Christoffer Biongs blogg

I dag er det fire år siden klimaforliket, hvor blir det av tiltakene? Regjeringens klimamelding skulle komme i 2010. Så våren 2011. Deretter høsten 2011. Nå er den ventet i 2012.

I dag er det fire år siden partiene på Stortinget (minus FrP) signerte klimaforliket. Klimaforliket skulle gi oss en ambisiøs klimapolitikk med kutt av klimagasser med 30 prosent innen 2020, i forhold til 1990-nivået. To tredeler av disse kuttene skal tas i Norge. Dette er et svært ambisiøst mål – men hva er egentlig vitsen med å vedta ambisiøse mål, om man ikke følger opp med konkret handling?

Regjeringens klimamelding skulle komme i 2010. Så våren 2011. Deretter høsten 2011. Nå er den ventet i 2012, men jeg føler meg ikke trygg på at den kommer nå heller.

Denne meldingen er viktig, fordi det er den som skal sørge for at målsetningene i klimaforliket blir omsatt i konkret handling. I mellomtiden har klimautslippene fortsatt å øke, og tiltakene blir stadig dyrere å gjennomføre.

Regjeringen har systematisk lagt til rette for utslippsøkninger gjennom gasskraftverk uten rensing, transportplaner som legger til rette for mer bruk av bil og fly, og Gasskraftverkene på Kårstø og Mongstad har bidratt til at utslippene fra energiproduksjon er seksdoblet siden 1990. I 2005 lovte regjeringspartiene at Kårstø skulle renses innen 2009 og Mongstad innen 2014.

Miljøpolitikken til dagens regjering bærer preg av mye prat og lite handling. Det er litt deprimerende å tenke på at den største miljøpolitiske seieren som har skjedd de siste årene er at vi har fått utsatt oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen, kanskje i to år.

Jeg har tro på en klimapolitikk der vi gjør det attraktivt for folk å leve miljøvennlig – at det skal være praktisk og enkelt for folk å gjøre miljøvennlige valg i hverdagslivet. Kollektivsatsing og miljøvennlige biler er en viktig del av dette, men jeg tror også at vi ikke kommer utenom de store punktuslippene – oljeproduksjon og industri, som tilsammen står for over halvparten av utslippene i Norge.

Klimautfordringene er kanskje vår tids største utfordring, og de valgene vi tar i dag vil utvilsomt påvirke oss langt fram i tid. Dette handler ikke utslipp alene, men at vi må ha i bakhodet at ressursene vi forbruker i dag ikke er evigvarende. Verden bruker 85 millioner fat olje daglig. Hva skal erstatte det i framtiden? Jeg tror det haster mer og mer med å iverksette konkrete tiltak – og vi har ingen tid å miste.

Se også: Sammenlikning av Stoltenbergs og Kennedys månelandinger

BYD e6 er en av mange spennende nye biler som snart kommer på markedet. Foto: Femaletrumpet02/Flickr CC BY-NC-ND 2.0

Det har skjedd mye i bilbransjen de siste åra, og flere spennende nye miljøbiler er like rundt hjørnet. Vi har lenge hatt hybrider, biler som kan kjøre på biodiesel, og flere elbiler på norske veier, men det store gjennombruddet har latt vente på seg. Kan ny teknologi nå gi miljøbilene et gjennombrudd?

Jeg har aldri eid en bil, men jeg håper at min først bil blir en miljøbil. Med de nye modellene rundt hjørnet, kan flere modeller bli aktuelle. Neste genereasjons elbiler har langt lengre rekkevidde enn dagens elbiler, noe som gjør dem aktuelle som fullverdige familiebiler.

De mest aktuelle elbilene som er på markedet i dag:

Mitsubishi i MiEV (rekkevidde 150 km, toppfart 130 km/t, pris 239 900 kr)

Nissan Leaf (rekkevidde 175 km, toppfart 145 km/t, pris 263 900 kr)

Det finnes også flere modeller som likner på disse to. Se en god sammenlikning av de tilgjengelige elbilene her.

Spennende biler som kommer i tiden framover:

1. BYD e6

Elbilen e6 er en meget spennende nyhet. Kinesiske BYD, som har som mål å bli markedsleder på miljøbiler i landet, har nettopp begynt salget av e6 til privatpersoner i Kina. Bilen har en rekkevikke på 300 km og er priset til 322 000 kr (369,800 yuan). 300 km er en svært imponerende rekkevidde for en elbil. Det skal bli spennede å se hvor langt den kan gå under norske forhold.

Tesla Model S er lekker! Tesla har satt design høyt. Foto: Nvida.corporation/Flickr CC BY-NC-ND 2.0

2. Tesla Model S

Tesla Model S virker svært lovende. Bilen har en rekkevidde på 483 km (300 miles), noe som er svært imponerende! Den er ventet på markedet i USA først i midten av 2012. Prisen er beregnet til ca. 385 000 kr (70 000 $) om man vil ha den lengste rekkevidden.

Tesla er kjent for å lage spreke elbiler med lekkert design, som Tesla Roadster. Tiden da en elbil så ut som en vaskebalje med fire hjul er definitivt forbi, og disse bilene er ikke bare pene å se på, de er meget spreke også. Model S skal klare 0 til 100 km/t på 4,5 sekunder.

Med en så lang rekkevidde vil bilen være et fullverdig alternativ, men det gjenstår å se hvordan den er tilpasset norske forhold. Mange elbiler får langt kortere rekkevidde når man må bruke batterikapasitet til oppvarming.

REVA NXG har et spesielt utseende, men det er mye elbil for pengene. Foto: Reva Norge/Flickr CC BY-SA 2.0

3. REVA NXG

Dette er en todørs, toseters sportsbil. Rekkevidden er på 200 km, og elbilen har en toppfart på 130 km/t. Produksjonsstart i 2013. En annen versjon, REVA NXR er prissatt til 216.000 kroner. Disse elbilene er kanskje ikke førstevalget, men de er de er rimelige alternativer.

Elbilene er produsert i Indida, men det finnes allerede flere modeller på markedet i Norge. Les mer her. REVA-bilene egner seg trolig best som bybiler – de har kortere rekkevidde og er små. Neppe bilen du kjører Oslo-Bergen med.

Ford møter konkurransen på elbilmarkedet med Focus Electric 2012. Foto: Mariordo59 CC/Flickr (CC BY-SA 2.0)

4. Ford Focus Electric

Ford Focus Electric er er Fords første masseproduserte elbil, og et svar på modeller som Nissan Leaf. For å møte konkurransen har Ford gitt bilen noen kjekke egenskaper Leaf ikke har, som mulighet for raskere lading, og aktiv temperaturstyring av batteriene – noe som skal øke levetiden og sørge for stabil batterikapasitet ved svingende temperaturer. Det høres ut som nyttige egenskaper ved kald norsk vinter.

Ford Focus Electric kommer på markedet i USA sent i 2011, og er  det er anslått at den kan komme til Norge i slutten av 2012. Prisen anslås til 280 000 kr.

Jeg liker designet – det er konservativt men elegant. Med en rekkevidde på 160 km kan denne bilen kan nok bli en sterk konkurrent til Leaf og iMiev.

Honda Fit EV. Honda har satset på utvikling av miljøbiler lenge. Foto: Honda News/Flickr (CC BY-NC-ND 2.0)

5. Honda Fit EV

Nok en småbil med ca. 160 km rekkevidde. Kommer trolig på markedet i USA i 2012. Honda har jobbet lenge med å utvikle hydrogenbiler, og denne bilen har faktisk teknologi fra hydrogenbilen FCX Clarity. Tipper at denne blir en artig og sprek elbil!

Det er også ventet flere spennende elbiler i tiden framover. Volvo lanserer sin modell Volvo C30 Electric DRIVe i 2014 (rekkevidde 150 km), Renault Fluence Z.E (rekkevidde 185 km). virker lovende, det samme gjør Renault Zoe (rekkevidde 160 km) og Mercedes A-klasse E-CELL (rekkevidde 200 km).

Se flere kommende elbiler hos Norsk Elbilforening

Opel Ampera blir trolig den første plug-in hybriden på markedet i Norge. Foto: Conhunter/Flickr CC BY-NC-SA 2.0

6. Chevrolet Volt / Opel Ampera

Dette er en miljøbiler jeg har stor tro på. Plug-in hybridene har elmotor uten å være rene elbiler. De første plug-in hybridene kommer snart på markedet i Norge. Dette er svært spennende fordi disse bilene kan fungere som fullverdige familiebiler, i motsetning til elbilene som gjerne er bil nr. to. Chevrolet Volt er allerede på markedet i dag, og den blir lansert under navnet “Opel Ampera” i Europa 2012.

Chevrolet Volt er GM’s storsatsing, og det er virkelig en helt ny type bil. Framdriftssystemet er elektrisk, men den har en bensinmotor som generer strøm om man vil kjøre lenger. Med denne bilen blir all småkjøring gjort elektrisk – man har rekkevidde på 50 – 80 km. Mesteparten av det man kjører er kortere turer, og all denne småkjøringen kan man gjøre med nullutslipp (om man lader bilen med fornybar strøm).

Toyota Prius Plug-in Hybrid. Foto: Toyota UK/Flickr CC BY-NC-ND 2.0

7. Toyota Prius Plug-in Hybrid

Toyota har lang erfaring med Prius – som er blitt svært vanlig på norske veier. Nå kommer også Priusen snart som plug-in hybrid, noe som i mine øyne gjøre den enda mer interessant som miljøbil.

Prius Plug-in Hybrid er et fullhybrid kjøretøy der både den elektriske- og den bensindrevne motoren kan drive hjulene. Batteriene lades helt opp på 1,5 timer fra en standard 230V stikkontakt, og har maksimal hastighet på 100 km/t og kan kjøre ca 20 km på ren elektrisk kjøring.

Jeg har tror på at plug-in hybridene kan erstatte konvensjonelle bensinbiler, og de vil kunne redusere klimagassutslippene drastisk – om vi får pendlerne til å benytte dem. Med en plug-in hybrid vil mange kunne reise med nullutslipp til og fra jobb.

Det vanskelige med disse bilene er at de gir myndighetene hodebry når det gjelder avgiftsnivået, fordi mengden utslipp er variabel.

Det virker også som at forbrukerne foretrekker hybridbiler. I en undersøkelse utført av Sentio i oktober sa hele 35, 2 % av de spurte i Oslo at de ville kjøpe en hybrid.

Månelanding: når et romfartøy lander på overflaten av en planets naturlige satellitt. Foto: Penguinbush/Flickr

Det er snart 50 år siden president John F. Kennedy lanserte Apollo-prosjektet, hvor han presenterte USAs planer om bemannet romferd til månen, noe som også lyktes da Apollo 11 landet 20. juli 1969 og senere brakte astronautene trygt hjem. Stoltenberg har brukt betegnelsen “månelanding” om CO2-rensing av gasskraftverket på Mongstad. Men er det egenlig riktig å kalle dette prosjektet for “en månelanding”? Her er en sammenlikning av Kennedys og Stoltenbergs månelandinger:

1. Mål for prosjektene

Apollo: Sende mennesker til månen innen 10 år. JFK lanserte planen i 1961. I 1969 landet amerikanerne på månen.

Mongstad: Rensing av 1,3 millioner tonn CO2 årlig. Det skal bygges et testanlegg for rensing av CO2 på minst 100.000 tonn CO2 årlig, fra 2010. «Fangstanlegget vil være det første og største i sitt slag». Fullskala-anlegget skal stå klart i 2014. Stoltenberg lanserte “månelandingen” 1. januar 2007. I etterkant har planene blitt forsinket, og det nye signalet fra regjeringen er nå at anlegget tidligst kan stå ferdig i 2018. I tillegg er ambisjonen halvert, til rensing av 700 000 tonn CO2 årlig.

2. Kostnader:

Apollo:  Kostet ca. 24,5 milliarder dollar, eller rundt 900 milliarder kroner i dagens pengeverdi.

Mongstad: Prislapp for testanlegg og fullskalaanlegg for Co2-rensing- 10-25. mrd. ++?? Overslagene er usikre.

3. Antall sysselsatte:

Apollo: På det meste var 376.700 mennesker med på prosjektet (20.000 bedrifter og 200 universiteter).

Mongstad: 1500? – Hjelp meg gjerne med å finne sikrere tall.

4. Teknologi

Apollo: Da Kennedy lanserte planen 25. mai 1961 hadde amerikanerne ennå ikke sendt et menneske ut i verdensrommet (Sovjet sendte Gagarin ut i rommet 12. april 1961). Neil Armstrong har skrevet at det var 50 prosents sjanse for at månelandingen ble faglig vellykket.

Mongstad: Teknologien er tilgjengelig. I USA har CO2 blitt skilt ut og fanget i 30 år: den første fabrikken for CO2-fangst ble satt opp i Texas på slutten av 70-tallet. Mitsubishi Heavy Industries har sagt at de kan levere anlegg på størrelse med Mongstad. I 1991 åpnet et testanlegg i Massachusetts, USA. Anlegget fanger 120.000 tonn CO2 årlig. Det ble altså åpnet 20 år før testanlegget på Mongstad, og det renser mer enn testanlegget på Mongstad vil gjøre.

5. Kappløp mot andre

Apollo: USAs månelanding kom som et resultat av et omfattende romkappløp mot Sovjet. Sovjet kom først mange ganger i romkappløpets tidlige fase, men USA ble første nasjon til å sette sine ben på månen. Apollo hadde omfattende økonomiske, tekniske og vitenskapelige ringvirkninger.

Mongstad: Det foreligger mange planer for bygging av kraftverk med CO2-rensing andre steder. Mange av dem er kullkraftverk. Allerede i dag finnes et fullskala anlegg for CO2-fangst i Nord-Dakota i USA, Great Plains Synfuels Plant, som fanger 3 millioner tonn CO2 årlig. Anlegget har vært operativt siden år 2000, og hadde i desember 2008 fanget tilsammen 16 millioner tonn CO2.

6. Konklusjon:

“Månelandingen” på Mongstad kan ikke på noen måte måle seg med Apollo-programmet og månelandingen i 1969. Økonomisk sett er Mongstad mye mindre: Staten måtte bidratt med 3 % av BNP (57 mrd årlig) for å være av samme størrelsesorden. Det å bygge et gasskraftverk er langt mindre risikabelt enn å sende mennesker til månen, og det er ingen tvil om at Stoltenberg lyver når har sier at “teknologien ikke er tilgjengelig”- den er allerede tatt i bruk andre steder. Om dette kan kalles en månelanding, så er det i allefall klart at vi ikke er først ute med å lande. Det er visst ganske folksomt på månen allerede.

Politisk sett går det prestisje i prosjektet for den rødgrønne regjeringen, men det hersker liten tvil om at dette er bare peanuts i forhold til romkappløpet mellom USA og Sovjet. Min konklusjon er at Mogstad-prosjektet ikke kan kalles for en ny “månelanding”. Jeg håper på en åpen høring i Stortinget for å få mer klarhet i hva som skjer med prosjektet framover.

Andre kilder:

Stoltenbergs kronikk “Rødgrønn månelanding”

Ragnar Larsen “Fra månelanding til buklanding”

Tron Strand “Stoltenbergs miljøbløff” (artikkel i BT)

Oljeproduksjon i USA (råolje) og Hubberts estimat.

Verden bruker nå ca. 85 millioner fat (158 liter) olje daglig. Det er så mye at det er vanskelig å forestille seg. Men i løpet av et år tilsvarer dette et stort fjell, eller ca. 4,6 kubikkilometer (!) med olje.

Olje og energi er et viktig tema, ikke bare fordi Norge er en oljenasjon, men også fordi vi er svært avhengige av olje. Etter diverse debatter med blant annet andre venstrefolk, bestemte jeg meg for å skrive om “peak oil”, som er en betegnelse bruk om toppunktet i oljeutvinning fra et eller flere oljefelter.

Hvorfor er dette et viktig tema?

I dagliglivet forbruker vi olje hele tiden, og tusenvis av produkter blir laget av olje;  tannkrem, plast, nylonstrømper, ski, CD-plater, stearinlys, aspirin, asfalt, shampo, puta du sover på, for å nevne noe. Billig olje har vært en viktig forutsetning for den økonomiske utviklingen i den vestlige verden, og mye av den høye levestandarden vår er mulig nettopp takket være olje. Men når det er sagt – vi vet at oljen ikke er en fornybar ressurs, og at den kommer til å ta slutt en dag.

Hubberts estimat for oljeproduksjon på verdensbasis.

Spørsmålet er når og hvordan. Den amerikanske geologen M. King Hubbert lanserte teorien om peak oil, at oljeproduksjonen følger en “bjelleformet” kurve. I 1956 spådde han at den amerikanske oljeproduksjonen kom til å toppe i begynnelsen av 70-åra. Det fikk han rett i. USAs oljeproduksjon nådde toppen i 1970, og har sunket jevnt og trutt siden da. Videre ble formelen hans anvendt for å se på verdens samlede oljeproduksjon. Om Hubberts teori stemmer, er verdens oljeproduksjon nå på vei nedover. Det er tegn som tyder på at Hubbert kan ha rett i nettopp det.

Og hva så?

Jo, når etterspørselen etter olje øker, og vi ikke klarer å produsere mer, vil prisen nødvendigvis stige. IEA (Det internasjonale energibyrået) spår at etterspørselen etter energi vil øke med 40 % innen 2030. Det kan bety at prisen på olje kan komme til å stige drastisk om ikke veldig lenge. Dessuten vil oljen trolig bli dyrere og vanskeligere å utvinne.

Verden bruker sinnsykt mye olje, og det ikke kan vare evig. Klimaendringer kan komme og produksjonen av olje vil trolig synke over tid. Men hva som skjer når produksjonen går nedover, eller om den i det hele tatt kommer til å følge Hubberts kurve, strides de lærde. De mest dystre spådommene sier at vi kommer til å få en apokalypse med hungersnød, krig og økonomisk kollaps. Andre mener at de finnes mer enn nok olje, gass og kull, men at den kommer til å bli dyrere å utvinne. Igjen er det andre som mener at fornybar energi kan være en løsning, men at vi kanskje må omstille oss på å forbruke mindre og ha lavere levestandard.

Jeg hører nok til den siste gruppen. Det er i allefall ingen grunn til å ikke være føre var, og jeg mener at vi har svært gode muligheter til å utvikle ren, fornybar energi. Det er uansett svært sannsynlig at vi må venne oss til å leve uten olje i løpet av dette århundret.