Christoffer Biongs blogg

SOS Rasisme leker detektiver og forsøker å sverte Unge Venstre. Foto: Rødt Nytt / Flickr (Creative Commons)

Det er mildt sagt oppsiktsvekkende at den “partipolitsk nøytrale” organisasjonen SOS Rasisme bruker tid og krefter på å forsøke å sverte Unge Venstre. De har skrevet en artikkel der de forsøker å få det til å framstå som at Unge Venstre har jukset med medlemstall. Hva har dette å gjøre med kampen for et rasismefritt samfunn?

Svaret er at de forsøker å slå tilbake mot all kritikken som har kommet mot organisasjonen det siste året. Jeg blogget om at SOS Rasisme er tvilsomme for et år siden. Siden da har organisasjonen fått mye negativ oppmerksomet i riksmediene, og en av journalistene som har fulgt opp saken tettest er Eiliv Frich Flydal, som har en fortid i Unge Venstre.

På nettsidene komnmer de med følgende påstand om medlemsjuks i Unge Venstre: “I de tre årene Dagbladet-journalisten Eiliv Frich Flydal var leder for Oslo Unge Venstre ble det etablert en praksis med å oppgi et medlemstall som var dobbelt så stort som det virkelige.” Dette baserer de på noen game medlemslister som ligger på Unge Venstres nettsider. Men UV har rent mel i posen, og påstandene om medlemsjuks tilbakvises glatt av Boye Bjerkholt, generalsekretær i UV. Det er rett og slett SOS Rasisme som har feiltolket listene.

Jeg tviler ikke på at SOS Rasisme er plaget av all den negative oppmerksomheten. De svarer på mye av kritikken på en saklig måte på nettsidene sine. Fair enough. Men at man skal forsøke å gjøre et slags vendetta mot journalisten som ser dem i kortene ved å granske fortiden hans, og framsette grunnløse påstander om medlemsjuks i andre ungdomsorganisasjoner, synes jeg er svært merkelig. Jeg vet ikke hva slags kompetanse de har på å drive detektivarbeid, men jeg er ikke imponert. Dessuten er ikke det å drive detektivarbeid mot andre ungdomsorganisasjoner en del av det SOS Rasisme skal drive med. I allefall ikke ifølge sine egne vedteker, som sier at organisasjonen er partipolitisk uavhengig, og ikke tillater politiske markeringer av noe slag. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: SOS Rasisme er tvilsomme.

Siv Jensen på dialogmøte om integrering. Jensen advarer mot snikislamisering, jeg advarer mot Jensen. Foto: Christoffer Biong

I 2008 var det totalt 163.000 muslimer i Norge. Dette av en befolkning på nærmere fem millioner. Disse 163.000 er personer som kommer fra, eller barn født av, foreldre som kommer fra et land der islam er hovedrelegion. Selv om mange av disse har bakgrunn fra land der islam er den dominerende religionen, betyr ikke det nødvendigvis at de er radikale muslimer. Ta for eksempel det europeiske Bosnia (15.600 innvandrere) som man regner som liberale, eller Iran (15.100 innvandrere) der mange som har flyktet er sekulære. Dessuten viser en undersøkelse at halvparten av norske muslimer ikke føler seg mer religiøse enn etnisk-norske flest.

Jeg vil komme med en generell oppfordring: slutt med stigmatiseringen av muslimer! Man kan ikke hevde å kjenne og vite hva alle de norske muslimene mener. Selv om én muslim mener at homofile skal steines, er ikke det representativt for alle. Jeg tipper det er like mange muslimer som deler Mohyeldeen Mohammads avskyelige holdninger om at homofile bør steines, som det er andre nordmenn som sympatiserer med ekstremister som f. eks. Norgespatriotene.

Jeg innrømmer gjerne at det er utfordringer knyttet til integrering, som for eksempel tvangsekteskap, vold og intoleranse. Men også her skal man være forsiktige med å generalisere. La oss begynne å ta debatten på en ryddig måte, uten å skjære alle over én kam. Når man tillegger hele grupperinger like holdninger, bidrar en til rasisme og fremmedfrykt.

Bidrar media til hverdagsrasisme?

Hverdagsrasisme er i mine øyne den typen rasisme man aksepterer uten å reagere, altså en type rasisme som er allment akseptert. Slik jeg ser det finnes hverdagsrasismen ofte i form av underforståtte sannheter, frykt, eller generalisering.

Hvis for eksempel en person fra en etnisk gruppe utfører en kriminell handling er det lett å knytte hendelsen til hele gruppen. Det handler om vi “norske” og “dem”, de som er annerledes. Hverdagsrasismen preges av forenklede bilder, vi tar stilling uten å egentlig vite noe på forhånd.

La meg komme med et eksempel: en norsk man gifter seg med en kvinne fra thailand. “Klarte han ikke å finne seg en norsk kjæreste?”, eller “Han ville sikkert bare ha en hushjelp?”. Jeg er sikker på at mange med “importbrud” opplever å føle seg stigmatisert nettopp på grunn av foreklede bilder som dette. Det hjelper ikke om mannen og hans kjære er aldri så likestilte, så lenge det ikke oppfattes slik hos andre.

TV 2 dokumentaren Reflektor: Pattaya for mine føtter, er i mine øyne en type dokumentar som bidrar til å nøre opp under denne typen fordommer. TV 2 “avslører” hvordan nordmenn er involvert i thailands sexindustri. Denne typen dokumentarer blir omtrent like idiotisk som om man skulle filmet prostituerte i Skippergata, og framstilt det som et objektivt blikk på livet i Norge; “Oslo for mine føtter.” TV2 har valgt “gamle griser utnytter fattige jenter fra landsbygda”-vinkling, i stedet for å gi et mer helhetlig bilde av et samfunn som er minst like sammensatt som Norge.

Et annet og kanskje vel så illustrerende eksempel, er det som skjedde i Lørenskog denne uken, der naboene la 4 millioner på bordet for å få kjøpe et hus som skulle bli flykningebolig. Naboene betalte rett og slett for slippe å bo ved siden av flykninger. Dette er temmelig sjokkerende for meg.

Den 2. juni 2008 skrev utenriksminister Jonas Gahr Støre i Aftenposten: Målet er ikke å ha en ambassadør eller ti med pakistansk bakgrunn. Målet er å ha det, og at alle synes det er helt naturlig. Dette er kloke ord, og hvorfor skulle ikke dette også gjelde ellers i samfunnet også? Selvsagt har alle fordommer, men vi kan allikevel tilstrebe å være mindre fordommsfulle, heller enn å skjære alle over en kam.