Christoffer Biongs blogg

Nesten umiddelbart etter terrorangrepene i Oslo begynte konspirasjonsteoriene om terrorangrepene å versere på nettet. Et terrorangrep er “mat” for konspirasjonsteortikere. For mens nyhetskanalene og synserne spekulerte i hvem som kunne stå bak, visste konspirasjonsteoretikerne det allerede. Én hevder til og med at han forutså angrepene før de hadde inntruffet.

Hva kommer egentlig dette sterke ønske om at alle store hendelse skal ha en skjult betydning av? Hvorfor må det alltid finnes et annet svar på ting? Behovet for “alternative” forklaringer på vanskelige hendelser er nærmest en besettelse for mange mennesker, og det er tilsynelatende alltid en skjult agenda med i bildet. “Noen” står bak. “They”. “Noen” er en dunkel organisasjon. “The illuminati”. Den skjulte makteliten, de som egentlig trekker i trådene. Bankene som er styrt av jøder. Frimurere. Myndighetene. Jeg er sikker på at mange av disse folka ikke ville trodd at en spade var en spade om man så slo dem i hodet med den. For dem er det faktisk mer sannsynlig at “spaden” er et CIA-våpen som brukes til å stjele folks hjernebølger.

Dagen etter angrepet i Oslo la Alex Jones, en av de mer kjente høyreorienterte konspirasjonsteoretikerne, ut denne videoen. Advarsel:   Se denne kun om du er spesielt interessert, eller om du allerede har på deg sølvfoliehatt :

Alex Jones er ikke den typen konspirasjonsteoretiker du finner naken i skogen med sølvfoliehatt. Han er radioprater, skuespiller og lever av å lage filmer. Her er et utdrag fra artikkelen “Evidence Shows Norway Terror Attack a False Flag” på Inforwars.com:

“Breivik is obviously a patsy for a Gladio operation to destroy political opposition to the bankers. Operation Gladio was a “strategy of tension” devised by the elite that employed terrorism – assassination and bombings – to discredit political opponents in Europe. It was set-up by the CIA and staffed in part with former members of Mussolini’s secret police.

In the days ahead, we can expect more false flag terror events. These will be used by the corporate media to portray opponents to the bankster scam as child killing terrorists. For the global elite, mass murder blamed on political opponents is a legitimate tool in the plan to take down national economies and install a one-world totalitarian government and banking system run in neofeudal fashion.“

Jasså ja, så det er CIA som står bak denne gangen også? Og “den globale eliten” som styrer bankene bruker media for å manipulere oss? Hvem skulle trodd. Galskapen fortsetter her om du ikke er overbevist allerede.

Alex Jones er ikke bare en kyniker som lever av å produsere falsk propaganda, han er også skruppelløs. Såpass skruppelløs at han hevder at han forutså angrepene dagen før de inntraff:

Jeg synes kommentaren under sier det på en god måte:

“Sometimes just for fun I’ll throw a dart at my wall and then paint a bullseye around it…”

Kollegaen min, Torkild Strandvik, som er sekretær for Oslo Venstre, slapp heller ikke unna konspirasjonsteoretikerne. Han befant seg på Venstres hus da bomben gikk av. Han ble skadet av eksplosjonen og figurerte snart blodig i nyhetene verden over:

Med utgangspunkt i bildet begynte spekulasjonene. På dette forumet spekuleres det i om offere for terrorgrepet egentlig er engelske eller tyske skuespillere:

“The researchers from Polskaweb think that pictures of the victims show third-class actors from England and Germany.
At least they say, they have identified one guy (last picture) whom they know from other conspiracies.“

Om Torkilds skade skriver en annen:

“Looks like silicon wound makeup on his forehead. “

Torkild har selv postet bilder av hodet sitt og Oslo-kontoret på Venstres Hus, om noen fortsatt tror at han EGENTLIG jobber som skuespiller for CIA.

En ting er alle raringene på diverse dunkle debattsider på nett. En helt annen er personer som Alex Jones, som har sitt levebrød fra å spre løgnaktig propaganda. Det viktigste er ikke å fortelle sannheten, men å selge budskapet. Spør du meg er dette å utnytte behovet vårt på svar og forklaringer på vanskelige hendelser på en kynisk måte. Konspirasjonsteorier gir ofte vanskelige svar på enkle spørsmål, og det gjør de også når det kommer til terrorangrepene i Oslo. Men disse teoriene er og blir vandrerhistorier som enten er gale eller mangler tilstrekkelige verifiserbare beviser.

Se også: Mine tanker om de siste dagene.

Frimurerlosjen i Oslo. Den ligger rett ved Stortinget. Foto: Geir Arne Brevik (CC) / Flickr

En lite belyst side ved unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige i 1905, er rollen frimurerne hadde. Frimurerne var ytterst svenskevennlige, og den svenske kongen rådde eneveldig over de 1600 frimurerne som fantes i Norge på den tiden. Mange stortingspolitikere og flere generaler i den norske hæren var frimurere. Dette skapte et vanskelig lojalitetsdilemma for norske frimurere ved unionsoppløsningen i 1905: mennene som skulle forsvare landet mot en mulig svensk invasjon hadde sverget lojalitet til svenskekongen.

I Norge har vi hatt frimureri siden 1749. I starten var de få, men de ble stadig flere utover på 1800-tallet, og var da underlagt den svenske frimurerlosjen med svenskekongen som øverste leder. Jeg tviler på at frimurerne har så mye reell makt i dag – på tross av at flere stortingsrepresentanter fortsatt er frimurere, men på slutten av 1800-tallet hadde de reell innflytelse.

Frimurereden er en drøy lojalitetserklæring. Alle som vil bli frimurere må avlegge en ed der man sverger på å ikke røpe noen av hemmelighetene i broskapet, å være lydig og underdanig og lojal mot losjen og dens ledere. Om man bryter dette løftet samtykker man til at “min hals maa avhugges, Mot hjerte uddrives, Min Tunge og mine Involde udslites, samt alt kastes i Havets Afgrunn“.

Den svensk-norske kongen Oscar II var øverste leder i frimurerlosjen i 1905 – det vil si “Stormester” i både den svenske og den norske frimurerorden. Sønnen hans, kronprins Gustav var nestleder av den norske frimurerorden. Prins Carl, som senere skulle bli kjent som kong Haakon, var også frimurer. Han hadde blitt det i Danmark i 1896. Han var den tredje øverste frimureren i Norge.

Så hva hadde dette å si for maktspillet rundt unionsoppløsningen? Mange av Høyres politikere var frimurere, og disse hadde hatt fordeler av å ha kongen som øverste leder av frimureriet. I forsvaret var fire generaler og to admiraler frimurere. Det var tradisjon at kongen passet på at de høyeste i militæret også var frimurere – på den måten fikk han dem til å sverge utbrytelig lojalitet og underkastelse. Disse militære hadde et vanskelig dilemma i unionsoppløsningen, da de hadde sverget underkastelse, evig troskap og lydighet til svenskekongen.

Roger Karsten Aase skriver følgende i boka “Frimurernes hemmeligheter – Fortalt fra innsiden”:

“Da Christian Michelsen den 7. juni proklamerte unionsoppløsnigen, kunne det se ut som en vågal handling, hvor han tok store sjanser. Men Christian Michelsen visste gjennom den norske adjutanten til svenskekongen , den norske frimureren Fredrik Brandt, som brøt sine frimurerforpliktelser overfor svenskekongen og sin Stormester, at svenskekongen Oscar II allerede en uke tidligere hadde uttalt at han måtte gi seg, og at Norge måtte gjøre det de selv mente var riktig. Kongen ville ikke stille seg i veien, og krig ville aldri komme på tale, for det var en umulighet for svenskekongen å gå til krig mot sine undersåtter i frimureriet.”

Han skriver videre at Christian Michelsen frarådet kong Haakon å bli frimureriets leder etter unionsoppløsningen. Siden da har de norske kongene hatt lite å gjøre med frimurerne. Han besøkte losjen i Oslo i 1994. I Sverige er den svenske kongen fortsatt den øverste lederen av frimurerlosjen.

Det er lett å bli litt konspiratorisk når man tar for seg hemmelige brorskap (det er mye som er creepy med frimurerlosjen), men jeg synes allikevel at dette er spennende del av historien som har vært lite belyst. I dramatisk tid der vi sto i reell fare for å bli invadert av Sverige, kan jeg skjønne at det må ha foregått mye i kulissene. At kongen hadde frimurerlosjen som en bakkanal til flere av de øverste folkevalgte og ledelsen i militæret, er også interessant i et maktpolitisk perspektiv. Det kan ha vært en nødvendighet, og det kan ha gitt kongen indirekte innflytelse.

PS: Dette innlegget er først og fremst basert på boka til Roger Karste Aase, men jeg vil gjerne ha innspill/debatt/kommentarer om noen sitter på flere opplysninger.