Category Archives: Politikk

Straff som fortjent

Pol Pot

Pol Pot: Kommunistlederen bak grusomhetene i Kambodsja på slutten av 70-tallet.

Pol Pot skulle gjøre Kambodsja til et kommunistisk paradis. Resultatet ble en av de største tragediene i nyere tid: På tre og et halvt år tok Pol Pots regime livet av omtrent en fjerdedel av Kambodsjas innbyggere, mellom 1,7 og 2,5 millioner ble drept.

Penger ble avskaffet, fabrikker, markeder og skoler stengt, og religion ble forbudt. Hovedstaden Pnom Penh ble tømt for folk, og innbyggerne ble sendt ut på landsbygda for å dyrke ris. Pol Pots ideal var et primitivt jordbrukssamfunn hvor alle sto side om side og produserte til felles beste. Målet var å overgå Maos store sprang, og ta et umiddelbart supersprang til en utopisk agrarkommunisme.

Skrekkregimet tok livet av lærere og andre med utdanning. Snakket du et utenlandsk språk, eller hadde briller, var det nok til å bli drept. Det som er sykt, må skjæres vekk, var mantraet.

Hjemme i Norge støttet kommunistpartiet AKP (m-l) helhjertet opp om det som utspilte seg i Kambodsja. Røde Khmers overtagelse av Phnom Penh ble markert på førstesiden i Klassekampen med «Leve det frie Kambodsja!», og beskyldninger om drap og forfølgelser ble avfeid som løgner.

Pol Pot ble aldri stilt til ansvar for sine forbrytelser mot menneskeheten, men de siste gjenlevende Røde Khmer-lederne har nå fått en rettferdig rettergang gjennom det FN-støttede tribunalet. Kambodsja kan nå endelig begynne å sette punktum for autogenocidet og grusomhetene som utspilte seg så sent som på slutten av 70-tallet.

Millioner døde under Røde Khmer-regimet. Nå, 35 år senere er de siste gjenlevende lederne dømt. Men beretningene fra dødsmarkene ved Choeung Ek om henrettelser med primitive våpen for å spare ammunisjon, og om systematisk tortur ved det hemmelige fengselet Toul Sleng, vil allikevel alltid være en del av Kambodsjas kollektive hukommelse, og stå som en evig påminnelse om kommunismens grusomheter.

Meningsløs øl-protest fra bøndene

Landbruksoppgjøret har fått svært stor mediedekning den siste uken, mye på grunn av bøndenes kreative protester. Over hele landet har bøndene aksjonert.

Her er noe av det de har gjort så langt:
– I Bergen tømte bøndene ut 5000 liter melk
– I Sogn og Fjordane tok bøndene til E39 i traktorkolonne
– I Rauma spiddet sinte bønder landbruksministeren med høygaffel
– I Nome satte bønder fyr på et gammelt hus ved Riksvei 36
– På Averøy sperret bøndene inngangen til Kiwi-butikk med rundballer
– I Nordfjordeid ble 30 sauer gjerdet inn i Sentrumsparken og overlatt til ordfører Alfred Bjørlo (V)
– Over hele landet blokkerer bøndene eggpakkerier
– I Randaberg stenger bøndene for kloakkrenseanlegget
– I Halden plasserte bøndene ut høyballer med budskapet «Staten tar kaka»

I Aust-Agder ville bøndene tømme butikkene for øl. Bøndene gjør dette for å «å vise at det ikke er en selvfølge at alle varer fins i butikkene til enhver tid.»

Jaha.

Men da er det én viktig ting bøndene bør vite om ølet de kjøper: Norske bønder har ingen ting med norsk øl å gjøre. Niks. Nada. Ingen av de norske ølene er laget med norske råvarer (for uten vann og gjær). Alle bryggerier importerer ingrediensene de bruker til brygging – dvs. malt og humle. Vi lager ikke malt fra byggkorn i Norge lenger. Det siste malteriet i Norge var på Ringnes Bryggeri og ble nedlagt i 1985/86. Bare Ringnes alene importerer 20 000 tonn malt i året.

Er det bare jeg som ser ironien her?

Vi burde vel kanskje heller takke til tyske, finske, danske og svenske bønder som faktisk produserer kornet som blir til malt og deretter deilig øl.

Gjeninnfør kvakksalverloven

De norske reglene for alternativ behandling er blant de mest liberale i Europa. Eller som Vinjar Fønnebø, leder i NAFKAM, Nasjonalt forskningssenter innen komplementær og alternativ medisin, sier det:

– I Norge kan hvem som helst behandle hvem som helst for hva som helst med hva som helst.

Det er skremmende. Det stilles ingen krav til utdanning eller godkjenning for å behandle syke folk mot betaling. Spør du meg er det uetisk at folk med helgekurs i f. eks. tankefeltterapi kan påberope seg å helbrede de bakenforliggende årsakene til kreft: det kan potesielt være dødelig om pasienten dropper konvensjonell behandling.

Det har faktisk gått så langt at det er strengere krav for å behandle dyr enn mennesker. Man må være utdannet veterinær (eller være faglig underlagt en veterinær)  for å kunne sette akupunkturnåler på et dyr. Lovverket for å behandle dyr skiller seg på dette punktet fra lovverket for å utøve alternativ behandling på mennesker, hvor hvem som helst kan sette akupunkturnåler på et menneskes kropp, uten krav til bakgrunn eller kvalifikasjoner. Hvem som helst kan i teorien kalle seg akupunktør og begynne å stikke nåler i folk mot betaling.

Det finnes over 250 ulike alternative behandlingsformer i Norge. Teoriene bak mange former for alternativ behandlig er fullstendig uforenlig med rådende vitenskapelig kunnskap både innen medisin, fysiologi, kjemi og fysikk. Mange av dem kan betegnes som ren heksekunst – krystaller, kvanteterapi, ulike elektroniske apparater som skal massere individuelle celler eller påvirke din aura, blodanalyse som forteller folk at de har feil PH-nivå og sopp i blodet.

Mange av disse behandlingsmetodene kan kanskje virke harmløse; de selger jo bare dyr placebo til folk, så hva er egentlig problemet? Problemet er at kundene deres ofte er desperate mennesker i en sårbar situasjon. Problemet er at de advarer folk mot vaksiner og konvensjonell behandling. Problemet er at de villeder folk, utnytter sårbare mennesker og selger preparater som ikke virker og til og med kan være skadelige.

Før 2004 hadde vi Kvakksalverloven i Norge. Den satte strenge rammer for de alternative virksomhetene. Det var forbudt å reklamere, bruke lege eller doktor-tittel, foreta inngrep, sette sprøyter, bruke legemidler og behandle alvorlige sykdommer. Den nye Lov om alternativ behandling av sykdom fra 2004 tok alternativmedisinen inn i varmen og ga bransjen økt annerkjennelse.

Den kanskje viktigste forskjellen mellom Kvakksalverloven og dagens lov er at alternative behandlere nå kan behandle folk med alvorlig, livstruende sykdom dersom behandlingen utelukkende har til hensikt å lindre eller dempe symptomer, under forutsetning at dette er godkjent av behandlende lege. Denne oppmykingen bør reverseres, slik at det blir forbudt for alternativbehandlere å tilby mirakelkurer, unnskyld, behandle «de bakenforliggende årsakene», til dødssyke pasienter.

Det er trist at svært syke mennesker bruker de siste dagene og ukene av livet sitt på å jage etter en mirakelkur mot uhebredelige sykdommer. Men fra et menneskelig ståsted er det svært forståelig. Det er vanskelig å gi slipp på håpet om å bli frisk. Disse pasientene ender dessverre ofte opp med tomme lommebøker, i tillegg til å kaste bort verdifull tid de kunne ha brukt med sine nærmeste.

Det å fjerne kvakksalverloven og innføre loven om alternativ behandling var et feilgreip. Lovendringen innebar å ta et steg bort fra moderne legevitenskap og gi økt annerkjennelse til overtro og heksekunst, under påskudd at det er «valgfrihet» for pasientene. Valgfrihet er et godt prinsipp, men det er grunnleggende problematisk at folk velger bort behandling som virker til fordel for uvirksom alternativ medisin.

Legevitenskapen har gjort enorme framskritt de siste åra, og vi har mer kunnskap om kropp og sykdom enn vi har hatt noen sinne. Det er denne kunnskapen som gjør at vi har sluttet med årelating – som var den foretrukne behandlingsmetoden i 2000 år. Det er denne kunnskapen som har gitt oss vaksiner og antibiotika. Det er denne kunnskapen som gjør at vi lever til vi er over 80 år gamle, mot 30 i førindustrialisert tid. Det er nettopp derfor vi bør gjeninnføre kvakksalverloven, og få udokumentert, alternativ behandling ut av det offentlige helsevesenet. Vi må gi folk den beste behandlingen de kan få – behandling som faktisk virker.
PS: Se dette klippet fra den svenske avisen Expressen: «Kvantmedicinaren» ger 50 olika diagnoser

En standard for nordmenn, en annen for fattige østeuropeere

Teltleir på Ekeberg våren 2013.

Teltleir på Ekeberg våren 2013. Teltleiren har fått stå i skogen siden 2012.

Det er forbudt å sove ute i Oslos parker. Allikevel er det satt opp en permanent teltleir på Ekeberg som har fått stå i fred i snart to år. Oslo kommune har hatt det travelt med å jage uteliggere de siste årene. Hvorfor har det tatt så lang tid med leiren på Ekeberg?

Skulpturparken på Ekeberg har vært gjenstand for mye diskusjon. Parken ble åpnet høsten 2013, men motstanden fortsetter. «Folkeaksjon for bevaring av Ekebergskogen» står fortsatt på barrikadene mot det de har karakterisert som rasering av skogen. I tillegg har en egen aksjonsgruppen som kaller seg «Redd Ekebergskogen» slått seg ned på Ekeberg.

Siden 2012 har demonstrantene hatt en teltleir midt i det området som i dag er skulpturpark. Om sommeren har det bodd mange folk i denne leiren, i oppmot ti telt, bygget med planker og presenninger. Det er snakk om en ganske omfattende leir det er vanskelig å ikke legge merke til, og den har fått stå der mer eller mindre permanent siden våren 2012.

Personlig har jeg ikke noe problem med at demonstranter bor i telt på Ekeberg. Engasjement er som regel alltid bra. Men Oslo kommunes regler er krystallklare: «Telting, camping eller lignende» er forbudt i «offentlige parker, grøntarealer og friområder». Dette forbudet har blitt strengt håndhevet de siste årene.

Gjen­nom som­me­ren 2013 ble det fjer­net en rek­ke lei­re, se­nest romleirene ved Sogns­vann. Når romfolk eller andre utlendinger har slått seg ned på Ekeberg, har det heller ikke der tatt lang tid før de har blitt jaget. Med protestaksjonen har prosessen derimot vært langt mer sendrektig. Først nå, etter at leiren har stått der i snart to år har Bymiljøetaten våknet og vil få politiet til å fjerne leiren.

Jeg synes det er et viktig signal at Oslo kommune nå endelig fjerner protestleiren. Det provoserer meg allikevel at det har tatt så lang tid. Hvorfor har man så hastverk med å kjeppjage fattigfolk, mens man ser gjennom fingrene når andre gjør det samme? Er det mer legitimt å sove ute når du protesterer mot et demokratisk vedtak, enn når du er fattig og ikke har råd til tak over hodet? Spør du meg skal folk skal behandles likt – uansett om du er hvit, norsk og protesterer mot skulpturpark, eller fattig, bostedsløs østeuropeer.

Norsk hundepolitikk er ute på viddene

Dette er forbudt om du bor i Ski kommune.

Om du bor i Ski kommune har du av sikkerhetshensyn ikke lov til å ha mer enn tre hunder, selv om det f. eks. er mops. Bor du på Nesodden har du aldri lov til å slippe hunden din løs i skogen. Det er forbudt for hunder å stå i veien for folk (ja, det står eksplisitt i hundeloven), og det er totalforbud mot å ta med hunden på café. Det er ulovlig å binde chihuahuaen sin utenfor en butikk, og en hund kan avlives kun fordi den ser skummel ut.

De norske reglene for hundehold er på mange måter langt ute på viddene. Det er på høy tid å ta en gjennomgang av regelverket og innføre lover som bedre ivaretar dyrevelferden og gjør det mulig å ha et hundehold som er til glede for både hunder, hundeeiere og allmennheten.

I Norge reguleres hundehold gjennom dyrevelferdsloven, hundeloven og hundeforskriften, som omhandler farlige raser. I tillegg har mange kommuner innført lokale forskrifter. Mange steder i Norge er reglene for hundehold så strenge at det går ut over dyrevelferden. Og ikke nok med det. I tillegg har mange borettslag svært strenge regler for å begrense hundehold.

Alle disse reglene skal sikre at hundehold ikke går ut over omgivelsene. Det er vel og bra, men det store problemet er at reglene ikke tar inn over seg at de fleste hundeeiere er fornuftige mennesker som bare vil hygge seg med det å ha hund uten å skade noen andre. Det å ikke skremme unger, plukke opp etter bikkja si og vise hensyn til omgivelsene er selvfølgelig for nesten alle hundeeiere. Det positive hundeholdet forsvinner når man innfører så mange påbud og forbud.

Det finnes allerede generelle regler mot å være til sjenanse, lage støy og forsøple. Så hva er egentlig poenget med å ha egne og ekstra strenge regler for dette kun hundeeiere må følge? Bråk er bråk, uansett om det kommer fra en subwoofer eller en grand danois.

Fokuset i norske hundelovgivning har nesten utelukkende vært på påbud og forbud hundeeiere må forholde seg til. På den andre siden er norske hunder nærmest rettsløse. Dyr er juridisk sett bare definert som en ting eller eiendel i loven. Som en følge finnes det dessverre mange eksempler på at hunder er blitt mishandlet og avlivet uten at noen blir straffet for ugjerningen. Grov mishandling av hunder blir som oftest henlagt.

I Norge tar vi alt for lett på avlivning av hunder. Hundeloven gir adgang til å avlive hunder dersom det framstår som nødvendig for å avverge skader på beitedyr eller mennesker. Denne formuleringen åpner for skjønn og fortolkninger, og det skal mye til at noen blir dømt for å avlive en hund. Det finnes mange eksempler på at hunder har blitt skutt selv om de ikke utgjør noen direkte trussel mot mennesker eller dyr.

I tillegg kan hunder avlives utelukkende på grunn av utseende, til tross for at de aldri har oppført seg aggressivt. Det spesielle her er at bevisbyrden er omvendt: man er skyldig til det motsatte er bevist. Det er opp til hundeeier å bevise at hunden ikke er av en farlig rase. NKK (Norsk Kennel Klubb) er sterkt kritisk til dette. Jeg er enig. Vi bør oppheve raseforbudet slik det er i dag og heller ha like reaksjoner for alle farlige hunder. Reglene bør være individbasert, ikke rasebasert.

Dette bør vi gjøre:
– Innføre en gjennomtenkt og kunnskapsbasert hundelovgivning med større fokus på dyrevelferd
– Gjøre hundelovgivningen mer generell og sørge for at den bedre ivaretar hunder/hundeeieres rettigheter og ikke bare plikter/forbud
– Avskaffe raseforbudet og erstatte det med individbaserte regler
– Innføre minimumskrav til trim/aktivisering
– Legge begrensninger på maks antall timer i bur for hunder, og/eller arealkrav for bur ved lengre opphold
– Skjerpe adgangen til avlivning av hunder
– Innføre obligatorisk registreringsplikt av alle valper  (chip-plikt eller annen id-merking)
– Styrke Mattilsynet eller innføre et eget dyrepoliti
– Begrense kommuners mulighet til å innføre helårsbåndtvang. Om kommuner skal ha helårs båndtvang bør det være påbudt med friområder
– Innføre skaderegistrering. I dag har vi ingen oversikt over hvilke raser som står bak biteulykker og hundeangrep i Norge
– Gi serveringssteder som ønsker det adgang til å ha hunder i lokalet

Et historisk blikk på frihandel og liberalisme

Håkon Five (V), nordtrønder, landbruksminister og frihandelsforkjemper. Foto: Stortingsarkivet / Borgens Atelier

Ostetollforkjemperne er på tynn grunn både historisk og ideologisk. Prinsippet om fri handel over landegrenser står sentralt i liberalismen. Historisk sett har også Venstre vært en aktiv pådriver for en friere handel, og mot tollbarrierer og proteksjonisme. Liberalismen var gjennomsyret av en sterk fredsvilje. Dette var en av grunnene til at de liberale stilte så store forhåpninger til den internasjonale frihandelen. De mente den ville rydde av veien mange årsaker til fiendskap mellom statene.

Historisk sett er faktisk frihandel et av de aller viktigste prinsippene i liberalismen: målet om en friere handel kom som et klart oppgjør med merkantilismen, som hadde som mål for et land å oppnå størst mulig handelsoverskudd. Dette ble gjort gjennom blant annet toll, importforbud, skattelettelser, eksportpremier. Merkantilismen ble som økonomisk system fortrengt av liberalismen på slutten av 1700-tallet.

Det er interessant at disse idéene fortsatt er aktuelle i dag. Troen på at eksport i seg selv er bra, mens import er usunt for økonomien, er på mange måter instititusjonalisert i norsk handelspolitikk i 2013. Det er for eksempel svært aktuelt i lys av diskusjonen om ostetoll. Tanken om at Norge ikke bør senke ostetollen uten å «få noe tilbake» fra andre land, kan absolutt karakteriseres som merkantilistisk.

Uansett er det liten tvil om at mange av våre liberale forfedre ville vært sterke motstandere av den proteksjonistiske ostetollen og andre handelsbarrierer. I liberalismens spede barndom slo Adam Smith, i sitt hovedverk Wealth of Nations et slag for frihandel. Men det var ikke bare de tidlige laissez faire-liberalistene som var tilhengere av frihandel.  Økonomisk frihet og kamp mot restriksjoner på handel var også grunnleggende i sosialliberalismen. Den toneangivende sosialliberale tenkeren L T. Hobhouse trakk fram økonomisk frihet, herunder kamp for frihandel som et viktig liberalt prinsipp på slutten av 1800-tallet.

Frihandelen kulminerte i 1870-årene og ble avløst av stigende proteksjonisme i de fleste land for både landbruksvarer og industriprodukter. Mot slutten av 1800-tallet skilte den norske og den svenske handelspolitikken seg: Svenskene førte en proteksjonistisk tollpolitikk som hadde som mål å verne om innenlands produksjon ved å legge høy toll på importvarer.  Skips- og handelsnasjonen Norge hadde interesse av økt varebytte mellom flere land uten hinder av tollavgifter og kvoteordninger. Dette var et av aspektene ved konsulatsaken, som var svært viktig for Venstre på slutten av 1800-tallet. Konsulatsaken handlet om Norges selvstendighet i utenriksspørsmål, og ble en het potet helt fram til unionsoppløsningen i 1905.

«Tolden paa kasseartikler bør snarest mulig søges nedsat.»
– Venstres valgprogram 1909.
(Kasseartikler er kaffe og sukker og «saadant, som vi ikke producerer i landet«).

Krisen i mellomkrigstiden forsterket kravet om proteksjonisme – også i Norge. Gunnar Knudsen var moderat proteksjonist, men hos mange andre toneangivende venstrepolitikere hadde pipa en helt annen lyd.

«…at paalaagge en noksaa høi told, som fordyrer brødkornet, er noget, som venstre ialfald yderst nødig vil gaa med paa. Man vil prøve alle andre midler først.» – Gunnar Knudsen (Kongsvinger, 1915)

Johan Ludwig Mowinckel var statsminister  i periodene 1924-1926, 1928-1931 og 1933-1935. Han jobbet aktivt for å å bremse de proteksjonistiske tendensene i norsk tollpolitikk i 1920-årene. Et av hovedelementene i Mowinckels utenriks- og sikkerhetspolitikk var nettopp frihandel. Han hadde sterkt tro på økonomisk samkvem som fredsskapende middel mellom stater.

Her er et utdrag fra Venstres partiprogram fra mellomkrigstiden:

«Arbeid for rett og fred mellem folkene, for almen nedrustning, og for mellemfolkelig samarbeid i sociale, økonomiske og handelspolitiske spørsmål. Særlig gjelder det å få tollmurene lavere og få bort andre unaturlige hindringer for samkvemmet mellem landene. «
– Venstres valgprogram 1933

Nordtrønder, venstremann og frihandelsforkjemper (!)
Med seg på laget hadde Mowinckel kanskje den mest liberale landbruksministeren vi har hatt i Norge noen sinne, nordtrønderen Håkon Five (1880 – 1944). Five  var ingen hvem som helst. Han var nestleder i partiet, og han var Venstres ledende landbrukspolitiker i mellomkrigstiden. Han var landbruksminister under både Knudsen, Blehr og til sist under Mowinckel fram til 1935. Fremst av alt var han en hardbarket tilhenger av frihandel i tollpolitiske spørsmål. Representantene fra Bondepartiet og delvis også Høyre, gikk inn for et sterkere tollvern for norske produsenter. Dette så Five på med bekymring:

«Vi låser oss efterhånden, hvis vi fortsetter på denne vei, ute fra verdenssamkvemet, vi gjør et stadig vanskeligere for oss selv å nytte den rikdom som verden byr oss i sine råstoffer, og vi vanskeliggjør våre egne økonomiske fremskritt.»
– Håkon Five

I denne dramatiske krisetiden der mange land innførte proteksjonistiske tiltak, var altså Venstre  en sterk pådriver for frihandel. Five og co. var standhaftige i krise- og handelspolitikken: de provoserte Bondepartiet så mye at de fant sin gamle erkefiende, Arbeiderpartiet. Slik oppsto “kriseforliket” i 1935. Bondepartiet fikk økte priser på smør og kjøtt og innføring av korntrygd, mot at Arbeiderpartiet fikk øke statsutgiftene og Keynes-inspirert motkonjunturpolitikk.

Venstre valgprogram fra 1936 er sterkt kritisk til denne utviklingen: «Samtidig med å fremme og støtte arbeidet for å organisere og utvikle den hjemlige produksjon og det hjemlige forbruk, vil Venstre ta avstand fra den handelspolitiske avsperring som efter erfaring i andre land virker ødeleggende på økonomi og finanser, bidrar til arbeidsløshet, forverrer levevilkårene, skaper dyrtid og bringer freden i fare og lett fører til diktatur.

Venstre vil derfor arbeide for større varebytte og friere samkvem mellom landene til gjensidig fordel og til fremme av fred og forståelse.»
– Venstres valgprogram 1936

Heldigvis opprettholder Venstre fortsatt de liberale idéene og frihandel, i alle fall i partiprogrammene. I Venstres prinsipprogram fra 2007 heter det at «Norge må bli mindre opptatt av å beskytte seg mot internasjonal konkurranse og mer opptatt av å mestre sin rolle i en globalisert verden. Forenkling av regelverk og kamp mot handelshindringer, monopoler og maktkonsentrasjoner må til for å skape mer rettferdige spilleregler. Rettferdig spilleregler frigjør den personlige skaperkraften.»

Diskusjonen om ostetoll og handelsbarrierer er fortsatt aktuell. I mine øyne er venstrepolitikerne som ønsker høyere handelsbarrierer på tynn grunn både historisk og ideologisk. De trenger å bli påminnet om historien, og at Venstre faktisk ofret regjeringsposisjonen sin i mellomkrigstiden i kamp mot høyere tollmurer, dyrere landbruksvarer og økt offentlig pengebruk.

Kilder:
Håkon Five (Wikipedia)

Proteksjonisme (Store Norske Leksikon)

Johan Ludwig Mowinckel (regjeringen.no)

Gunnar Knudsens tale om Venstres program, Kongsvinger 1915 (virksommeord.no)

 Historiske valgprogrammer for Venstre

Den sosiale liberalismen (Venstre)

 

 

Takk for meg!

Takk for flotte år som ansatt i Venstre!

Takk for flotte år som ansatt i Venstre!

I dag er en vemodig dag: Jeg har hatt min aller siste arbeidsdag for Venstre, og da følte jeg det var på sin plass å si noen ord.

Jeg vil takke for mange fantastiske år som ansatt i Norges desidert beste parti! Det har vært en sann glede og et privilgium å få jobbe for Venstre.

Å være ansatt i Venstre er givende – ikke bare fordi man får gleden av å jobbe sammen med mange fantastiske mennsker, men man får også være med på å påvirke. Arbeidsoppgavene har vært mange og varierte: Jeg har fått gjøre alt fra å koke kaffe til å skrive spørsmål til Stortingets spørretime. Den viktigste lønnen er ikke alltid den som kommer i form av kroner og øre. Det er veldig meningsfylt å få jobbe med noe man tror på og brenner for.

Det har vært mange oppturer, og jeg er stolt av alt det vi har fått til. Jeg meldte meg inn i Venstre i 2003. På dette tidspunktet ville et flertall av fylkeslederne kaste partilederen, og vi hadde meningsmålinger på under 2 %. Heldigvis er det svært mye som har gått riktig vei siden da.

Det har selvfølgelig også vært noen tøffe nedturer. Valgkampen i 2009 var krevende. Jeg var nok ikke den eneste som kjente en tåre i øyekroken på valgnatten. For min del ga dette nederlaget motivasjon til å jobbe enda hardere; ikke pokker om dette skal skje igjen. Valget i 2011 ble det beste valget for Venstre på 40 år, og med resultatet i 2013 er Venstre igjen en maktfaktor i norsk politikk.

Jeg kommer aldri til å glemme tiden som ansatt i Venstre; – de lange møtene, de mange varme klemmene, dansingen i de sene nattetimene, de gode politiske diskusjonene, og ikke minst: alle de fantastiske og hyggelige menneskene. Det er dere som gjør Venstre så bra!

Jeg er stolt av å være med i Norges eldste parti; partiet som har lagt mye av grunnlaget for den norske velferdsstaten, partiet som har kjempet fram de demokratiske rettighetene, og ikke minst: partiet som alltid har kjempet for de svakeste i samfunnet. Vi har en lang og stolt historie å se tilbake på, og jeg tror samtidig at vi har en lys tid foran oss.

Det er rom for et liberalt, grønt og raust sentrumsparti i norsk politikk.

Jeg har tatt meg litt fri etter valgkampen. Det har vært delig å ha litt pusterom etter en intens valgkamp med svært lange dager, og jeg er nå i gang med å finne meg en ny jobb. Gi meg gjerne tips om ledige stillinger.

Da sier jeg takk for meg som ansatt for Venstre. Det har vært urolig fint å å få jobbe for partiet i så mange år, og jeg vil ønske dere alle lykke til videre!

Norsk logikk: kortreist = norsk

Kortreist mat = norsk mat. Men det er faktisk kortere vei fra Oslo til Milano (1924 km i luftlinje), enn fra nord til sør i Norge (1790 km i luftlinje).

Kortreist = norsk. Men det er faktisk kortere vei fra Oslo til Milano (1612 km i luftlinje), enn fra nord til sør i Norge (1790 km i luftlinje).

Abid Q. Raja looking at things

Har latt meg inspirere av Kim Jong-il looking at things og laget en tilsvarende samling av bilder med Abid som kikker på ting.

Abid ser på brannbil.

Abid ser på brannbil.
Foto: Johannes Bangum, 2013

 

Abid ser på Hadia Tajik.

Abid ser på Hadia Tajik.
Foto: Johannes Bangum, 2013.

Abid ser på kart. Med Frognmarkas venner.

Abid ser på kart. Med Frognmarkas venner.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på Ipad.  Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på Ipad.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på en byggeplass. Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på en byggeplass.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på ku. Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på ku.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på Liv Signe på partilederdebatten. Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på Liv Signe på partilederdebatten.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på heisekran. Foto: Johannes Bangum, 2013

Abid ser på heisekran.
Foto: Johannes Bangum, 2013

Er elbiler mer miljøvennlige?

Er Tesla Model S en klimabanditt?

Det har aldri vært flere elbiler på norske veier, og salget av elbiler når stadig nye høyder: I august var elbil-andelen av nybilsalget på over 6%, noe som er en dobling fra tidligere måneder. Kombinasjonen av svært gunstige vilkår for elbilen, forholdsvis god utbygging av ladepunkter, og nye og bedre elbilmodeller, er trolig noe av forklaringen på hvorfor salget av elbiler har skutt i været. Men ettersom det kommer stadig flere elbiler på veiene, er det også gunn til å stille seg spørsmålet: Er egentlig elbilen så miljøvennlig som vi tror?

Komplisert regnestykke
Å regne ut hvor miljøvennlig en elbil er sammenliknet med en bensinbil er mer komplisert enn det man kanskje skulle tro. Det er ingen tvil om at en elbil knuser en bensinbil når det kommer til tank-til-hjul-utslipp. En elbil har ingen faktiske utslipp når den kjører. Utslippene fra en elbil er forbundet med produksjonen av bilen og kraften den kjører på, men hvis man vil sammenlikne må man også se på bilens utslipp gjennom hele livsløpet.

Utslipp forbundet med produksjon av bilen
De fleste studiene som har sett på produksjon og bruk av elbiler, konkluderer med at elbilene har lavere utslipp samlet sett enn konvensjonelle biler. Men det stemmer at batteriproduksjonen gjør at utslippene er nesten dobbelt så høye for elbiler (87 til 95 g CO2-ekvivalenter/km) som for biler med forbrenningsmotor (43 g CO2-ekvivalenter/km).

En studie fra 2010 i Journal of American Chemical Society, konkluderer på den andre siden, med at miljøkonsekvensene av batteriproduksjonen er «relativt liten.» Studien anslår at batteriproduksjonen øker utslippene forbundet med kjøring med om lag 15 % (for lithiumbatterier).

Utslipp forbundet med kjøring
Dersom en elbil utelukkende går på fornybar energi, vil utslippene fra kjøring med elbilen være tilnærmet lik null. Norge har en fornybarandel på ca. 62 % (Point Carbon for EBL, 2008), noe som gjør elbiler svært miljøvennlige.

The Union of Concerned Scientists la i 2012 en rapport som sier følgende:

«Selv når du lader en elbil med elektrisitet laget kun fra kull (den skitneste elektrisitet kilden), har elbilen lavere utslipp enn gjennomsnittlig ny bensinbil.»

Ofte tar ikke sammenlikninger av elbiler og biler med forbrenningsmotor med utslippene forbundet med produksjon av bensin. Det er store utslipp forbundet med å pumpe opp olje, og ifølge en rapport fra MIT Energy Lab, står produksjon av bensin for 19 prosent av de totale CO2-utslippene fra en vanlig bil. Kjøring en bil med forbrenningsmotor står for om lag 75 % av karbonutslippene. Legger man til utslipp forbundet produksjon av drivstoff, er utslippene fra en bil med forbrenningsmotor om lag 25 % høyere enn det bilen slipper ut når den kjører.

Et annet viktig poeng her, er at forbrenningsmotoren har lav virkningsgrad. Med den samme energimengden kan en elbil kjøre 2,5 ganger lenger.

Andre momenter:
– Elbiler er nærmes støyfrie – flere elbiler = mindre støyforurensing
– Det er ingen lokal forurensing forbundet med elbiler. I et folkehelseperspektiv er dette svært viktig, da lokal forurensing fører til helseproblemer og tidlig død.
– Elbiler kan lades om natten og på den måten utnytte ledig kapasitet i strømnettet.
– Ladbare biler gjør at CO2-utslippene kommer fra noen få større kilder. Dette muliggjør CCS (karbonfangst og lagring).
– Mange elbiler lages av resirkulerbare materialer, som f. eks. Tesla Model S (aluminium).
– Med den samme energimengden kan en elbil kjøre 2,5 ganger lenger enn en bil med forbrenningsmotor.
– Sammenlikninger av biler med forbrenningsmotor og elbiler tar ofte ikke med utslippene forbundet med produksjon av drivstoff.
– Elbiler kan potensielt ha miljøkonsekvenser på andre områder enn kun klimagassutslipp:

EVs exhibit the potential for significant increases in human toxicity, freshwater eco-toxicity, freshwater eutrophication, and metal depletion impacts, largely emanating from the vehicle supply chain.

– Det er svært viktig at vi klarer å resirkulere batterier i tiden framover.
– Ladbare biler gjør oss mindre oljeavhengige, og vi er allerede godt på vei når det gjelder å bygge ut ladepunkter. I dag har vi over 4000 ladepunkter for elbiler i Norge.

Konklusjon:
En rapport fra Ricardo, konkluderte med at en gjenomsnittlig elbil har ca. 20 % lavere utslipp om man ser på hele livsløpet – og at dette øker når bilen kjøres på fornybar energi. I følge denne rapporten er elbilene 27-29% mer klimavennlige gitt at de kjører 200 000 km. Elbiler er ikke nødvendigvis mer miljøvennlige – de blir mer miljøvennlige jo lengre de kjøres, og det er et vesentlig poeng at strømmen de kjører på er fornybar. Dersom elbilen utelukkende fyres med kullkraft av verste sort, og man i tillegg tar høyde for et stort overføringstap i strømnettet, vil elbilen kunne slippe ut mer CO2 enn en liten, moderne dieselbil.

Se også:
Does The Tesla Model S Electric Car Pollute More Than An SUV?
– Er elbiler egentlig miljøvennlige? (Grønn Bil)
– Lifecycle Analysis Comparison of a Battery Electric Vehicle and a Conventional Gasoline Vehicle