Category Archives: Reising

Regler fra et guest house i Laos

Her er de fantastiske reglene jeg så en gang på et guest house i Laos. Min første tanke var: kan man gjøre alt dette samtidig? Hmm…

Kan man padle kano i Oslo sentrum?

Da det smalt i Oslo 22. juli var jeg på kanotur på Totenåsen. Vi måtte avbryte turen vår fordi turkameraten min måtte på skarpt oppdrag for militæret. Sist uke fikk jeg en artig mulighet til å ta igjen det tapte: Hva om det er mulig å padle kano i Oslo sentrum? En sprø idé måtte prøves ut.

Vi startet turen på Ekeberg – satte kanoen på tralle, og trillet i vei ned mot Gamlebyen.

Her har vi akkurat fått kanoen på tralle, og er klare for å trille ned mot byen.

Kanoen er lett å trille. Det tok ikke lange tiden før vi var nede i gamlebyen.

Trodde aldri jeg skulle trille kano gjennom Grønland.

Folk lurte på hva vi drev med, men mange trakk på smilebåndene. Det føltes litt malplassert ut å gå gjennom byen med kano. Vi satte ut kanoen i Akerselva, like ved «Stargate». Det gikk greit å komme uti vannet til tross for at det var litt steinete.

Her satte vi ut kanoen. Vi gikk neste rundt da Håkon skulle gå i kanoen. Jeg er lykkelig for at det ikke ble svømmetur.

Videre gikk turen ned Akerselva, gjennom tunnelen under Oslo S og ut i sjøen. Tunnelen tok ikke så mange minuttene å padle, og med svært god akustikk er det umulig å ikke teste sangstemmen litt.

Dessverre klikket kameraet så jeg fikk ikke bilde av selve padlingen. Vi padlet oss rundt operaen, forbi Vippetangen og til Aker Brygge. Det var tidvis litt spennende. Flere av fergene lager store bølger, og kanoen min er ikke verdens mest stødige. Vi følte oss små der vi padlet rundt danskebåten også.

Jeg forsøke å bestille en halvliter fra lekteren, men fikk ikke servering da servitøren trodde vi skulle stikke av fra regningen. Det er forøvrig flere artige kanaler å utforske rundt Aker Brygge, og en fin marina man kan utforske.

Her er kanoen parkert utenfor Fridays på Aker Brygge.

Veien videre fra Aker Brygge var egentlig ikke så spennende. Vi tok opp kanoen på Kongen Marina og trillet trillet til Aker Brygge igjen, derfra padlet vi tilbake opp Akerselva. To narkomane tilbød oss hjelp med å ta opp kanoen igjen, og flere spurte oss faktisk om det var mulig å leie kano av oss. Kanskje en forretningsidé? Jeg har hørt at det var mulig å leie kano der før.

Konklusjonen er at det går fint å padle kano gjennom Oslo sentrum. Det var en artig opplevelse, og vi fikk nesten litt «villmarksfeeling» på enkelte plasser, selv om dyrelivet i Akerselva stort sett består av rotter for tiden. Jeg tror jeg vil anbefale turen på en godværsdag med stille vær. Det er kanskje også et poeng å holde seg i nærheten av land om man skulle gå rundt. Men ellers vil jeg si at det var en ny og artig måte å oppdage byen på, selv om jeg nok nesten aldri har følt meg så «bonde i byen» som da vi padlet rundt på Aker Brygge. Rart med det – «alle» padler kajakk, men svært få padler kano. Det føltes malplassert, men likvel artig.

Turtips: Topptur i Bærum

Kolsåstoppen sett fra Toppåsveien.

Man kan faktisk ha noen fine villmarksopplevelser i nærheten av Oslo. En fin topptur i Bærum er Kolsåstoppen. Kolsåstoppen har egentlig to topper; den søndre og den nordre. Den nordre er den høyeste på 379 moh, og den søndre er 342 moh. På veien kan man se hellerisninger, gravhauger og kalkbrudd, og turen er spennende om man er interessert i geologi. Utsikten er dessuten fantastisk!

Den korteste (og bratteste veien) opp til toppen er fra Toppåsveien. For å komme dit tar man banen til Jar og buss videre til Toppåsveien. På fine dager er det nesten kø for å komme opp på den søndre toppen, og det er dessuten en svært populær klatrevegg der.

Det er ikke lange stykket å gå opp (ca. 1 km), men det er ganske bratt enkelte steder. I de bratteste partiene er det bygget trapper, men må må regne med litt lett klatring.

Kolsåstoppen - utsikt mot Oslo

Kolsåstoppen inngår i Kolsås – Dæhlivann landskapsvernområde med fire naturreservater, og har barskog som er relativt urørt. I forbindelse med Kolsåstoppen er det registrert hele fire bygdeborger. Det er fortsatt en

viss uenighet hos arkeologene knyttet opp til disse anleggenes funksjon og bruk. Man regner med at de hovedsakelig kan føres tilbake til folkevandringstid (ca. 400 – 600 e. Kr) i eldre jernalder.

Som en kuriositet kan jeg også nevne at «De dødes tjern» ble spilt inn ved Steinstjernet på nordsiden av Kolsåstoppene.

Jeg anbefaler turen! Den er ikke spesielt lang eller hard, men det er mange stier å utforske og spennende ting å se på veien. Må være en av de fineste dagsturene man kan ta i nærheten av Oslo.

Turkart finner du her.

Egyptisk sufi-dans

«Sufi» er en egyptisk dans. Den danses av en mann, og består av at man snurrer rundt og rundt og rundt og rundt osv. Dessuten gjør man gjør «triks» mens man snurrer.

De slukket lyset, og han skrudde på lys på kjolen. Stilig!

Tropefisk sett fra ubåt!

En sunket hest. Også tatt fra Rødehavet.


Jeg har vært med på min første tur ombord på en ubåt. Det var fint, men jeg foretrekker nok egentlig å snorkle.

God jul alle sammen!

Meg etter et par timer på ski i -15. Poserer som pr-kåt polfarer.

Jeg vil ønske alle en riktig god jul! Håper dere har en like fin romjul som meg. Jeg har vært hjemme ått’a mor på Hadeland, og de siste par dagene har det blitt noen reale skiturer. Naturlig nok, siden pappa er løypebas for skiforeningen, og alltid har noen suicidale scooterløper han trenger noen prøvekaniner til å teste ut.

Etter «no shaving november» og «adventsbart», to heller tvilsome Facebook-kampanjer, har jeg fått et skikkelig skjegg. En liten bart er på vei også. Og jeg vil gjerne avsløre en liten hemmeliget; bart og skjegg ser kanskje tøft ut, men det er egentlig for pingler. Det er faktisk mye varmere i ansiktet å gå på skitur med et hårete ansikt enn et glattbarbert. Pluss at man ser ut som en polfarer etter bare noen minutter ute i kulda. Jada, det ser kanskje polfareraktig ut å ha en halv kilo is i ansiktet, men i virkeligheten er det varmere.

Myth busted.

Jeg ga finger’n til politiet (Fordi jeg måtte)

Det lille symbolet nederst viser at det er en elektronisk brikke i passet. Foto:Wikipedia

Denne uken ga jeg fingeren til politiet, bokstavelig talt. Jeg måtte gi fra meg fingeravtrykket mitt, og jeg likte opplevelsen svært dårlig.

Jeg har jeg fått meg nytt pass, men det er ikke bare et pass, det er et biometrisk pass. Det betyr at informasjon om ansiktstrekkene mine (et 2D-bilde som kan brukes til ansiktsgjenkjenning) , fingeravtrykket mitt, et bilde av meg m.m. er lagret i en elektronisk RFID-brikke i passet. En RFID-brikke er en liten brikke som kan festes til eller bygges inn i et produkt, et dyr eller en person. Poenget å putte en sånn brikke i et pass er at man skal kunne lese det  trådløst på flyplasser rundt om i verden.

Hvorfor gjør man dette, undret jeg meg.  – Kan jeg ikke få et vanlig pass, jeg føler meg som en kriminell når jeg må gi fra meg fingeravtrykket mitt, sa jeg til damen i skranken på politihuset på Grønland. – Nei, det er dessverre ikke mulig. Men det er for din egen sikkerhet, svarte hun. Min egen sikkerhet. Jaha ja. Det gjør det meg sikrere at fingeravtrykket mitt er lagret i en elektronisk brikke i passet?

Jeg var altså pent nødt til å gi fra meg fingeravtrykk, bli ansiktsskannet om jeg i det hele tatt ville ha et nytt pass. Take it, or leave it.

RFID-brikke med personlig informasjon i passet mitt får meg ikke til å føle meg noe tryggere, det er heller motsatt. Det er skremmende enkelt å hente ut informasjon av passet, og det kan enkelt lagres av andre uten at jeg merker det. Sikkerheten er dårlig – kryperingen er ikke bra nok, og passene kan være lesbare på opptil 10 meters avstand. Personlig informasjon om meg kan med andre ord lettere komme på avveie, og det er skumlere å miste passet fordi det inneholder mer omfattende personlige opplysninger.

Det er ikke slik at RFID er satan selv, snarere tvert imot. Det har mange svært nyttige bruksformål. Men det å utstyre pass med denne typen elektroniske brikker er en ekstremt dårlig idé. Det er nesten fristende å prøve «hammermetoden» for å deaktivere chipen. Eller så blir det eventuelt å ta på seg sølvfoliehatten så ikke CIA kan stjele hjernebølgene mine, og stikke ut i Nordmarka igjen.

Kjøp Georgisk vin!

Kazbegi-fjellet i Kaukasus. Jeg tok dette bildet da jeg besøkte Georgia i 2008. Knappe to uker etter at jeg hadde vært der rullet russiske panservogner inn i landet.

Georgisk vin blir snart  å finne på polet. Jeg er sikkert en av svært få som har håpet på at det snart skulle komme. Men grunnene til å kjøpe Georgisk er faktisk mange, jeg skal komme med noen viktige her.

Georgia er et fantastisk vinland! De har et utrolig utvalg av viner, og kan virkelig kunsten å lage god kvalitetsvin. Min påstand er at de på mange måter går Vest-Europa en høy gang – de har holdt fast på tradisjonene, og bruker stort sett lokale drueslag i produksjonen. Det finnes over 500 druvarianter, så mangfoldet er stort. Mange familier lager fortsatt sin egen vin etter tradisjonelle metoder.

Funn tyder Georgia er verdens eldste vinland. Drikkekulturen i Georgia er et kapittel for seg selv. Man drikker vin av bukkehorn, og man skåler kun for sin fiende med øl.

Putin innførte en handelsboikott med Georgisk vin som en ren politisk protest i 2006, like etter at Saakashvili ble valgt som president.  Over natten forsvant ca 80 % av markedet for den Georgiske vinen, og dette fikk store økomiske konsekvenser. Nå er jeg ikke udelt positiv til Saakashvili, men det er tøft at et lite land som Georgia vender rygger mot store, autoritære Russland, og vil bli en del av Europa og Vesten. Denne utviklingen bør vi støtte. Som forbruker kan man gjøre nettopp det ved å kjøpe Georgisk vin, og vende ryggen til Putin. Skål!

Terrorist eller osteelsker

Vær forsiktig om du skal ta med deg ost på flyet, du kan bli stemplet som terrorist. Foto: Chez Loulou/Flickr

Jeg har akkurat kommet tilbake etter en langhelg i Paris med familien. Besøket var helt supert, og vi var flinke turister og fikk gjort alt det turister bør gjøre. Men da vi skulle dra hjem oppsto det en litt pussig situasjon. Jeg hadde vært i en fransk ostebutikk, eller «Fromager» om du vil, og kjøpt fem forskjellige slag spennende, franske håndlangde oster.

Da jeg skulle gå gjennom sikkerhetskontrollen ble sekken min gjennomlyst, og jeg forsto at sikkerhetsvakten spurte på fransk om jeg hadde ost i sekken. Jeg svarte gebrokkent at, ja, det hadde jeg, og jeg måtte pent åpne sekken og ta ut osten for inspeksjon. Sikkerhetsvakten forklarte meg at ost er forbudt å ta med på fly. Ja, du leste riktig. Det er ikke lov til å ta med ost på fly i EU. Dette var jeg virkelig ikke klar over.

Sikkerhetsvakten fikk meg til å ta ostene ut av innpakningen og kikket nøye på dem. Etter litt om og men, og at han hadde snakket med en annen sikkerhetsvakt, kom de fram til at jeg fikk ta med ostene allikevel «siden det var små biter». Ironisk nok hadde de en butikk som blant annet solgte franske, håndlagde oster inne på flyplassen etter sikkerhetssjekken – terroristfri, sikkerhetsklarert ost. Den lille flausen min i sikkerhetssjekken skyltes altså sikkerhetsregler.

Det er godt mulig at den franske muggosten min kunne ha blitt brukt til litt bakteriologisk krigføring, men jeg skulle gjerne likt å vite hvor mange ganger terrorister faktisk har forsøkt å bruke ost, eller sprengstoff kamuflert som ost i et ekte terrorangrep. Oslo Lufthavn opplyser at det er tillatt med brunost, så det er åpenbart forskjell på hvor «farlig» ulike typer ost er. Forstå det den som kan.

Hverdagsrasisme og «importbrud»

Bidrar media til hverdagsrasisme?

Hverdagsrasisme er i mine øyne den typen rasisme man aksepterer uten å reagere, altså en type rasisme som er allment akseptert. Slik jeg ser det finnes hverdagsrasismen ofte i form av underforståtte sannheter, frykt, eller generalisering.

Hvis for eksempel en person fra en etnisk gruppe utfører en kriminell handling er det lett å knytte hendelsen til hele gruppen. Det handler om vi «norske» og «dem», de som er annerledes. Hverdagsrasismen preges av forenklede bilder, vi tar stilling uten å egentlig vite noe på forhånd.

La meg komme med et eksempel: en norsk man gifter seg med en kvinne fra thailand. «Klarte han ikke å finne seg en norsk kjæreste?», eller «Han ville sikkert bare ha en hushjelp?». Jeg er sikker på at mange med «importbrud» opplever å føle seg stigmatisert nettopp på grunn av foreklede bilder som dette. Det hjelper ikke om mannen og hans kjære er aldri så likestilte, så lenge det ikke oppfattes slik hos andre.

TV 2 dokumentaren Reflektor: Pattaya for mine føtter, er i mine øyne en type dokumentar som bidrar til å nøre opp under denne typen fordommer. TV 2 «avslører» hvordan nordmenn er involvert i thailands sexindustri. Denne typen dokumentarer blir omtrent like idiotisk som om man skulle filmet prostituerte i Skippergata, og framstilt det som et objektivt blikk på livet i Norge; «Oslo for mine føtter.» TV2 har valgt «gamle griser utnytter fattige jenter fra landsbygda»-vinkling, i stedet for å gi et mer helhetlig bilde av et samfunn som er minst like sammensatt som Norge.

Et annet og kanskje vel så illustrerende eksempel, er det som skjedde i Lørenskog denne uken, der naboene la 4 millioner på bordet for å få kjøpe et hus som skulle bli flykningebolig. Naboene betalte rett og slett for slippe å bo ved siden av flykninger. Dette er temmelig sjokkerende for meg.

Den 2. juni 2008 skrev utenriksminister Jonas Gahr Støre i Aftenposten: Målet er ikke å ha en ambassadør eller ti med pakistansk bakgrunn. Målet er å ha det, og at alle synes det er helt naturlig. Dette er kloke ord, og hvorfor skulle ikke dette også gjelde ellers i samfunnet også? Selvsagt har alle fordommer, men vi kan allikevel tilstrebe å være mindre fordommsfulle, heller enn å skjære alle over en kam.