Hvordan ville du reagere om politiet dukket opp med narkohund på din arbeidsplass og forlangte å få ransake alle som jobbet der? Dette har vært virkeligheten for mange elever i Oslo-skolen den siste tiden, og det kommer snart til å bli standarden i resten av Norge også. Stortinget behandler snart et forslag om at dette skal bli normen i hele landet, og Venstre stemmer som eneste parti mot forslaget.
En enstemming justiskomité vil nå gi politiet adgang til å drive narkoforebyggende arbeid på skoler med bruk av hunder. I Oslo-skolene, og flere andre steder i landet, har politiet lenge drevet med narkohundbesøk. Elevorganisasjonen reagerer sterkt på dette forslaget:
Jeg er helt enig med Elevorganisasjonen. En ransakelse er en ransakelse. Stortinget gjør en stor tabbe om dette forslaget blir vedtatt. Er narkorazzia mot uskyldige norske ungdommer veien å gå for å skape gjensidig tillit og bekjempe misbruk av rusmidler? Jeg tror ikke det.
Forslaget, som fremmes av Høyre, er grunnleggende illiberalt. Praksisen strider mot det grunnleggende prinsippet i rettsstaten – at man er uskyldig til det motsatte er bevist. Advokat Jon Wessel-Aas har også vurdert saken, og har konkludert med at tiltaket både mangler lovhjemmel og uansett vil være i strid med flere menneskrettskonvensjoner.
Jeg er sjokkert over at grunnleggende rettigheter blir fratatt enkeltmennesker kun fordi man er ung og elev i skolen. Når politiet ransaker elever som ikke er mistenkt for noe og kaller det «forebyggende arbeid», strider det mot et bredt spekter av både norske og internasjonale lover. Jeg er helt enig med Elevorganisasjoner som reagerer kraftig på denne praksisen.
Hvis jeg var elev hadde jeg nektet å delta på disse aksjonene. Det er ikke slik at man skal tolerere alt selv om man ikke har noe å skjule. De aller fleste elever har rent mel i posen, og for meg som liberaler er det et viktig prinsipp at man skal slippe å vise fram melet sitt absolutt hele tiden. Man er uskyldig til det motsatte er bevist.
Så hva er svaret? Hvordan bør man heller gjøre det? Jeg har tro på følgende løsning: politiet kan godt være tilstede på skoler. De bør kunne jobbe med forebygging og kunnskapsspredning uten å ransake folk uten konkret mistanke. Det er å bygge tillit, og det er en langt bedre løsning. Det handler om å se enkeltmennenskene og ikke skjære alle over en kam.
Jeg blir ofte skremt av holdninger jeg møter fra “mannen i gata” når det kommer til innvandringspolitikk. Det hender at jeg kvier meg for å fortelle folk at jeg jobber med politikk. Ofte kommer temaet innvandring raskt opp, og samtalen har gjerne med følgende frase: “Jeg er ikke rasist altså, men… (så kan man bare fylle inn valgfrie fordommer eller generalisering om innvandrere)”.
Jeg er utrolig lei av å diskutere innvandring med folk som helst skulle ønske at Norge var blendahvitt. Jeg er helt grunnleggende uenig med dere. Jeg liker at mennesker er ulike, at det leves ulike liv og at det er mangfold. Jeg ser på det som en berikelse.
Dessuten er jeg faktisk positiv til at folk skal kunne bosette seg og bevege seg på tvers av landegrenser. At det skal være mulig å søke lykken i et annet land. Vi tar det for gitt at vi kan reise over alt, hvorfor skal ikke andre ha de samme mulighetene?
Tror du virkelig at mange afrikanere drømmer om et liv på trygd i Norge? Det tror ikke jeg. Jeg tror at de aller fleste innvandrere er ute etter å jobbe og skape et bedre liv for seg og sin familie. Virkeligheten de møter her er en helt annen. Asylsøkere blir tvunget til passivitet – de kan bli sittende i årevis uten å ha muligheten til å jobbe. Er det dette god integreringspolitikk?
Innvandrerbefolkningen i Norge er svært sammensatt og har bakgrunn fra over 200 land. Det har sjelden noe for seg å beskrive hele innvandrerbefolkningen som en gruppe. Når man diskuterer dette mener folk nesten alltid innvandrere som er brune i huden, men sannheten er at de største innvandrergruppene i Norge er polakker og Svensker:
Antall personer i de største innvandrergruppene i Norge pr. 1. januar 2011. Kilde: ssb/Wikipedia.
I den norske innvandring- og integreringsdebatten krever mange “bedre integrering” av innvandrere. Dette er en floskel jeg er utrolig lei av å høre. For hva betyr det egentlig? At alle innvandrere skal tvinges til å spise ribbe på julaften, eller gå i bunad 17. mai? Eller betyr det at de kun skal følge norske lover? Jeg tror det mange egentlig mener er at de ønsker er at innvanderne skal bli “norske” – ikke at de skal integreres men at de skal assimileres. De skal gjøre som oss, være som oss, spise joikakaker som oss.
Selvfølgelig er det mange store utfordringer når det kommer til innvandring og integrering. I det offentlige ordskiftet debatteres nesten utelukkende de negative sidene. Kan vi ikke begynne å snakke mer om de positive? Dette betyr ikke at jeg mener at man skal ta lett på vanskelige spørsmål, som f. eks. kvinnediskriminering. Man skal aldri godta diskriminering kun fordi det er “en kulturforskjell”.
I Norge er mennesker på flukt fra krig og nød offer for et politisk spill. Ap er åpenbart redde for å miste grepet om grunnfjellet av velgerne – som er kritiske til innvandring. Den systematiske dobbeltkommunikasjonen deres gjør meg provosert: den ene dager poserer Støre i Dagbladet over to sider med budskapet “mangfold er bra”, den neste er Helga Pedersen ute med forslag om forbud mot hijab, eller å “stenge Oslo for asylsøkere” eller noe i den dur (det finnes mange eksempler). Frp vet man i det minste hvor man har, Ap er grunnleggende uærlige når det kommer til innvandring og integrering.
Til dere som er innvandrere og leser dette innlegget vil jeg si: Velkommen skal dere være! Takk for at dere er med på å gjøre Oslo til en mangfoldig og spennende by å bo i! Jeg synes man skal sette folk foran systemer, samme om de kommer fra Bangladesh eller Brummundal fortjener man lik og rettferdig behandling. Innerst inne tror jeg ikke selv den bitreste innvandringsmotstander ønsker seg et samfunn der det eneste man får kjøpt på restaurantene er kjøttkaker og fårikål og alle utestedene kun spiller norsk folkemusikk.
Her er en liten video om innvandring til Norge (gammelt NRK-klipp):
I dag er det fire år siden klimaforliket, hvor blir det av tiltakene? Regjeringens klimamelding skulle komme i 2010. Så våren 2011. Deretter høsten 2011. Nå er den ventet i 2012.
I dag er det fire år siden partiene på Stortinget (minus FrP) signerte klimaforliket. Klimaforliket skulle gi oss en ambisiøs klimapolitikk med kutt av klimagasser med 30 prosent innen 2020, i forhold til 1990-nivået. To tredeler av disse kuttene skal tas i Norge. Dette er et svært ambisiøst mål – men hva er egentlig vitsen med å vedta ambisiøse mål, om man ikke følger opp med konkret handling?
Regjeringens klimamelding skulle komme i 2010. Så våren 2011. Deretter høsten 2011. Nå er den ventet i 2012, men jeg føler meg ikke trygg på at den kommer nå heller.
Denne meldingen er viktig, fordi det er den som skal sørge for at målsetningene i klimaforliket blir omsatt i konkret handling. I mellomtiden har klimautslippene fortsatt å øke, og tiltakene blir stadig dyrere å gjennomføre.
Regjeringen har systematisk lagt til rette for utslippsøkninger gjennom gasskraftverk uten rensing, transportplaner som legger til rette for mer bruk av bil og fly, og Gasskraftverkene på Kårstø og Mongstad har bidratt til at utslippene fra energiproduksjon er seksdoblet siden 1990. I 2005 lovte regjeringspartiene at Kårstø skulle renses innen 2009 og Mongstad innen 2014.
Miljøpolitikken til dagens regjering bærer preg av mye prat og lite handling. Det er litt deprimerende å tenke på at den største miljøpolitiske seieren som har skjedd de siste årene er at vi har fått utsatt oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, kanskje i to år.
Jeg har tro på en klimapolitikk der vi gjør det attraktivt for folk å leve miljøvennlig – at det skal være praktisk og enkelt for folk å gjøre miljøvennlige valg i hverdagslivet. Kollektivsatsing og miljøvennlige biler er en viktig del av dette, men jeg tror også at vi ikke kommer utenom de store punktuslippene – oljeproduksjon og industri, som tilsammen står for over halvparten av utslippene i Norge.
Klimautfordringene er kanskje vår tids største utfordring, og de valgene vi tar i dag vil utvilsomt påvirke oss langt fram i tid. Dette handler ikke utslipp alene, men at vi må ha i bakhodet at ressursene vi forbruker i dag ikke er evigvarende. Verden bruker 85 millioner fat olje daglig. Hva skal erstatte det i framtiden? Jeg tror det haster mer og mer med å iverksette konkrete tiltak – og vi har ingen tid å miste.
Antall fattige barn i Norge er økt med minst 50.000 med SV i regjering, til tross for at Kristin Halvorsen sa at det å bekjempe fattigdommen kun er et spørsmål om politisk vilje. Foto: ManilaRyce CC/Flickr
Etter seks år med de rødgrønne i posisjon, er det på tide å gjøre opp regnskap for fattigdomsløftene. Her er noe av det SV sa om fattigdom før de gikk inn i det rødgrønne regjeringssamarbeidet:
“For å måle hvor godt et samfunn er, må vi se på hvordan samfunnet behandler dem som er dårligst stilt. 30 000 fattige barn i et av verdens rikeste land er en skam. Denne fattigdommen er noe vi ganske enkelt kan kvitte oss med. Vi har råd til rettferdighet og å gi mer frihet i livet til de fattigste.”
- Fra SVs nettsider 29. august 2003
I 2005 sa Kristin Halvorsen ting som:
- Dette er ikke vanskelig, dette handler om politisk vilje. Det er en skam, Bondevik, og nå har du hatt sjansen til å gjøre noe med det.
Halvorsen var nådeløs i sin kritikk av Bondevik:
“Kjell Magne Bondevik skyver folk ut i kulda, og kaster fyrstikker etter de fattige.”
Det er liten tvil om at Halvorsen gikk langt over streken. Den som kjenner Bondevik litt bedre, vet at fattigdomsbekjempelse kanskje var den aller viktigste politiske saken for ham – og Bondevik II-regjeringen gjorde faktisk mye for å bekjempe fattigdom. Bondevik II la som den første regjeringen i nyere tid fram en egen tiltaksplan mot fattigdom høsten 2002, og den samlede målrettede innsatsen mot fattigdom kom opp i om lag 3,2 mrd kroner. Det ble satt i gang prosjekter for å hjelpe langtids sosialhjelpsmottakere til å komme i jobb og utdanning, bostøtteordningen for barnefamilier med lav inntekt ble forbedret – dette er bare noe av en lang rekke tiltak. Bondevik II økte også bistanden til verdens aller fattigste kraftig.
SV gikk lengst av alle partiene i sine løfter i 2005. SV lovet at “fattigdommen skal avskaffes i løpet av neste stortingsperiode.“ Det er uten tvil et nobelt mål, men hvis det er riktig at det å avskaffe fattigdommen kun er et spørsmål om politisk vilje – hvordan kan det da ha seg at antallet fattige barn i Norge er økt med minst 50.000 de siste fem årene og 100.000 barn lever nå under fattigdomsgrensen (ifølge Fafo)? I 2005 sa Kristin Halvorsen at fattigdommen kunne avskaffes med et pennestrøk. Kanskje noen snart burde gi dama en penn?
Det er ikke første gang et PC-spill har blitt fjernet fra butikkhyllene fordi det inneholder vold. Dataspillet "Death Race" fra 1976, som gikk ut på at man skulle styre en bil og kjøre over "gremlins" ble trukket etter massive protester. Foto: JohnnyMrNinja CC/Wikipedia
Det er med undring jeg har fulgt med på debatten om dataspill i etterkant av terrorangrepene. Mange har kommet med synspunkter på virkningene av å spille dataspill, og da spesielt de voldelige dataspillene. En av de vanligste påstandene er at det er en sammenheng mellom dataspill og kriminalitet. Utallige nyhetsartikler har fokusert på at terroristen spilte dataspill som World of Warcraft, Modern Warfare 2 og Call of Duty.
- Bakgrunnen er fredagens grufulle hendelser. Dette er et midlertidig grep vi gjør av hensyn og i respekt til de berørte. Beslutning om å ta ut spillene tok vi umiddelbart da vi skjønte omfanget, sa direktør Geir Inge Stokke i Coop til Rogalands Avis.
Men finnes det i det hele tatt noen undersøkelser som viser at et spill alene har ført til slike hendelser? Og hvorfor er det alltid dataspill som trekkes fram som syndebukken – er ikke andre former for kultur like relevant?
Det å spille dataspill var ikke det eneste terroristen gjorde på fritiden. Han leste også bøker, og på hans Facebook-profil oppga han forfatteren William James, Prosessen av Kafka, 1984 (George Orwell) og verket On Liberty av John Stuart Mill som favoritter. Han så på filmer også: 300, Dogville og Gladiator. Om dette kan ha vært medvirkende til terrorhandlingene er det ingen som har sagt noe om.
For meg er dataspill kultur på lik linje med film eller bøker. Ja, jeg ser at det er grafisk vold i Modern Warfare 2, men det er det da virkelig i de nevnte filmene også. Hvorfor har ingen fjernet Gladiatoren fra butikkhyllene, når det er åpenbart at den filmen inneholder langt mer grafisk vold enn det f. eks. WoW gjør?
WoW er virkelig ikke et voldelig spill. WoW er et online rollespill med over ti millioner spillere. Hver spiller er representert med sin egen karakter, og mye av poenget er interaksjon og samarbeid med andre spillere. Spillet er uskyldig moro, selv om det også kan være avhengighetsskapende. Like etter at det ble kjent at terroristen spilte WoW begynte diskusjonen å gå på spillets nettforum:
“So he played WoW, he maybe played cricket, football or table tennis but I bet the media will conveniently forget those and claim that wow drove him to do it.”
- Pinatubo (fra diskusjon på WoW-forum 23. juli)
Spot on. Ta f. eks. Rogalands Avis fra 28.07 som skriver om at det å spille WoW kan føre til kriminalitet i en artikkel om terrorangrepene:
“…«World of Warcraft» tilhører en spesielt avhengighetsskapende sjanger. Gruppen med høyest spillfrekvens utfører «oftere normbrytende eller kriminelle handlinger» enn andre. Mangel på impulskontroll og psykiske vansker er også symptomer blant storspillere.”
“Jeg mener det er rimelig opplagt at dataspill har hatt betydning for hendelsene 22. juli. Hele dramaturgien bærer preg av dette” Eirik Vinje – til Klassekampen.
Debatten om vold i dataspill er ikke ny. Helt fra det første eksemplet med Death Race fra 1976, er det en rekke eksempler på at politikere og andre har foreslått å forby dataspill. Laila Dåvøy foreslo f. eks. å forby GTA 3 i 2003. Når ettertiden ser tilbake på dette, tror jeg det vil være med like stor undring som vi ser tilbake på forbudet mot Life of Brian (1979) eller Robocop 2 (1990).
Jeg synes at det er paradoksalt at filmer som er langt mer voldelige ikke fjernes fra butikkhyllene, når uskyldige dataspill som WoW gjør det. «Er det akseptabelt å lære en hel generasjon opp i hvordan en utøver ondskap?», skrev KrFs Anita Appelthun Sæle. Det er kanskje ikke noen bombe at dette kommer fra en KrF-politiker, men det er påfallende at det også her er dataspill – som tross alt handler om virkelighetsflukt og underholdning som er syndebukken, når det finnes utallige filmer som er langt mer voldelige, og bøker som gir utførlige oppskrifter på hvordan man kan lage bomber på kjøkkenbenken.
For meg ser det ut som at dataspill igjen har blitt en uskyldig skyteskive. I behovet for å finne årsaksforklaringer for de grusomme handlingene, er det for enkelt å peke på at dataspill kan være medvirkende årsak. En svært stor andel av Norges befolkning spiller dataspill. Mer enn 7 av 10 amerikanske husholdninger spiller en form for data- eller TV-spill, og vi skal ikke se bort i fra at tallene for Norge kan være tilsvarende. Det er med andre ord deg og meg det er snakk om.
Jeg skulle ønske at det å spille COD eller WoW ble akseptert som kultur på lik linje med f. eks. det å gå i operaen, og jeg tror ikke egentlig at det å spille dataspill gjør deg mer voldelig enn det å høre på Wagner. Jeg tror at ettertiden vil se tilbake på reaksjonene med undring – hva var det de tenkte på? Jeg håper virkelig at denne debatten ikke fører til nye krav om å sensurere/forby enkelte dataspill. Selv om jeg frykter at nettopp det skjer. Det er for enkelt å komme med påstander om at dataspill fører til kriminelle handlinger uten å ha håndfaste bevis, og jeg tror at vi fortsatt kommer til å ha en debatt preget mer av følelser enn av fakta om nettopp dette området.
Det er mange myter om dataspillene – kanskje spesielt blant dem som ikke spiller selv, og jeg går ut fra at Krf’s Anita Sæle ikke er spesielt godt kjent i Outland (WoWs fantasiverden). Men jeg kjenner mer enn én nerd som er villig til å ta henne med på en omvisning i spillet så hun kan få avkreftet noen av fordommene sine en gang for alle.
I virkeligheten får nesten ingen norske kyllinger kjenne gress under føttene, eller se dagslys. Foto: Compassion in World Farming (CC) /Flickr.
Nei, det er ikke en robot fra en science fiction film – til tross for at navnet høres R2 D2-aktig ut. Det er en helt vanlig “norsk” slaktekylling, den typen fugl du får på Rema. Jeg skriver norsk i hermetegn, fordi det strengt tatt ikke er en norsk kylling du har på middagsbordet, men en innvandrer – 2. eller 3. generasjons innvandrer for å være mer presis. Dessuten er Ross 308 kyllingenes svar på “belgisk blå”. Jeg synes at det er merkelig at man finner så lite informasjon om denne kyllingen på norske nettsider, så jeg skal prøve å ta på meg rollen som “Opplysningskontor for fjærkre” i dette blogginnlegget.
Vet du hvor maten din kommer fra, spør Nyt Norge retorisk på sine nettsider (1). Etter at jeg ble truet med søksmål av dem (2), har jeg lurt litt ekstra på akkurat det. Spesielt har jeg blitt interessert i lære mer om hvordan kyllingen vi så ofte spiser blir laget og hvor de kommer fra. Hvordan er det egentlig mulig at et helt kyllingliv kan prises til bare 29,90? Her er litt av det jeg har funnet ut.
Vi spiser stadig mer kylling. I 2010 spiste nordmenn nesten 60 millioner slaktekyllinger (3). Forbruket per. nordmann har firedoblet seg på 20 år, samtidig med at prisen for kylling har gått drastisk ned. Hvordan er det mulig?
Svaret er Ross 308. Ross er et monster av en kylling som går belgisk blå en høy gang. Forskeren G. Havenstein (4) ved universitetet i North Carolina gjorde et eksperiment der de lot en flokk vanlige høner fra 1957 vokse opp samtidig med en flokk Ross 308. Ross 308 vokste opp til å bli 6 (seks!) ganger så store. Da 1957-kyllingen veide 539 gram, hadde Ross 308 nådd en vekt på 2,6 kg. Da 1957-kyllingen ble 1,4 kg, veide broileren 5,5 kg. Ross 308 har fått denne enorme veksten fordi den er avlet fram spesielt med tanke på å vokse hurtig. Ikke bare blir de større, men de slaktes også før. I 2009 levde en en norsk slaktekylling i gjennomsnitt i 30,6 døgn (5).
Produksjon av slaktekylling skjer i store, åpne haller. Hallene er uten dagslys, og har et automatisk foringssystem. Det er gjerne 15 000 – 25 000 dyr i en slik hall. Denne produksjonsformen blir også kalt “frittgående”. Produksjonen skjer etter “all in – all out”- metoden. Det vil si at alle kyllingene, som bare er daggamle når de ankommer, settes inn samtidig. De lever i den samme hallen i ca. 30 dager til de sendes til slakteri. De får aldri oppleve dagslys, eller kjenne gress under føttene.
Hva er problematisk med denne produksjonsmetoden? Mange ting. For det første lever fuglene korte, og ofte smertefulle liv. I begynnelsen er det unaturlig at kyllingene ikke har noen voksne fugler. Det er dessuten stressende for en fugl å være del av en så stor flokk. I begynnelsen har imidlertid fuglene god plass, men dette endrer seg ettersom de vokser. I Norge tillater man 34kg/m2 ved slakting. Det er lov til å ha 24 høner per. kvadratmeter (gjennomsnitlig vekt for en slaktekylling i 2009 var 1175 gram (5)). Det kan med andre ord bli svært trangt om plassen mot slutten av produksjonstiden.
Hallen blir ikke rengjort i løpet av de 30 dagene fuglene lever der. Det betyr at de tråkker rundt i sin egen avføring. Mange av kyllingene får alvorlige sviskader på tråputene og andre steder som en følge av dette. En kartlegging av Animalia viste at så mange som 22 % av dyra hadde alvorlige skader (9).
“Kyllingproduksjonens krav til sterk og rask vekst medfører at bena ikke klarer å følge med i veksten av kroppens muskelfylde, og fuglene får knokkelsvakhet. Resultatet av dette er lammelser, benbrudd og smerter” (12). En svensk undersøkelse fra 2001 fant at kun 1/3 av kyllingene beveget seg normalt ved 30–32 dagers alder (11). Tilsvarende funn er gjort i flere land. Andre utbredte helseproblemer er hjertesvikt – de indre organene klarer ikke å holde tritt med den hurtige veksten, og det oppstår væskeansamlinger i buken. De har med andre ord høy risiko for en lang rekke helseproblemer (14), og over 3 % av kyllingene dør før de blir sendt til slakting (5). Problemene med beina kan igjen føre til at kyllingene ikke klarer å få i seg nok mat, de kan få etseskader, nyrelidelse og avmagring.
Mesteparten av velferdsproblemene med komersiell broilerpoduksjon er en direkte konsekvens av genetisk seleksjon for raskere og mer effektiv produksjon av kyllingkjøtt, med tilhørende forandringer i biologi og adferd, sa en EU-rapport i 2000 (10). Dette står i sterk kontrast til den norske dyrevelferdslovens §25, som sier følgende: “Avl skal fremme egenskaper som gir robuste dyr med god funksjon og helse. Det skal ikke drives avl, herunder ved bruk av genteknologiske metoder, som endrer arveanlegg slik at de påvirker dyrs fysiske eller mentale funksjoner negativt, eller som viderefører slike arveanlegg, som reduserer dyrs mulighet til å utøve naturlig atferd, eller vekker allmenne etiske reaksjoner.” Det kunne vært spennede om noen ville testet ut nettopp dette i rettssystemet. For det er vel liten tvil om at avlen bak moderne broilerproduksjon påvirker dyra negativt både fysisk og mentalt.
Slaktingen og transporten til slakteriet er et kapittel for seg selv. I 2009 døde det over 120 000 kyllinger på vei til slakteriene, og dødeligheten har gått opp de siste åra (18). Norge er et langstrakt land, og vi tillater transport over lange avstander, og over lang tid. Mange kyllinger blir også skadet under “plukking”.
Vi som er forbrukere får vite svært lite om hvordan maten vår blir laget. Man skjønner det ikke at når man kjøper billig på Rema, betaler kyllingen dyrt. Det kan for meg virke som at opplysningskontorene ofte villeder mer enn de opplyser. Det eneste man får vite er “hvordan man griller en saftig kylling”, og ikke viktige spørsmål om f. eks. dyrevelferd.
Men hva er alternativet om man vi spise en mer etisk kylling? Det beste alternativet slik jeg ser det, er å kjøpe økologisk. Økologisk dyrehold har mange fordeler når det gjelder dyrevelferd. Hønene har egen luftegård, og har mulighet til å gå ut. Økologiske egg er blitt vanlige, men det har ikke økologisk kjøtt. Jeg har ikke sett økologisk kyllingkjøtt i noen dagligvarebutikk. Det er nærmest umulig å velge noe annet enn konvensjonell broiler når man vi ha kylling. Selv ikke de mer ekslusive kyllingmerkene er økologiske, og ofte er det akkurat den samme typen broiler som benyttes (15).
Nå vil kanskje flere si at jeg har tegnet et vel dystert bilde av kyllingproduksjon. Og når sant skal sies, så er det ikke utelukkende negative sider ved moderne kyllingproduksjon. For det først kan man lage mye mat, billig. For det andre er det mer klimavennlig å spise kylling enn biff. Klimagassutslippene forbundet med én kilo kylling, slipper ut under 1/3 (4,6 kg/kg) av det man gjør når man spiser rødt kjøtt (15,8 kg/kg) (16). Men nå har jeg heller ikke berørt andre negative konskvenser ved broilerproduksjonen, som at den kan være kreftfremkallende og helseskadelig (17), og at kyllingkjøttet nå inneholder nesten tre ganger mer fett nå enn før (14).
Jeg tror det er bra med en diskusjon om de etiske dilemmaene forbundet med moderne kyllingproduksjon. Og jeg skulle ønske at folk var mer bevisste på hvilke konsekvenser valgene de tar har. Når alt kommer til alt, så er dette kanskje mye et forbrukerspørsmål – vi vil ha billig kjøtt, og skjønner ikke at det helt klart er problematisk på mange områder. Det er kanskje her nøkkelen til å få til endring ligger også – vi må etterspørre og kjøpe kylligkjøtt som er produsert på en mer miljøvennlig og human måte. Og vi må være villige til å betale de kronene ekstra for at høna skal ha det bra.
(4) Havenstein, Gerald, 2010, “Poultry Genetics and Management – Achievements and Challenges According to Gerald Havenstein”, http://www.animalagnet.com/profiles/blogs/poultry-genetics-and
(6) Norsk Landbrukssamvirke, “Fjørfe – Avl”, http://www.dyrevelferd.info/view_article.asp?id=50
(7) Aviagen, 2011, “Welcome to Aviagen”, http://en.aviagen.com/broiler-breeders/
(8) Norsk Landbrukssamvirke, “Arter av fjørfe” http://www.dyrevelferd.info/view_article.asp?id=48
(9)Amimalia, 2007, “Kartleggingen av sviskader på tråputene hos slaktekylling.”, http://www.animalia.no/upload/Filer%20til%20nedlasting/Fj%C3%B8rfe/Slaktekylling/Kartlegging%20av%20sviskader%20p%C3%A5%20tr%C3%A5putene%20hos%20slaktekylling.pdf
(10) EU, 2000, Report of the Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare
(11) St.meld. nr. 12 (2002-2003) “Om dyrehold og dyrevelferd”, http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/dok/regpubl/stmeld/20022003/stmeld-nr-12-2002-2003-/6/2/8.html?id=328447
(13) LOV 2009-06-19 nr 97: “Lov om dyrevelferd”, http://www.lovdata.no/all/hl-20090619-097.html#25
(14) Thomas, Jon Ungoed, the Sunday Times, 2010, “Reality bites”, http://www.timesonline.co.uk/tol/life_and_style/food_and_drink/article7133540.ece
(15) Sørlie, Tor Jostein, Bondebladet, 2009 “Tester ny økokylling”, http://www.bondebladet.no/mat-og-marked/2009/10/29/tester-ny-oekokylling.aspx
(16) Mitt klima (Framtiden i våre hender), “Utslipp fra kjøtt og melk” http://www.mittklima.no/kjott-melk-kalkulator/beregning-kjott-og-melk
(17) Viken, Anne, 2011, “Nøkkelholslureri?? Og er momskutta mat bra for deg?”, http://anneviken.blogspot.com/2011/04/nkkelholslureri-og-er-momskutta-mat-bra.html
(18) Kristiansen, Jens Ove, Nationen, “Rekordmange kyllinger døde under transport” 2010, http://www.nationen.no/2010/11/13/naring/transport/kyllinger/dyretransport/6271055/
Amerikansk valgkamp er virkelig noe for seg selv! Her er noen merkelige reklamefilmer.
Jeg må innrømme at jeg nesten får lyst på en sånn reklamefilm selv. Med hagle, hest og cowboyhatt. Det tror jeg hadde gått rett hjem i Oppland!
The rent is too damn high! Den hadde gått rett hjem i Oslo!
Det er liksom noe veldig unorsk med det å bruke familien sin i politiske reklamer, men i USA er det helt vanlig. Kona, ungene og gud vet hvem, stiller opp for å vise at her er det orden på sakene – også i familielivet.
Unødvendig å kommentere. Hvem ville ikke stemt på fiskalkonservativ med lyssabel?
Jeg er opptatt av musikk, politikk og samfunn. Jobber til daglig for Venstre, men dette er min personlige blogg med mine egne meninger. Jeg kommer til å skrive om alt fra ølbrygging, reising og musikk til personvern.
