha dødsstraff (Ulf Erik Knudsen, FrP, 2010)

Stortingsrepresentant Knudsen tar til orde for å gjeninnføre dødsstraff i Norge.

9. «Jeg er døren» (Rolf Tornes, Kristent Samlingsparti, 2009)

Tornes var 1. kandidat for kristent samlingsparti i Møre og Romsdal til stortingsvalget i 2009. Han skrev et svevende innlegg på partiets nettsider der budskapet er at  uansett hvor mange gode meninger en politisk kandidat har, så er han en tyv og en røver hvis han ikke er kristen.

8. Advarer mot shoppe-stopp (Kristin Halvorsen, SV, 2008)

– Hvis jeg har vært og handlet, så tar jeg nå en ekstra runde på Karl Johan med ny handlepose, bare for å vise at det er omløp i økonomien, sa finansminister Kristin Halvorsen (SV) om finanskrisen i 2008. Sosialist, øh, kapitalist, javisst!

7. Feministisk selvforsvar inn i skolen (Inga Marte Torkildsen (SV), 2005/resolusjon på SV landsmøte)

SV vil ha feministisk selvforsvar som et eget fag i skolen. I faget skal jenter lære «selvforsvarsteknikker som kan brukes i diskriminerende situasjoner». SU har lenge skolert jenter i slossing, der man blant annet lærer å gå etter svake punkter som strupe, skritt og kneskål.

6. Forbud mot dataspill (Laila Dåvøy, KrF, 2002)

Barne- og familieminister Laila Dåvøy foreslo å forby dataspillet Grand Theft Auto 3 i 2002. – Dette spillet er forferdelig, og burde ikke vært lov å selge. Foreldre bør gå inn i og se hva ungene har i hyllene, og få det vekk, sa Dåvøy.

5. Vil ikke ha muslimer til Åsnes (Kjell Eierholen, FrP, 2006)

– Vi vil bare ha fredelige innbyggere, sa Frp-politiker Kjell Eierholen til Dagbladet i 2006. Han la også til at de i hvertfall ikke ville ha noen moské i kommunen. FrP: Partiet for individuell frihet for alle andre enn muslimer.

4. Mobil til alle i klassen (Lena Jensen, SV, 2005)

Troms SVs førstekandidat til stortingsvalget, Lena Jensen, foreslo i 2005 å gi gratis mobiltelefon til alle elever i grunnskolen for å «hindre digital kløft».

3. Kunne spart strøm uten innvandrere (Morten Ellefsen, FrP, 2010)

Ellefsen er politiker for FrP, og sa følgende  fra talerstolen i et fylkestingsmøte i Nord-Trøndelag: – Hvis det flytter flere mennesker til Norge, så blir det flere husholdninger som bruker mer strøm.

2. Forby bare mager (Kjell Jensen, FrP 2007)

Kjell Jensen, bystyremedlem i for FrP i Drammen, ble i 2007 spurt om skolene i Drammen bør forby 15 år gamle jenter å gå med bar mage. Jensen svarte ja på spørsmålet, og begrunnet det på denne måten; – Det er så mye halvfleskete jenter, og det er ikke noe pent å se på.

1. Anti-homo-pille til folket (Ludvig Nessa, Abortmotstanderne, 2009)

Førstekandidat for abortmotstanderne i Østfold til valget i 2009, Ludvig Nessa, foreslo å likestille abort med drap i forhold til straffeloven, og bruke offentlig midler på å utvikle en pille for å kurere homofili.

Oppdatert 08.12.2010:

Her er også et forslag jeg synes fortjener en plass på denne lista:

– Blodig urettferdig ( Telemark AUF, 2003)

Telemark AUF foreslo at alle menstruerende kvinner skulle få gratis bind og tamponger…

Løgnen om at Norge er i ferd med å bli «snikislamisert»

Siv Jensen på dialogmøte om integrering. Jensen advarer mot snikislamisering, jeg advarer mot Jensen. Foto: Christoffer Biong

I 2008 var det totalt 163.000 muslimer i Norge. Dette av en befolkning på nærmere fem millioner. Disse 163.000 er personer som kommer fra, eller barn født av, foreldre som kommer fra et land der islam er hovedrelegion. Selv om mange av disse har bakgrunn fra land der islam er den dominerende religionen, betyr ikke det nødvendigvis at de er radikale muslimer. Ta for eksempel det europeiske Bosnia (15.600 innvandrere) som man regner som liberale, eller Iran (15.100 innvandrere) der mange som har flyktet er sekulære. Dessuten viser en undersøkelse at halvparten av norske muslimer ikke føler seg mer religiøse enn etnisk-norske flest.

Jeg vil komme med en generell oppfordring: slutt med stigmatiseringen av muslimer! Man kan ikke hevde å kjenne og vite hva alle de norske muslimene mener. Selv om én muslim mener at homofile skal steines, er ikke det representativt for alle. Jeg tipper det er like mange muslimer som deler Mohyeldeen Mohammads avskyelige holdninger om at homofile bør steines, som det er andre nordmenn som sympatiserer med ekstremister som f. eks. Norgespatriotene.

Jeg innrømmer gjerne at det er utfordringer knyttet til integrering, som for eksempel tvangsekteskap, vold og intoleranse. Men også her skal man være forsiktige med å generalisere. La oss begynne å ta debatten på en ryddig måte, uten å skjære alle over én kam. Når man tillegger hele grupperinger like holdninger, bidrar en til rasisme og fremmedfrykt.