Norsk hundepolitikk er ute på viddene

Dette er forbudt om du bor i Ski kommune.

Om du bor i Ski kommune har du av sikkerhetshensyn ikke lov til å ha mer enn tre hunder, selv om det f. eks. er mops. Bor du på Nesodden har du aldri lov til å slippe hunden din løs i skogen. Det er forbudt for hunder å stå i veien for folk (ja, det står eksplisitt i hundeloven), og det er totalforbud mot å ta med hunden på café. Det er ulovlig å binde chihuahuaen sin utenfor en butikk, og en hund kan avlives kun fordi den ser skummel ut.

De norske reglene for hundehold er på mange måter langt ute på viddene. Det er på høy tid å ta en gjennomgang av regelverket og innføre lover som bedre ivaretar dyrevelferden og gjør det mulig å ha et hundehold som er til glede for både hunder, hundeeiere og allmennheten.

I Norge reguleres hundehold gjennom dyrevelferdsloven, hundeloven og hundeforskriften, som omhandler farlige raser. I tillegg har mange kommuner innført lokale forskrifter. Mange steder i Norge er reglene for hundehold så strenge at det går ut over dyrevelferden. Og ikke nok med det. I tillegg har mange borettslag svært strenge regler for å begrense hundehold.

Alle disse reglene skal sikre at hundehold ikke går ut over omgivelsene. Det er vel og bra, men det store problemet er at reglene ikke tar inn over seg at de fleste hundeeiere er fornuftige mennesker som bare vil hygge seg med det å ha hund uten å skade noen andre. Det å ikke skremme unger, plukke opp etter bikkja si og vise hensyn til omgivelsene er selvfølgelig for nesten alle hundeeiere. Det positive hundeholdet forsvinner når man innfører så mange påbud og forbud.

Det finnes allerede generelle regler mot å være til sjenanse, lage støy og forsøple. Så hva er egentlig poenget med å ha egne og ekstra strenge regler for dette kun hundeeiere må følge? Bråk er bråk, uansett om det kommer fra en subwoofer eller en grand danois.

Fokuset i norske hundelovgivning har nesten utelukkende vært på påbud og forbud hundeeiere må forholde seg til. På den andre siden er norske hunder nærmest rettsløse. Dyr er juridisk sett bare definert som en ting eller eiendel i loven. Som en følge finnes det dessverre mange eksempler på at hunder er blitt mishandlet og avlivet uten at noen blir straffet for ugjerningen. Grov mishandling av hunder blir som oftest henlagt.

I Norge tar vi alt for lett på avlivning av hunder. Hundeloven gir adgang til å avlive hunder dersom det framstår som nødvendig for å avverge skader på beitedyr eller mennesker. Denne formuleringen åpner for skjønn og fortolkninger, og det skal mye til at noen blir dømt for å avlive en hund. Det finnes mange eksempler på at hunder har blitt skutt selv om de ikke utgjør noen direkte trussel mot mennesker eller dyr.

I tillegg kan hunder avlives utelukkende på grunn av utseende, til tross for at de aldri har oppført seg aggressivt. Det spesielle her er at bevisbyrden er omvendt: man er skyldig til det motsatte er bevist. Det er opp til hundeeier å bevise at hunden ikke er av en farlig rase. NKK (Norsk Kennel Klubb) er sterkt kritisk til dette. Jeg er enig. Vi bør oppheve raseforbudet slik det er i dag og heller ha like reaksjoner for alle farlige hunder. Reglene bør være individbasert, ikke rasebasert.

Dette bør vi gjøre:
– Innføre en gjennomtenkt og kunnskapsbasert hundelovgivning med større fokus på dyrevelferd
– Gjøre hundelovgivningen mer generell og sørge for at den bedre ivaretar hunder/hundeeieres rettigheter og ikke bare plikter/forbud
– Avskaffe raseforbudet og erstatte det med individbaserte regler
– Innføre minimumskrav til trim/aktivisering
– Legge begrensninger på maks antall timer i bur for hunder, og/eller arealkrav for bur ved lengre opphold
– Skjerpe adgangen til avlivning av hunder
– Innføre obligatorisk registreringsplikt av alle valper  (chip-plikt eller annen id-merking)
– Styrke Mattilsynet eller innføre et eget dyrepoliti
– Begrense kommuners mulighet til å innføre helårsbåndtvang. Om kommuner skal ha helårs båndtvang bør det være påbudt med friområder
– Innføre skaderegistrering. I dag har vi ingen oversikt over hvilke raser som står bak biteulykker og hundeangrep i Norge
– Gi serveringssteder som ønsker det adgang til å ha hunder i lokalet

Skøyteturer vinteren 2013

Akkurat nå er det skøyter som gjelder. Mange av vannene i Nordmarka og på Romeriksåsen har flott is, selv om det forsatt ikke har lagt seg alle steder. Turskøyter er fantastisk gøy, men vær forsiktig og ta de nødvendige forhåndsreglene.

Et historisk blikk på frihandel og liberalisme

Håkon Five (V), nordtrønder, landbruksminister og frihandelsforkjemper. Foto: Stortingsarkivet / Borgens Atelier

Ostetollforkjemperne er på tynn grunn både historisk og ideologisk. Prinsippet om fri handel over landegrenser står sentralt i liberalismen. Historisk sett har også Venstre vært en aktiv pådriver for en friere handel, og mot tollbarrierer og proteksjonisme. Liberalismen var gjennomsyret av en sterk fredsvilje. Dette var en av grunnene til at de liberale stilte så store forhåpninger til den internasjonale frihandelen. De mente den ville rydde av veien mange årsaker til fiendskap mellom statene.

Historisk sett er faktisk frihandel et av de aller viktigste prinsippene i liberalismen: målet om en friere handel kom som et klart oppgjør med merkantilismen, som hadde som mål for et land å oppnå størst mulig handelsoverskudd. Dette ble gjort gjennom blant annet toll, importforbud, skattelettelser, eksportpremier. Merkantilismen ble som økonomisk system fortrengt av liberalismen på slutten av 1700-tallet.

Det er interessant at disse idéene fortsatt er aktuelle i dag. Troen på at eksport i seg selv er bra, mens import er usunt for økonomien, er på mange måter instititusjonalisert i norsk handelspolitikk i 2013. Det er for eksempel svært aktuelt i lys av diskusjonen om ostetoll. Tanken om at Norge ikke bør senke ostetollen uten å «få noe tilbake» fra andre land, kan absolutt karakteriseres som merkantilistisk.

Uansett er det liten tvil om at mange av våre liberale forfedre ville vært sterke motstandere av den proteksjonistiske ostetollen og andre handelsbarrierer. I liberalismens spede barndom slo Adam Smith, i sitt hovedverk Wealth of Nations et slag for frihandel. Men det var ikke bare de tidlige laissez faire-liberalistene som var tilhengere av frihandel.  Økonomisk frihet og kamp mot restriksjoner på handel var også grunnleggende i sosialliberalismen. Den toneangivende sosialliberale tenkeren L T. Hobhouse trakk fram økonomisk frihet, herunder kamp for frihandel som et viktig liberalt prinsipp på slutten av 1800-tallet.

Frihandelen kulminerte i 1870-årene og ble avløst av stigende proteksjonisme i de fleste land for både landbruksvarer og industriprodukter. Mot slutten av 1800-tallet skilte den norske og den svenske handelspolitikken seg: Svenskene førte en proteksjonistisk tollpolitikk som hadde som mål å verne om innenlands produksjon ved å legge høy toll på importvarer.  Skips- og handelsnasjonen Norge hadde interesse av økt varebytte mellom flere land uten hinder av tollavgifter og kvoteordninger. Dette var et av aspektene ved konsulatsaken, som var svært viktig for Venstre på slutten av 1800-tallet. Konsulatsaken handlet om Norges selvstendighet i utenriksspørsmål, og ble en het potet helt fram til unionsoppløsningen i 1905.

«Tolden paa kasseartikler bør snarest mulig søges nedsat.»
– Venstres valgprogram 1909.
(Kasseartikler er kaffe og sukker og «saadant, som vi ikke producerer i landet«).

Krisen i mellomkrigstiden forsterket kravet om proteksjonisme – også i Norge. Gunnar Knudsen var moderat proteksjonist, men hos mange andre toneangivende venstrepolitikere hadde pipa en helt annen lyd.

«…at paalaagge en noksaa høi told, som fordyrer brødkornet, er noget, som venstre ialfald yderst nødig vil gaa med paa. Man vil prøve alle andre midler først.» – Gunnar Knudsen (Kongsvinger, 1915)

Johan Ludwig Mowinckel var statsminister  i periodene 1924-1926, 1928-1931 og 1933-1935. Han jobbet aktivt for å å bremse de proteksjonistiske tendensene i norsk tollpolitikk i 1920-årene. Et av hovedelementene i Mowinckels utenriks- og sikkerhetspolitikk var nettopp frihandel. Han hadde sterkt tro på økonomisk samkvem som fredsskapende middel mellom stater.

Her er et utdrag fra Venstres partiprogram fra mellomkrigstiden:

«Arbeid for rett og fred mellem folkene, for almen nedrustning, og for mellemfolkelig samarbeid i sociale, økonomiske og handelspolitiske spørsmål. Særlig gjelder det å få tollmurene lavere og få bort andre unaturlige hindringer for samkvemmet mellem landene. «
– Venstres valgprogram 1933

Nordtrønder, venstremann og frihandelsforkjemper (!)
Med seg på laget hadde Mowinckel kanskje den mest liberale landbruksministeren vi har hatt i Norge noen sinne, nordtrønderen Håkon Five (1880 – 1944). Five  var ingen hvem som helst. Han var nestleder i partiet, og han var Venstres ledende landbrukspolitiker i mellomkrigstiden. Han var landbruksminister under både Knudsen, Blehr og til sist under Mowinckel fram til 1935. Fremst av alt var han en hardbarket tilhenger av frihandel i tollpolitiske spørsmål. Representantene fra Bondepartiet og delvis også Høyre, gikk inn for et sterkere tollvern for norske produsenter. Dette så Five på med bekymring:

«Vi låser oss efterhånden, hvis vi fortsetter på denne vei, ute fra verdenssamkvemet, vi gjør et stadig vanskeligere for oss selv å nytte den rikdom som verden byr oss i sine råstoffer, og vi vanskeliggjør våre egne økonomiske fremskritt.»
– Håkon Five

I denne dramatiske krisetiden der mange land innførte proteksjonistiske tiltak, var altså Venstre  en sterk pådriver for frihandel. Five og co. var standhaftige i krise- og handelspolitikken: de provoserte Bondepartiet så mye at de fant sin gamle erkefiende, Arbeiderpartiet. Slik oppsto “kriseforliket” i 1935. Bondepartiet fikk økte priser på smør og kjøtt og innføring av korntrygd, mot at Arbeiderpartiet fikk øke statsutgiftene og Keynes-inspirert motkonjunturpolitikk.

Venstre valgprogram fra 1936 er sterkt kritisk til denne utviklingen: «Samtidig med å fremme og støtte arbeidet for å organisere og utvikle den hjemlige produksjon og det hjemlige forbruk, vil Venstre ta avstand fra den handelspolitiske avsperring som efter erfaring i andre land virker ødeleggende på økonomi og finanser, bidrar til arbeidsløshet, forverrer levevilkårene, skaper dyrtid og bringer freden i fare og lett fører til diktatur.

Venstre vil derfor arbeide for større varebytte og friere samkvem mellom landene til gjensidig fordel og til fremme av fred og forståelse.»
– Venstres valgprogram 1936

Heldigvis opprettholder Venstre fortsatt de liberale idéene og frihandel, i alle fall i partiprogrammene. I Venstres prinsipprogram fra 2007 heter det at «Norge må bli mindre opptatt av å beskytte seg mot internasjonal konkurranse og mer opptatt av å mestre sin rolle i en globalisert verden. Forenkling av regelverk og kamp mot handelshindringer, monopoler og maktkonsentrasjoner må til for å skape mer rettferdige spilleregler. Rettferdig spilleregler frigjør den personlige skaperkraften.»

Diskusjonen om ostetoll og handelsbarrierer er fortsatt aktuell. I mine øyne er venstrepolitikerne som ønsker høyere handelsbarrierer på tynn grunn både historisk og ideologisk. De trenger å bli påminnet om historien, og at Venstre faktisk ofret regjeringsposisjonen sin i mellomkrigstiden i kamp mot høyere tollmurer, dyrere landbruksvarer og økt offentlig pengebruk.

Kilder:
Håkon Five (Wikipedia)

Proteksjonisme (Store Norske Leksikon)

Johan Ludwig Mowinckel (regjeringen.no)

Gunnar Knudsens tale om Venstres program, Kongsvinger 1915 (virksommeord.no)

 Historiske valgprogrammer for Venstre

Den sosiale liberalismen (Venstre)

 

 

Kan en kakeboks bli et fotoapparat?

Pinhole er kanskje den enkleste formen for fotografi som finnes. Her er mitt «fotoapparat»: en kakeboks med nisser på.

Fotoapparatet er en kakeboks – malt svart innvendig, og med noen tapebiter for å feste fotopapiret. I tillegg har den et lite bittelite hull og lukker (som består av en tapebit).

 

Kameraet er «locked and loaded». Motivet er et hus. Jeg fjerner tapebiten og eksponerer fotopapiret i 2 min og 30 sekunder.

 

Så kommer den litt mer tricky biten: fremkallingen. Her er kjellerboden midlertidig omgjort til mørkerom.

 

Bildet må bades i tre ulike bad.

 

Her er resultatet:

Huset på Harestua fotografert med kakeboks.

 

Selvportrett. Slik mått jeg sitte musestille og stirre inn i kakeboksen i ti minutter. Alt for kunsten.

Takk for meg!

Takk for flotte år som ansatt i Venstre!

Takk for flotte år som ansatt i Venstre!

I dag er en vemodig dag: Jeg har hatt min aller siste arbeidsdag for Venstre, og da følte jeg det var på sin plass å si noen ord.

Jeg vil takke for mange fantastiske år som ansatt i Norges desidert beste parti! Det har vært en sann glede og et privilgium å få jobbe for Venstre.

Å være ansatt i Venstre er givende – ikke bare fordi man får gleden av å jobbe sammen med mange fantastiske mennsker, men man får også være med på å påvirke. Arbeidsoppgavene har vært mange og varierte: Jeg har fått gjøre alt fra å koke kaffe til å skrive spørsmål til Stortingets spørretime. Den viktigste lønnen er ikke alltid den som kommer i form av kroner og øre. Det er veldig meningsfylt å få jobbe med noe man tror på og brenner for.

Det har vært mange oppturer, og jeg er stolt av alt det vi har fått til. Jeg meldte meg inn i Venstre i 2003. På dette tidspunktet ville et flertall av fylkeslederne kaste partilederen, og vi hadde meningsmålinger på under 2 %. Heldigvis er det svært mye som har gått riktig vei siden da.

Det har selvfølgelig også vært noen tøffe nedturer. Valgkampen i 2009 var krevende. Jeg var nok ikke den eneste som kjente en tåre i øyekroken på valgnatten. For min del ga dette nederlaget motivasjon til å jobbe enda hardere; ikke pokker om dette skal skje igjen. Valget i 2011 ble det beste valget for Venstre på 40 år, og med resultatet i 2013 er Venstre igjen en maktfaktor i norsk politikk.

Jeg kommer aldri til å glemme tiden som ansatt i Venstre; – de lange møtene, de mange varme klemmene, dansingen i de sene nattetimene, de gode politiske diskusjonene, og ikke minst: alle de fantastiske og hyggelige menneskene. Det er dere som gjør Venstre så bra!

Jeg er stolt av å være med i Norges eldste parti; partiet som har lagt mye av grunnlaget for den norske velferdsstaten, partiet som har kjempet fram de demokratiske rettighetene, og ikke minst: partiet som alltid har kjempet for de svakeste i samfunnet. Vi har en lang og stolt historie å se tilbake på, og jeg tror samtidig at vi har en lys tid foran oss.

Det er rom for et liberalt, grønt og raust sentrumsparti i norsk politikk.

Jeg har tatt meg litt fri etter valgkampen. Det har vært delig å ha litt pusterom etter en intens valgkamp med svært lange dager, og jeg er nå i gang med å finne meg en ny jobb. Gi meg gjerne tips om ledige stillinger.

Da sier jeg takk for meg som ansatt for Venstre. Det har vært urolig fint å å få jobbe for partiet i så mange år, og jeg vil ønske dere alle lykke til videre!

Norsk logikk: kortreist = norsk

Kortreist mat = norsk mat. Men det er faktisk kortere vei fra Oslo til Milano (1924 km i luftlinje), enn fra nord til sør i Norge (1790 km i luftlinje).

Kortreist = norsk. Men det er faktisk kortere vei fra Oslo til Milano (1612 km i luftlinje), enn fra nord til sør i Norge (1790 km i luftlinje).

Abid Q. Raja looking at things

Har latt meg inspirere av Kim Jong-il looking at things og laget en tilsvarende samling av bilder med Abid som kikker på ting.

Abid ser på brannbil.

Abid ser på brannbil.
Foto: Johannes Bangum, 2013

 

Abid ser på Hadia Tajik.

Abid ser på Hadia Tajik.
Foto: Johannes Bangum, 2013.

Abid ser på kart. Med Frognmarkas venner.

Abid ser på kart. Med Frognmarkas venner.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på Ipad.  Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på Ipad.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på en byggeplass. Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på en byggeplass.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på ku. Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på ku.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på Liv Signe på partilederdebatten. Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på Liv Signe på partilederdebatten.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på heisekran. Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på heisekran.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Er elbiler mer miljøvennlige?

Er Tesla Model S en klimabanditt?

Det har aldri vært flere elbiler på norske veier, og salget av elbiler når stadig nye høyder: I august var elbil-andelen av nybilsalget på over 6%, noe som er en dobling fra tidligere måneder. Kombinasjonen av svært gunstige vilkår for elbilen, forholdsvis god utbygging av ladepunkter, og nye og bedre elbilmodeller, er trolig noe av forklaringen på hvorfor salget av elbiler har skutt i været. Men ettersom det kommer stadig flere elbiler på veiene, er det også gunn til å stille seg spørsmålet: Er egentlig elbilen så miljøvennlig som vi tror?

Komplisert regnestykke
Å regne ut hvor miljøvennlig en elbil er sammenliknet med en bensinbil er mer komplisert enn det man kanskje skulle tro. Det er ingen tvil om at en elbil knuser en bensinbil når det kommer til tank-til-hjul-utslipp. En elbil har ingen faktiske utslipp når den kjører. Utslippene fra en elbil er forbundet med produksjonen av bilen og kraften den kjører på, men hvis man vil sammenlikne må man også se på bilens utslipp gjennom hele livsløpet.

Utslipp forbundet med produksjon av bilen
De fleste studiene som har sett på produksjon og bruk av elbiler, konkluderer med at elbilene har lavere utslipp samlet sett enn konvensjonelle biler. Men det stemmer at batteriproduksjonen gjør at utslippene er nesten dobbelt så høye for elbiler (87 til 95 g CO2-ekvivalenter/km) som for biler med forbrenningsmotor (43 g CO2-ekvivalenter/km).

En studie fra 2010 i Journal of American Chemical Society, konkluderer på den andre siden, med at miljøkonsekvensene av batteriproduksjonen er «relativt liten.» Studien anslår at batteriproduksjonen øker utslippene forbundet med kjøring med om lag 15 % (for lithiumbatterier).

Utslipp forbundet med kjøring
Dersom en elbil utelukkende går på fornybar energi, vil utslippene fra kjøring med elbilen være tilnærmet lik null. Norge har en fornybarandel på ca. 62 % (Point Carbon for EBL, 2008), noe som gjør elbiler svært miljøvennlige.

The Union of Concerned Scientists la i 2012 en rapport som sier følgende:

«Selv når du lader en elbil med elektrisitet laget kun fra kull (den skitneste elektrisitet kilden), har elbilen lavere utslipp enn gjennomsnittlig ny bensinbil.»

Ofte tar ikke sammenlikninger av elbiler og biler med forbrenningsmotor med utslippene forbundet med produksjon av bensin. Det er store utslipp forbundet med å pumpe opp olje, og ifølge en rapport fra MIT Energy Lab, står produksjon av bensin for 19 prosent av de totale CO2-utslippene fra en vanlig bil. Kjøring en bil med forbrenningsmotor står for om lag 75 % av karbonutslippene. Legger man til utslipp forbundet produksjon av drivstoff, er utslippene fra en bil med forbrenningsmotor om lag 25 % høyere enn det bilen slipper ut når den kjører.

Et annet viktig poeng her, er at forbrenningsmotoren har lav virkningsgrad. Med den samme energimengden kan en elbil kjøre 2,5 ganger lenger.

Andre momenter:
– Elbiler er nærmes støyfrie – flere elbiler = mindre støyforurensing
– Det er ingen lokal forurensing forbundet med elbiler. I et folkehelseperspektiv er dette svært viktig, da lokal forurensing fører til helseproblemer og tidlig død.
– Elbiler kan lades om natten og på den måten utnytte ledig kapasitet i strømnettet.
– Ladbare biler gjør at CO2-utslippene kommer fra noen få større kilder. Dette muliggjør CCS (karbonfangst og lagring).
– Mange elbiler lages av resirkulerbare materialer, som f. eks. Tesla Model S (aluminium).
– Med den samme energimengden kan en elbil kjøre 2,5 ganger lenger enn en bil med forbrenningsmotor.
– Sammenlikninger av biler med forbrenningsmotor og elbiler tar ofte ikke med utslippene forbundet med produksjon av drivstoff.
– Elbiler kan potensielt ha miljøkonsekvenser på andre områder enn kun klimagassutslipp:

EVs exhibit the potential for significant increases in human toxicity, freshwater eco-toxicity, freshwater eutrophication, and metal depletion impacts, largely emanating from the vehicle supply chain.

– Det er svært viktig at vi klarer å resirkulere batterier i tiden framover.
– Ladbare biler gjør oss mindre oljeavhengige, og vi er allerede godt på vei når det gjelder å bygge ut ladepunkter. I dag har vi over 4000 ladepunkter for elbiler i Norge.

Konklusjon:
En rapport fra Ricardo, konkluderte med at en gjenomsnittlig elbil har ca. 20 % lavere utslipp om man ser på hele livsløpet – og at dette øker når bilen kjøres på fornybar energi. I følge denne rapporten er elbilene 27-29% mer klimavennlige gitt at de kjører 200 000 km. Elbiler er ikke nødvendigvis mer miljøvennlige – de blir mer miljøvennlige jo lengre de kjøres, og det er et vesentlig poeng at strømmen de kjører på er fornybar. Dersom elbilen utelukkende fyres med kullkraft av verste sort, og man i tillegg tar høyde for et stort overføringstap i strømnettet, vil elbilen kunne slippe ut mer CO2 enn en liten, moderne dieselbil.

Se også:
Does The Tesla Model S Electric Car Pollute More Than An SUV?
– Er elbiler egentlig miljøvennlige? (Grønn Bil)
– Lifecycle Analysis Comparison of a Battery Electric Vehicle and a Conventional Gasoline Vehicle

 

Partiet som fant tilbake til røttene sine

Johan Sverdrup

Venstre har funnet tilbake til røttene fra Sverdrups tid.

Dette er fortellingen om Norges eldste parti, Venstre – partiet som fant tilbake til røttene sine. Det er med ikke så rent lite stolhet jeg har lyst til å fortelle litt mer om historien til partiet jeg jobber for og tror på. Jeg har lyst til å si litt mer om dette programmet sett i et historisk perspektiv.

Noen sier at Venstre har «tatt et steg til høyre» – at Venstre har blitt et liberalistisk parti, som har brutt med en mangeårig sosialliberal tradisjon, og heller blitt et slags «Høyre-light». Dette mener jeg er helt feil. Ideologisk sett er det mer riktig å si at Venstre på flere områder har funnet tilbake til røttene. Det er en klar, rød tråd fra dagens Venstre og tilbake til det Venstre kjempet for i sin spede barndom.

La meg starte med begynnelsen.  Venstre-bevegelsen var på 1880-tallet et uttrykk for en frihetskamp mot embetmannsstaten og for folkestyret. Den viktigste enkeltsaken var kampen mot kongemakten og for parlamentarisme.

«I det øieblik, at al makt og kraft samles her i denne sal til afgiørelse af samfundets høieste og vigtigste anliggende, gaar der en stor vækkelse ud over landet … Der kan ikke lenger regieres uden Storthinget, der maa regieres med Storthinget.»

Johan Sverdups ord fra talerstolen i Stortinget kan oppsummeres med to ord: Folk først. Sverdrup krevde at regjeringen måtte ta hensyn til folkeviljen. Regjeringen skulle utgå av et flertall av folket gjennom de folkevalgte på Stortinget og ikke oppnevnes av kongen.

Akershus Venstre, den delen av partiet jeg jobber for, ble stiftet i 1880. På dette tidspunktet hadde man ikke et eget valgprogram, men man vedtok en formålsparagraf. I formålsparagrafen het det at foreningen skulle «virke for folkelig Oplysning, Frihed og Sparsomhed i Stat, Amt og Herred.» Foreningen skulle forsvare den liberale valgsieren i 1879 mot «de Reaktionære» og revansjhungeren deres.

Folkelig oplysning, frihet og sparsomhet. Det kunne nesten vært slagord i valgkampen 2013.

Jeg synes det er interessant at «sparsomhet» blir trukket fram som viktig. Sparsomhet innebærer at man ikke skal sløse med fellesskapets midler, men det innebar også at man ikke skulle tynge ned folk med skatter. Mange fryktet at økt skattebyrde ville ruinere borgere og staten.

«Skatterne er nu paa de fleste steder i vort land saa høie, at varsomhet maa utvises. Venstre kan ikke mer i kommunen end i staten gaa med paa de uoverlagdte projekter, som socialisterne slaar om sig med, likesaalitt som det kan støtte den stagnerte og lysrædde politik, som er kjendemerket paa Høire…»
– Gunnar Knudsen, i valgskriv til Venstres lokalforeninger, 1910

Samtidig som Venstre historisk sett har vært et systemkritisk parti, har det alltid kjempet for de svake i samfunnet. Allerede i 1894 programfestet Venstres landsmøte åttetimersdagen og ulike sosiale trygdeordninger. Mange er ikke klar over at Venstre står bak mange av de viktigste velferdsreformene de siste 130 årene (Arbeiderpartiet fikk først regjeringsmakt i 1935):

Fabrikktilsynsloven i 1892: (innført av regjeringen Steen (V)) forbud mot barnearbeid, begrenset adgang til nattarbeid og helgedagsarbeid, gav regler om beskyttelse av arbeidernes liv og sunnhet «så vidt gjørlig», og etablerte et offentlig arbeidstilsyn. Arbeidstiden for ungdom mellom 14 og 18 år ble begrenset til 10 timer per dag.

Guri Melby på Venstres landsmøte 2013: Vi skal ta på oss denne ene særinteressen: de fattige barna.

Lov om ulykkesforsikring i 1894: I 1894 ble loven om ulykkesforsikring for fabrikkarbeidere innført av regjeringen Stang(Høyre). Det var den første trygdeloven i Norge.  Med denne loven ble arbeidsgiverne pålagt å forsikre sine arbeidere. Den gjaldt for arbeiderne i fabrikker som ble skadet ved bedriftsulykker. Venstre var pådriver for loven, som var et resultat av Arbeiderkommisjonen av 1885 nedsatt av Sverdrup.

Obligatorisk sykeforsikring for lavlønnede arbeidere i 1907. Obligatorisk syketrygd innføres for lønnstakere under en viss inntektsgrense og deres familiemedlemmer. Ordningen ble utvidet fram mot 1940.

1I 1915 innførte Venstre det som trolig var den mest radikale loven om barns rettigheter på denne tiden: De Castbergske barnelover. Loven sikret mødre og barn rett til bidrag om de ble stående uten bidrag fra faren. Menn kunne også pålegges bidragsplikt. Barn født utenfor ekteskap fikk rett til farsarv. Jeg er igjen fristet til å dra paralellen til dagens Venstre og Guri Melby: Vi skal ta på oss denne ene særinteressen: de fattige barna.

1915 10 timers arbeidsdag

1919 Åtte timers arbeidsdag

1923 Lov om alderstrygd (flere kommuner hadde egne ordninger, men statlig, behovsprøvd alderstrygd  ble først vedtatt og satt ut i livet i 1936)

1939     Arbeidsløshetstrygd – (innført av Arbeiderpartiet og Venstre).

1967     Lov om folketrygd. 1900-tallets største sosiale reform, folketrygden, ble innført av regjeringen Borten  (SP, H, V, KrF) etter Venstres modell i 1967.

1969     Særtillegg til pensjon og overgangsstønad innføres for dem som ikke har kunnet tjene opp tilleggspensjon, ble innført av regjeringen Borten  (SP, H, V, KrF)

Dette er bare en liten del av politikken Venstre har fått gjennomslag for. Flere av de norske partiene kappes om å ha æren for at Norge er en velferdsstat, og et rikt land, men Venstre har kanskje mer av æren enn det mange tror.

10 ting alle bør vite om hunder

Det er rart å tenke på, men disse to rasene – grand danois og chihuahua kommer begge fra det samme opphavet, og har trolig en felles stamfar langt, langt tilbake i tid. Foto: Therese Tjernström (CC)

1. Alle hunder stammer fra ulven
Hunder er trolig det første dyret mennesker temmet, og alle hunder har det samme opphavet: ulven. Hunder har levd og tilpasset seg mennesket i 15 000-40 000 år.

2. Hunder styres av drifter
Alle hunder styres av drifter som for eksempel sexdrift, byttedrift, flokkdrift. Andre eksempler forsvarsdrift, fluktdrift og ønsket om å forbli uskadd. Ofte spiller hundeeiere på hundens drifter for å styre eller kontrollere hunders adferd.

3. Glem Disney – hunder er dyr
Hunder har lært seg å forstå og tolke mennesker på en helt unik måte, de er blant annet ett av få dyr som forstår peking, men de har ikke det samme følelsesmessige registeret som mennesker. Det å tillegge og behandle en hund som om den hadde menneskelige egenskaper kan være direkte skadelig.

4. Spør alltid eieren om lov før du hilser
Du vet aldri om det er helt trygt å hilse på en fremmed hund. Mange hunder er naturlig reserverte mot fremmede. I verste fall kan du risikere å bli bitt. Spør derfor alltid eieren før du hilser. Hils aldri på en hund som står bundet og alene. En hund i bånd har ingen fluktmuligheter – det kan gjøre den usikker og til og med aggressiv. Jeg lar aldri mine hunder hilse på andre hunder i bånd nettopp av den grunnen.

5. Alle hunder har intimgrenser – respekter dem
Hunder har, akkurat som mennesker, intimgrenser. Når du hilser på en fremmed hund – strekk fram hånden, la den komme til deg og la den lukte på deg før du tar på den. Mange hunder liker dårlig at noe kommer over den og bakfra. La alltid hilsing skje på hundens premisser.

6. Ikke forstyrr en sovende hund
Det er kanskje den enkleste måten å bli bitt på. Hunden kan skvette og bite deg. La hunder som ligger på plassen sin være i fred. Hunder har behov for mye søvn, og det er viktig at den har mulighet til å trekke seg tilbake og få det.

7. Hunder sender dempende signaler
Hunden sier med kroppsspråk; hey, nå tar vi det litt rolig her. Disse tegnene er noe få som ikke har hund selv ser, men de er veldig nyttige å vite litt om. Typiske dempende signaler er gjesping, snu hodet til siden, snuse i bakken, snu seg vekk. Hvis du hilser på en hund og den sender dempende signaler – ro deg ned, det kan bety at hunden er usikker på deg. Dempende signaler betyr at hunden forsøker å unngå at det oppstår en konflikt. Her er en fin artikkel som sier mer om hva dempende signaler er.

8. Hunder er flokkdyr med rang, underkastelse og dominans
Hunders interaksjon er preget av hundenes flokktilhørighet. Dominans og underkastelse er en del av dynamikken i en flokk, og hundens kroppsspråk sier mye. Jeg synes denne oversikten er  treffende. Aggressivitet kan skyldes både at hunden er for dominant, og at den er for usikker.

9. Logring betyr ikke alltid at hunden er glad
Logring kan bety så mangt – det kan bety at hunden er glad, men det kan også indikere frykt, usikkerhet, sosiale utfordringer,  eller faktisk også være en advarsel om at hvis du nærmer deg, kan du bli bitt.

10. Det er et bra tegn at hunden slikker deg i ansiktet
Du må ikke la en hund slikke seg i ansiktet, men det er som regel et godt tegn at den gjør det. En teori er at hunden aksepterer deg som lederen i flokken og «tigger» mat av deg, og at dette er noe vi finner igjen hos ulven: ulveunger og valper slikker mora om munnen for at hun skal gulpe opp maten til dem.