Category Archives: Mat

Ti ting jeg elsker med Gudbrandsdalen

  1. Man kan se stjernehimmelen og nordlyset. Jeg nyter at det er mørkt og stille, og at det er langt mindre lysforurensing her enn i storbyen.

    Skrinet

    Fra forestillingen «Skrinet». Foto: Yury Rogachev

  2. Det er praktisk – aldri kø, og du trenger ikke bekymre deg for å finne parkeringsplass. Man slipper saltslaps og luftforurensing, og vinteren er fin og hvit.
  3. Naturen. Å ha Rondane, Jotunheimen og Dovrefjell som naboer er fantastisk. Min nærmeste nabo er dessuten en vill og vakker foss.
  4. Man har råd til luksus. Jeg solgte en liten leilighet i Oslo (40 kvm) og har råd til drømmehuset med boblebad, walk-in-closet, fem mål tomt, historisk sjarm og alt jeg kan ønske meg.
  5. Folk bryr seg. Dølene er flinke til å stille opp for hverandre, og mange deltar i frivillig arbeid. På større steder vet folk ofte ikke navnet på naboen i blokka.
  6. Sel teaterlag, som har tatt meg i mot med åpne armer og kastet meg inn i rollen som Gaute i Kristinspelet og ingeniør Stender i Skrinet.
  7. Den intense lidenskapen for lefsebakst. Tradisjonene her er mer eksotiske enn man skulle tro, med blant annet folkemusikk, matkultur og håndarbeid.
  8. Dialekta. Noen synes den er traust, jeg synes døl er litt sexy.
  9. Livet går litt saktere. Man (kan) bruke mindre tid på pendling og stress enn i en storby.
  10. Nærmeste butikk er en bonde som selger egenprodusert mandelpotet og egg.

 

Norsk logikk: kortreist = norsk

Kortreist mat = norsk mat. Men det er faktisk kortere vei fra Oslo til Milano (1924 km i luftlinje), enn fra nord til sør i Norge (1790 km i luftlinje).

Kortreist = norsk. Men det er faktisk kortere vei fra Oslo til Milano (1612 km i luftlinje), enn fra nord til sør i Norge (1790 km i luftlinje).

En stor bjørnetjeneste for landbruket

Unik natur og spesielle forutsetninger: Framtiden til norsk landbruk reddes ikke gjennom økte tollsatser og proteksjonisme. Det vi trenger er flere osteelskere og forbrukere som er villige til å betale for lokale kvalitetsprodukter.

Jeg er en av dem som bruker mye penger på mat. I skrivende stund har jeg kjøleskapet fullt av kortreiste, norske landbruksvarer – geitost fra Undredal, kvitost fra Flåmsdalen, gammelost fra Sogn, spekepølse fra Gausdal og speket reinhjerte for å nevne noe. Disse varene koster mye, men jeg bruker villig pengene mine på det. Dette fører ofte til at jeg er blakk to uker før neste lønning kommer. Jeg er trolig norsk landbruks drømmekunde – jeg elsker å prøve lokale spesialiteter og jeg betaler gjerne for å få gode varer. Jeg vil dessuten gjerne støtte opp om småprodusenter.

Det finnes mange bra norske oster, men sannheten er at mange utelandske oster er både bedre og billigere enn sine norske motstykker. VG har sammenliknet ostene som får tolløkning med tilsvarende norske oster, og resultatet er nedslående for de norske.

Regjeringen hever tollsatsen på en rekke faste og halvfaste oster til fra 27,15 kroner per kilo til 277 prosent fra neste år. Cheddar, gauda, edamer og emmenthaler blir dyrere. I tillegg blir en masse spesialoster (unntatt mykoster) rammet av tolløkningen. Det er trist at utenlandsk spesialost blir dyrere, og jeg nekter å tro at det er dette som er riktig medisin for å opprettholde et landbruk i Norge i framtiden. Snarere tvert imot; ved å få opp interessen for spesialoster, kan må få flere forbrukere som er villige til å betale for kvalitet.

En osteelsker som meg vil gjerne kjøpe norske spesialoster, men jeg vil også gjerne prøve de utenlandske. Så hva er løsningen? For det første bør vi ikke øke tollen for spesialoster. Det vil ikke skape flere osteelskere, det vil heller ikke redde norsk landbruk. For det andre bør vi hjelpe og støtte småprodusentene i Norge. Gründere i landbruket bør få god drahjelp i starten og vi som forbrukere må bli bedre til å stemme på småprodusentene med handlekurven. Kanskje det også er mulig å gjøre noen grep for å sikre bedre markedsadgang for småskalaprodusentene. For det tredje bør vi se til Frankrike når det gjelder merkeordninger.

«How can anyone be expected to govern a country with 325 cheeses?»
– Charles De Gaulle

Frankrike er kanskje verdens beste ostenasjon – de fleste steder har sin egne unike ost, og de har svært lange ostetradisjoner. For å bevare det lokale særpreget, har de innført en smart merkeordning: Appellation d’origine contrôlée (AOC), som er en opprinnelsesmerking som garanterer at osten er laget i et bestemt område og i henhold til godkjente produksjonsmetoder. Dette skal sikre både produsenter og forbrukere mot at ost av dårligere kvalitet skal kunne selges under samme navn.

Merkeordningen skiller dessuten mellom fire produksjonsmetoder:

1. Fermier – Småskala-ost som er laget på en gård  av en enkelt produsent. Melken må komme fra den samme gården.

2. Artisanal – Ost laget av en individuell produsent på hans/hennes gård. Melken kan være innkjøpt.

3. Coopératives – Osten lages på ett meieri med melk fra medlemmene av samvirket.

4. Industriel – Melken kjøpes fra mange produsenter (fra forskjellige regioner). Produksjonen er industriell.

«Roquefort should be eaten on one’s knees.»
– Grimond De La Reynere

Jeg mener at vi bør revurdere de norske merkeordningene. Vi bør legge ned Nyt Norge-merkeordningen og heller få en merkeordning for god dyrevelferd, og en merkeordning som gir forbrukerne god oversikt over hva som er industrielt og hva som er småskala. Det bør være et mål å få folk til å kjøpe mer lokal kvalitetsmat, men det bør ikke være et mål å gjøre folk til nasjonalister i matveien. Det bør også være et mål at folk reflekterer mer rundt de etiske sidene ved maten de spiser, f. eks. kyllingproduksjonen. Nyt Norge-ordningen gjør det motsatte – den skal få oss til å kjøpe mat kun fordi den er norsk, uten å tenke over hvordan den er produsert.

Jeg tror at mange norske forbrukere gjerne vil støtte norsk landbruk og norske småskalaprodusenter. Tolløkningen er en stor bjørnetjeneste for landbruket. Det skaper antipatier for landbruket, det er usolidarisk med resten av Europa og det gir dårligere utvalg og høyere priser.

Se også: Terrorist eller osteelsker

Vi har fjernet oss fra hva mat er

NRK tok opp en viktig problemstilling i Debatten 6. september:

«Vaniljesaus uten vanilje, fiskepudding nesten uten fisk – og grovbrød nesten helt uten grovt mel.. Hyllene bugner av juksemat – hvem har skylda for matbløffen?»

Det slår meg at det er utrolig mange matvarer som havner i denne kategorien. De gir seg ut for å være bedre enn det de egentlig er, og måten dette blir gjort på er ofte enkel:  Du tar en dyr ingrediens og bytter den ut med en som billig. På den måten får du et produkt som er tilsynelatende likt. Men er det egentlig det samme? Og er kvaliteten fortsatt like høy?

Nei, mener jeg. Det er selvfølgelig langt billigere å lage bernaisesaus med palmeolje enn med smør, og det smaker elendig i tillegg til at det er skadelig både for deg og miljøet.

Men en ting er at man jukser for å gjøre produktene billigere. Norgesgruppen gjør noe jeg synes er mye verre. Hør hva de sier om produktserien sin «Jacobs»:

«Jacobs Utvalgte er vår premiumserie. Premium betyr bedre kvalitet enn standard merkevare, og til Jacobs Utvalgte har vi valgt ut det beste av det beste.»

«Belgiske Trøfler – Jacobs Utvalgte Belgiske trøfler er utsøkte trøfler dekket med kakaopulver. Trøflene er formet på en ujevn måte, fremstår som hjemmelagede og smaker himmelsk – slik belgiske trøfler skal smake. En garantert nytelse!»

«Tradisjonsrike belgeiske trøfler» med palmekjerneolje som hovedingrediens.

Og hva inneholder så disse «tradisjonsrike» trøflene egentlig? Billig dritt. Palmekjerneolje og kokosolje – som er to av de billigste og mest usunne oljene du finner. Selvfølgelig er det god butikk å selge palmeolje og sukker for nesten 200 kr. per. kilo, men det er allikevel et hån mot forbrukeren.

Jeg vil gjerne vite når palmekjerneolje ble hovedingrediensen i «tradisjonsrike» belgiske trøfler, som er «eksklusive» og «hjemmelagde». Ifølge kokkebibelen, Larousse gastronomique, skal trøfler lages med smeltet sjokolade, smør/fløte, sukker og noen ganger egg. En ting er private brands som First Price, hvor produsenten er ærlige om at du får billige produkter med lav kvalitet. Det er i det minste ærlig.

Andre eksempler er Gilde pølser som skal være «grove», men som ikke er grove i det hele tatt, hamburgere som minner mer om slakteavfall enn mat, maki med «krabbe» – eller crabsticks om du vil, kantarell-posesuppe som nesten bare inneholder salt og 0,5 % kantarell, gucamole som nesten ikke har avocado, ost som ikke er «ost» – men bare heter «Revet», kaffefløte som ikke har noe med fløte å gjøre, men som er laget av soya, industrielle matvarer som er «hjemmelaget» og for ikke å snakke om avdelingen med ferdigbakte varer: nesten alt er laget med billige og usunne ingredienser, kunstige aromaer, og proppet fulle med e-stoffer. De ferdigsmurte lefsene er fyllt med noe som liksom skal være smør, kjeks og mange andre ferdigprodukter blir laget med usunt transfett. Jeg kunne fortsatt lenge, men dette var noen eksemplene jeg kom på i farten.

Kall meg gjerne en matsnobb. Jeg liker at maten skal være ekte. Jeg liker å vite hva jeg spiser, og jeg er lei av å hele tiden måtte være mistenksom for at noen sminker, jukser og trikser med maten min. Det hele handler om tillit: jeg kan ikke vite at maten jeg kjøper faktisk er laget på en etisk måte med ingredienser som er sunne for meg. Som forbruker er men helt avhengig av å kunne stole på dem som produserer maten. Men produsentene bløffer hele tiden. De framstiller maten som «hjemmelaget» og full av ekte råvarer, men sannheten er at de ofte bytter ut ekte råvarer med billige erstatninger og smaksforsterkere.

Tilliten min til matvareprodusentene og dagligvarekjedene er tynnslitt.

Tørke kjøtt til turbruk eller snacks – oppskrift på hjemmelaget beef jerky

Skaff en dehydrator. Det gjør jobben mye lettere.

Det er genialt å ta med tørket mat på tur. Den holder seg lenge, er lett å bære og smaker godt. Tørket kjøtt kan spises som det er, eller det kan bløtes opp og brukes i matlaging på turen. Jeg synes det er skikkelig godt som snacks! Hvis du ikke liker fett potetgull, er eplechips eller beef jerky et godt alternativ.

De første gangene jeg tørket kjøtt, brukte jeg stekeovn. Det var egentlig ganske upraktisk. Stekeovnen hadde ikke lav nok temperatur på termostaten – min erfaring er at kjøtt bør tørkes på under 60 grader, ellers blir det stekt. På min ovn er minimstemp. 80 grader, så jeg tørket med døren åpen. Dessuten må man bruke rist – henge kjøttet som strimler, og man får plass til lite av gangen.

Så mitt tips er å kjøpe en dehydrator, en egen tørkemaskin. Selv har jeg en Stockli, og den fungerer utmerket. Med en tørkemaskin kan du tørke i runde bakker. Jeg tror min modell kan tørke i opptil åtte bakker av gangen. Det blir plass til langt mer, det er mindre styr enn å bruke ovn og du har bedre kontroll med temperaturen. Dessuten kan du sette den på verandaen og unngå at det stinker inne.

Her er min oppskrift på tørket kjøtt. Jeg har forsket litt med forskjellige ingredienser, og har landet på at dette blir godt. Jeg vil gjerne ha tips om andre har gode oppskrifter.

Tips:

– Bruk magert, renskåret kjøtt. Det må ikke være det dyreste kjøttstykket du finner, men det er en fordel om det er relativt stort stykke. Jeg går gjerne til en slakter. Grytekjøtt eller biff funker fint.

– Skjær kjøttet i tynne skiver. Prøv å få tykkelsen jevn. Det gjør at kjøttbitene blir ferdige samtidig.

– Skaff gjerne en skjæremaskin. Da får du alltid jevn tykkelse.

– Pass på at alt er rent. Hygiene er ekstra viktig når du tørker mat.

 

Marinade:

Bruk ca. 50/50 soyasaus og vann. Du tilpasser mengden mariande etter mengden kjøtt.

Koriander, rikelig

Paprika, rikelig

Pepper (ikke for mye)

Chili (vær forsiktig, du vil ikke drepe kjøttsmaken)

Honning, en stor skje. Alternativt litt sukker.

Valgfritt: Sitron, tomatpuré, løkpulver

Marinaden må smakes til. Utfordringen er at det er litt vrient å vite nøyaktig hvor intens smaken blir etter at kjøttet er ferdig tørket. Slik jeg ser det er det bedre å lage marinaden litt mild. Poenget er at marinaden skal fremheve den gode kjøttsmaken, og ikke trampe over den som en elefant.

Legg kjøttet i marinaden i et par timer. Pass på at alt kjøttet får rikelig med marinade på seg og vend gjerne kjøttet en gang eller to mens det marinerer.

Tørk kjøttet i ovn eller i dehydrator på temperatur lavere enn 60 C. Det tar gjerne minst 6 timer. Hvis man tørker kjøttet for kort blir det lettere dårlig, hvis man tørker for lenge blir det helt sprøtt. Det gjelder å finne den gyldne mellomveien.

Jeg oppbevarer kjøttet i fryser etter at det er tørket for for holdbarhetens skyld.

Slankeøl med færre kalorier

Kan man bli slank og sunn med øl? De fleste store bryggeriene har lansert såkalt «slankeøl», øl som inneholder færre kalorier og mindre karbohydrat. Grans hevder at «øl er mindre fetende enn vin» og at «det er tidligere påvist at et begrenset inntak av øl kan beskytte mot hjerte- og karsykdommer, type 2 diabetes og benskjørhet.» Vel, det tror jeg ekspertene (f. eks mamma) skal få vurdere.

Her er oversikten over hvor mye kalorier som finnes i ulike typer øl og drikkevarer. Det er overraskende nok mindre kalorier i kremfløte enn i 60 % sprit, og det er flere kalorier i lettmelk og appelsinjuice enn i coca-cola:

 

«Slankeøl» (5 dl)

Carlsberg Lite: 140 kcal

Pilsner Lite, Hansa Borg: 140 kcal

Ringnes LITE (4.5%): 140 kcal

Tuborg Lite: 135 kcal

 

Andre typer øl (5 dl):

Fatøl 4.7% vol, Aass: 190 kcal

Ringnes Pils (4.5%): 200 kcal

Ringnes Bayer (4.5%): 215 kcal

Tuborg: 195 kcal

Ringnes Bokk (6.5%): 315 kcal

Fatøl 4.7% vol, Aass: 190 kcal

Munkholm: 125 kcal

 

Andre alkoholholdige drikkevarer (5 dl):

Smirnoff Ice (4%): 300 kcal

Rødvin 12 vol% alkohol: 350 kcal

Vodka & Orange, VK: 400 kcal

Brennevin 40 vol-% alkohol: 1215 kcal

Brennevin 60 vol-% alkohol: 1825 kcal

Pærecider (4.5%), Kopparbergs: 300 kcal

Likør 35 vol-% alkohol: 1545 kcal

 

Andre drikkevarer (5 dl):

Lettmelk, Tine: 230 kcal

Coca-Cola: 210 kcal

Appelsinjuice: 215 kcal

Iste Lemon, Nestea: 155 kcal

Kremfløte 38 %, Tine: 1810 kcal

Milkshake Sjokolade, Burger King: 525 kcal

Gatorade Lemon: 125 kcal

 

(Kilde www.vektklubben.no)

Lambik – Jeg tester øl med lukt av hestedekken og smak av ved

 Gueze Lambic

Cantillon Gueuze 100% Lambic Bio - den merkeligste ølen du får på polet? Foto: Bernt Rostad (CC) / Flickr

Lambik er øl for gale mennesker. I allefall er det øl for ølgale mennesker. At et øl er «lambic» betyr at det spontangjæret – at det ikke er tilsatt gjær, men at det har gjæret tilfeldig. Tilfeldige gjærsporer i lufta infiserer ølsatsen. Dette er en dristig måte å lage øl på, fordi man vet aldri helt hva det er man får. I gamle dager før man visste om gjærsoppens fortreffelige egenskaper, ble alt øl brygget på denne måten – da satte man sin lit til høyere makter og trodde at godt øl var en velsignelse fra oven.

Vinmonopolet har kun én type lambic som jeg er klar over. Den er belgisk, heter Gueze Lambic Bio og kommer fra Brasserie Cantillon Brouwerij. Gueze er en blanding av forskjellige årganger lambik. Jeg har testet det, og det er noe for seg selv!

Det å brygge lambik er ikke enkelt. Jeg har ikke prøvd det, men kunne godt tenke meg å gjøre det en gang. Metoden hos Cantillon er at vørteren får stå høyt oppunder taket i bryggeriet. Tilfeldige gjærsporer slipper inn gjennom taket og gjæringsprosessen kan begynne. Jeg har også hørt at andre bryggerier lar ølet stå ute i dagen. Etter en natt blir ølet tappet på fat av eik og kastanje og lagret.

Det å la villgjær infisere brygget er bannlyst av de fleste bryggere. De fleste bryggerier bruker fast gjærkulturer som de tilsetter ølet kontrollert. Villgjæret kan gi noen interessante smaker, for å si det mildt. Jeg vil beskrive lambiken fra Cantillon som svært syrlig, tørr og skarp, og med lite kullsyre. Den er sær, kort sagt. Noen ville kanskje si at lagringen på fat gjør den vinaktig (den kommer på vinflaske, er korket og kan lagres i mange år).

Ølboka mi sier om dette ølet at det har «duft av sitrus, hestedekken, treverk, og høy; vedpreget smak med grønn frukt og svovel; føles syrlig og friskt i munnen» (1). Øl med duft av «hestedekken» og «smak» av ved – det sier seg selv at det er for spesielt interesserte. Jeg synes det er interessant og annerledes, men jeg er ikke helt sikker på om jeg egentlig er helt frelst. Jeg lurer på hva dette ølet kunne passe til? Har du testet et sært øl? Jeg vil gjerne høre om det!

 

Kilder:

(1) Smith, Espen, 2009, «Ølboka – All verdens øl», Cappelen Damm

(2) Strætkvern, Sigrid, 2009 «Øl med kniv og gaffel», Dinamo Forlag 2009

Møt middagen din – Ross 308

I virkeligheten får nesten ingen norske kyllinger kjenne gress under føttene, eller se dagslys. Foto: Compassion in World Farming (CC) /Flickr.

Nei, det er ikke en robot fra en science fiction film – til tross for at navnet høres R2 D2-aktig ut. Det er en helt vanlig «norsk» slaktekylling, den typen fugl du får på Rema. Jeg skriver norsk i hermetegn, fordi det strengt tatt ikke er en norsk kylling du har på middagsbordet, men en innvandrer – 2. eller 3. generasjons innvandrer for å være mer presis. Dessuten er Ross 308 kyllingenes svar på «belgisk blå». Jeg synes at det er merkelig at man finner så lite informasjon om denne kyllingen på norske nettsider, så jeg skal prøve å ta på meg rollen som «Opplysningskontor for fjærkre» i dette blogginnlegget.

Vet du hvor maten din kommer fra, spør Nyt Norge retorisk på sine nettsider (1). Etter at jeg ble truet med søksmål av dem (2), har jeg lurt litt ekstra på akkurat det. Spesielt har jeg blitt interessert i lære mer om hvordan kyllingen vi så ofte spiser blir laget og hvor de kommer fra. Hvordan er det egentlig mulig at et helt kyllingliv kan prises til bare 29,90? Her er litt av det jeg har funnet ut.

Vi spiser stadig mer kylling. I 2010 spiste nordmenn nesten 60 millioner slaktekyllinger (3). Forbruket per. nordmann har firedoblet seg på 20 år, samtidig med at prisen for kylling har gått drastisk ned. Hvordan er det mulig?

Svaret er Ross 308. Ross er et monster av en kylling som går belgisk blå en høy gang. Forskeren G. Havenstein (4) ved universitetet i North Carolina gjorde et eksperiment der de lot en flokk vanlige høner fra 1957 vokse opp samtidig med en flokk Ross 308. Ross 308 vokste opp til å bli 6 (seks!) ganger så store. Da 1957-kyllingen veide 539 gram, hadde Ross 308 nådd en vekt på 2,6 kg. Da 1957-kyllingen ble 1,4 kg, veide broileren 5,5 kg.  Ross 308 har fått denne enorme veksten fordi den er avlet fram spesielt med tanke på å vokse hurtig. Ikke bare blir de større, men de slaktes også før. I 2009 levde en en norsk slaktekylling i gjennomsnitt i 30,6 døgn (5).

Fra 1896 til 1989 ble det drevet systematisk avlsarbeid i nasjonal regi her i landet (6). Deretter ble det åpnet for import av avlsmateriale fra utlandet, som raskt utkonkurrerte det norske dyrematerialet. Fjørfeavlen drives i dag av et fåtall internasjonale firmaer, i første rekke i USA og Europa. Ross 308 er ikke en norsk kylling. Patentet eies av Aviagen, et amerikansk konsern, som leverer kyllinger til over 130 land (7). Foredrekyllingen til kyllingen du spiser er importert fra Sverige (8).

Produksjon av slaktekylling skjer i store, åpne haller. Hallene er uten dagslys, og har et automatisk foringssystem. Det er gjerne 15 000 – 25 000 dyr i en slik hall. Denne produksjonsformen blir også kalt «frittgående». Produksjonen skjer etter «all in – all out»- metoden. Det vil si at alle kyllingene, som bare er daggamle når de ankommer, settes inn samtidig. De lever i den samme hallen i ca. 30 dager til de sendes til slakteri. De får aldri oppleve dagslys, eller kjenne gress under føttene.

Hva er problematisk med denne produksjonsmetoden? Mange ting. For det første lever fuglene korte, og ofte smertefulle liv. I begynnelsen er det unaturlig at kyllingene ikke har noen voksne fugler. Det er dessuten stressende for en fugl å være del av en så stor flokk. I begynnelsen har imidlertid fuglene god plass, men dette endrer seg ettersom de vokser. I Norge tillater man 34kg/m2 ved slakting. Det er lov til å ha 24 høner per. kvadratmeter (gjennomsnitlig vekt for en slaktekylling i 2009 var 1175 gram (5)). Det kan med andre ord bli svært trangt om plassen mot slutten av produksjonstiden.

Hallen blir ikke rengjort i løpet av de 30 dagene fuglene lever der. Det betyr at de tråkker rundt i sin egen avføring. Mange av kyllingene får alvorlige sviskader på tråputene og andre steder som en følge av dette. En kartlegging av Animalia viste at så mange som 22 % av dyra hadde alvorlige skader (9).

«Kyllingproduksjonens krav til sterk og rask vekst medfører at bena ikke klarer å følge med i veksten av kroppens muskelfylde, og fuglene får knokkelsvakhet. Resultatet av dette er lammelser, benbrudd og smerter» (12). En svensk undersøkelse fra 2001 fant at kun 1/3 av kyllingene beveget seg normalt ved 30–32 dagers alder (11). Tilsvarende funn er gjort i flere land. Andre utbredte helseproblemer er hjertesvikt – de indre organene klarer ikke å holde tritt med den hurtige veksten, og det oppstår væskeansamlinger i buken. De har med andre ord høy risiko for en lang rekke helseproblemer (14), og over 3 % av kyllingene dør før de blir sendt til slakting (5). Problemene med beina kan igjen føre til at kyllingene ikke klarer å få i seg nok mat, de kan få etseskader, nyrelidelse og avmagring.

Mesteparten av velferdsproblemene med komersiell broilerpoduksjon er en direkte konsekvens av genetisk seleksjon for raskere og mer effektiv produksjon av kyllingkjøtt, med tilhørende forandringer i biologi og adferd, sa en EU-rapport i 2000  (10). Dette står i sterk kontrast til den norske dyrevelferdslovens §25, som sier følgende: «Avl skal fremme egenskaper som gir robuste dyr med god funksjon og helse. Det skal ikke drives avl, herunder ved bruk av genteknologiske metoder, som endrer arveanlegg slik at de påvirker dyrs fysiske eller mentale funksjoner negativt, eller som viderefører slike arveanlegg, som reduserer dyrs mulighet til å utøve naturlig atferd, eller vekker allmenne etiske reaksjoner.» Det kunne vært spennede om noen ville testet ut nettopp dette i rettssystemet. For det er vel liten tvil om at avlen bak moderne broilerproduksjon påvirker dyra negativt både fysisk og mentalt.

Slaktingen og transporten til slakteriet er et kapittel for seg selv. I 2009 døde det over 120 000 kyllinger på vei til slakteriene, og dødeligheten har gått opp de siste åra (18). Norge er et langstrakt land, og vi tillater transport over lange avstander, og over lang tid. Mange kyllinger blir også skadet under «plukking».

Vi som er forbrukere får vite svært lite om hvordan maten vår blir laget. Man skjønner det ikke at når man kjøper billig på Rema, betaler kyllingen dyrt. Det kan for meg virke som at opplysningskontorene ofte villeder mer enn de opplyser. Det eneste man får vite er «hvordan man griller en saftig kylling», og ikke viktige spørsmål om f. eks. dyrevelferd.

Men hva er alternativet om man vi spise en mer etisk kylling? Det beste alternativet slik jeg ser det, er å kjøpe økologisk. Økologisk dyrehold har mange fordeler når det gjelder dyrevelferd. Hønene har egen luftegård, og har mulighet til å gå ut. Økologiske egg er blitt vanlige, men det har ikke økologisk kjøtt. Jeg har ikke sett økologisk kyllingkjøtt i noen dagligvarebutikk. Det er nærmest umulig å velge noe annet enn konvensjonell broiler når man vi ha kylling. Selv ikke de mer ekslusive kyllingmerkene er økologiske, og ofte er det akkurat den samme typen broiler som benyttes (15).

Nå vil kanskje flere si at jeg har tegnet et vel dystert bilde av kyllingproduksjon. Og når sant skal sies, så er det ikke utelukkende negative sider ved moderne kyllingproduksjon. For det først kan man lage mye mat, billig. For det andre er det mer klimavennlig å spise kylling enn biff. Klimagassutslippene forbundet med én kilo kylling, slipper ut under 1/3 (4,6 kg/kg) av det man gjør når man spiser rødt kjøtt (15,8 kg/kg) (16). Men nå har jeg heller ikke berørt andre negative konskvenser ved broilerproduksjonen, som at den kan være kreftfremkallende og helseskadelig (17), og at kyllingkjøttet nå inneholder nesten tre ganger mer fett nå enn før (14).

Jeg tror det er bra med en diskusjon om de etiske dilemmaene forbundet med moderne kyllingproduksjon. Og jeg skulle ønske at folk var mer bevisste på hvilke konsekvenser valgene de tar har. Når alt kommer til alt, så er dette kanskje mye et forbrukerspørsmål – vi vil ha billig kjøtt, og skjønner ikke at det helt klart er problematisk på mange områder. Det er kanskje her nøkkelen til å få til endring ligger også – vi må etterspørre og kjøpe kylligkjøtt som er produsert på en mer miljøvennlig og human måte. Og vi må være villige til å betale de kronene ekstra for at høna skal ha det bra.

Jeg anbefaler også denne artikkelen i Morgenbladet som tar for seg livet til en broiler dag for dag. Les også gjerne blogginnlegget mitt om hvorfor jeg er motstander av NYT Norge-merkeordningen.

Se Jamie Olives «Fowl dinners» om hvordan kyllinger og egg blir produsert:

 

Kilder:

(1) NYT Norge, 2010, «NYT NORGE – i hele sommer», http://www.kslmatmerk.no/nyhet/2010/sommerkampanje

(2) Biong, Christoffer,  2010, «Hvorfor jeg er motstander av Nyt Norge», http://www.christofferbiong.com/?p=240

(3)VG (NTB), 2011, «Nordmenn elsker kylling», http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10084459

(4) Havenstein, Gerald, 2010, «Poultry Genetics and Management – Achievements and Challenges According to Gerald Havenstein», http://www.animalagnet.com/profiles/blogs/poultry-genetics-and

(5) Animalia, 2011, «Kjøttets tilstand», http://www.animalia.no/upload/Kj%C3%B8ttets_tilstand_2010/Kjottets_tilstand_2010.pdf

(6) Norsk Landbrukssamvirke, «Fjørfe – Avl», http://www.dyrevelferd.info/view_article.asp?id=50

(7) Aviagen, 2011, «Welcome to Aviagen», http://en.aviagen.com/broiler-breeders/

(8) Norsk Landbrukssamvirke, «Arter av fjørfe» http://www.dyrevelferd.info/view_article.asp?id=48

(9)Amimalia, 2007, «Kartleggingen av sviskader på tråputene hos slaktekylling.», http://www.animalia.no/upload/Filer%20til%20nedlasting/Fj%C3%B8rfe/Slaktekylling/Kartlegging%20av%20sviskader%20p%C3%A5%20tr%C3%A5putene%20hos%20slaktekylling.pdf

(10) EU, 2000, Report of the Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare

(11) St.meld. nr. 12 (2002-2003) «Om dyrehold og dyrevelferd», http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/dok/regpubl/stmeld/20022003/stmeld-nr-12-2002-2003-/6/2/8.html?id=328447

(12) Martinsen, Siri, 2010, «Det lysere livet, http://www.dyrsrettigheter.no/kjottindustri/det-lysere-livet/

(13) LOV 2009-06-19 nr 97: «Lov om dyrevelferd», http://www.lovdata.no/all/hl-20090619-097.html#25

(14) Thomas, Jon Ungoed, the Sunday Times, 2010, «Reality bites», http://www.timesonline.co.uk/tol/life_and_style/food_and_drink/article7133540.ece

(15) Sørlie, Tor Jostein, Bondebladet, 2009 «Tester ny økokylling», http://www.bondebladet.no/mat-og-marked/2009/10/29/tester-ny-oekokylling.aspx

(16) Mitt klima (Framtiden i våre hender), «Utslipp fra kjøtt og melk» http://www.mittklima.no/kjott-melk-kalkulator/beregning-kjott-og-melk

(17) Viken, Anne, 2011, «Nøkkelholslureri?? Og er momskutta mat bra for deg?»,  http://anneviken.blogspot.com/2011/04/nkkelholslureri-og-er-momskutta-mat-bra.html

(18) Kristiansen, Jens Ove, Nationen, «Rekordmange kyllinger døde under transport» 2010, http://www.nationen.no/2010/11/13/naring/transport/kyllinger/dyretransport/6271055/

Ikke svelg det rått

Dagligvarekjeden Kiwi selger nøkkelhullmerkede varer «uten moms», og krever at norske politikere fjerner momsen på sunn mat og grønnsaker. Gjør dette meg skeptisk? Ja, absolutt! Den som tror at Reitan og de andre dagligvarekjedene er på et hellig korstog for å gjøre matvarene billigere for forbrukerne, må tro om igjen.

For det første økte matvarekjedene prisene på de sunne varene like før de introduserte «priskrigen» på de sunne matvarene. For det andre har vi sett det før; når avgiftene reduseres stikker butikkene av med mye av kaka. I 2001 ble momsen på dagligvarer halvert, og butikkene tok selv en stor del av kaka. Om politikerne reduserer momsen på frukt og grønt, som Kiwi aksjonerer for, vil det først og fremst være kjedene som tjener på dette.

En annen ting som har gjort meg irritert lenge, er butikkenes prissetting på lokkevarene. Det er forskjellig avanse på forskjellig varer. De varene vi sammenlikner priser på, tilbudsvarene, selges ofte med tap, mens det kan være 30-40% avanse på «sære» produkter. Ofte er disse tilbudsvarene usunne produkter. Konsekvensene av dette er at vi som spiser sunn mat ofte sponser dem som spiser «grændis og cola».

I boka «Rik på lavpris» kommer forfatteren med en oppsiktsvekkende påstand: det finnes ikke lavpris i Norge. Forfatteren setter spørsmålstegn ved begrepet «lavpris» i norsk dagligvarebransje, og forsøker å svare på hvordan så mange har kunnet bli så rike av å drive med lavpris i Norge. I Norge har de fire største kjedene ICA, Coop, Reitangruppen og den største av dem alle, Norgesgruppen, 99 % markedsandel. I følge forfatteren henger de høye prisene, maktkonsentrasjonen og det dårlige vareutvalget sammen med ett forhold; mangel på reell konkurranse i markedet. Han konkluderer med at maten i Norge burde vært 10-20 % billigere.

Kjøp Georgisk vin!

Kazbegi-fjellet i Kaukasus. Jeg tok dette bildet da jeg besøkte Georgia i 2008. Knappe to uker etter at jeg hadde vært der rullet russiske panservogner inn i landet.

Georgisk vin blir snart  å finne på polet. Jeg er sikkert en av svært få som har håpet på at det snart skulle komme. Men grunnene til å kjøpe Georgisk er faktisk mange, jeg skal komme med noen viktige her.

Georgia er et fantastisk vinland! De har et utrolig utvalg av viner, og kan virkelig kunsten å lage god kvalitetsvin. Min påstand er at de på mange måter går Vest-Europa en høy gang – de har holdt fast på tradisjonene, og bruker stort sett lokale drueslag i produksjonen. Det finnes over 500 druvarianter, så mangfoldet er stort. Mange familier lager fortsatt sin egen vin etter tradisjonelle metoder.

Funn tyder Georgia er verdens eldste vinland. Drikkekulturen i Georgia er et kapittel for seg selv. Man drikker vin av bukkehorn, og man skåler kun for sin fiende med øl.

Putin innførte en handelsboikott med Georgisk vin som en ren politisk protest i 2006, like etter at Saakashvili ble valgt som president.  Over natten forsvant ca 80 % av markedet for den Georgiske vinen, og dette fikk store økomiske konsekvenser. Nå er jeg ikke udelt positiv til Saakashvili, men det er tøft at et lite land som Georgia vender rygger mot store, autoritære Russland, og vil bli en del av Europa og Vesten. Denne utviklingen bør vi støtte. Som forbruker kan man gjøre nettopp det ved å kjøpe Georgisk vin, og vende ryggen til Putin. Skål!