Category Archives: Landbruk

Ti ting jeg elsker med Gudbrandsdalen

  1. Man kan se stjernehimmelen og nordlyset. Jeg nyter at det er mørkt og stille, og at det er langt mindre lysforurensing her enn i storbyen.

    Skrinet

    Fra forestillingen «Skrinet». Foto: Yury Rogachev

  2. Det er praktisk – aldri kø, og du trenger ikke bekymre deg for å finne parkeringsplass. Man slipper saltslaps og luftforurensing, og vinteren er fin og hvit.
  3. Naturen. Å ha Rondane, Jotunheimen og Dovrefjell som naboer er fantastisk. Min nærmeste nabo er dessuten en vill og vakker foss.
  4. Man har råd til luksus. Jeg solgte en liten leilighet i Oslo (40 kvm) og har råd til drømmehuset med boblebad, walk-in-closet, fem mål tomt, historisk sjarm og alt jeg kan ønske meg.
  5. Folk bryr seg. Dølene er flinke til å stille opp for hverandre, og mange deltar i frivillig arbeid. På større steder vet folk ofte ikke navnet på naboen i blokka.
  6. Sel teaterlag, som har tatt meg i mot med åpne armer og kastet meg inn i rollen som Gaute i Kristinspelet og ingeniør Stender i Skrinet.
  7. Den intense lidenskapen for lefsebakst. Tradisjonene her er mer eksotiske enn man skulle tro, med blant annet folkemusikk, matkultur og håndarbeid.
  8. Dialekta. Noen synes den er traust, jeg synes døl er litt sexy.
  9. Livet går litt saktere. Man (kan) bruke mindre tid på pendling og stress enn i en storby.
  10. Nærmeste butikk er en bonde som selger egenprodusert mandelpotet og egg.

 

Et historisk blikk på frihandel og liberalisme

Håkon Five (V), nordtrønder, landbruksminister og frihandelsforkjemper. Foto: Stortingsarkivet / Borgens Atelier

Ostetollforkjemperne er på tynn grunn både historisk og ideologisk. Prinsippet om fri handel over landegrenser står sentralt i liberalismen. Historisk sett har også Venstre vært en aktiv pådriver for en friere handel, og mot tollbarrierer og proteksjonisme. Liberalismen var gjennomsyret av en sterk fredsvilje. Dette var en av grunnene til at de liberale stilte så store forhåpninger til den internasjonale frihandelen. De mente den ville rydde av veien mange årsaker til fiendskap mellom statene.

Historisk sett er faktisk frihandel et av de aller viktigste prinsippene i liberalismen: målet om en friere handel kom som et klart oppgjør med merkantilismen, som hadde som mål for et land å oppnå størst mulig handelsoverskudd. Dette ble gjort gjennom blant annet toll, importforbud, skattelettelser, eksportpremier. Merkantilismen ble som økonomisk system fortrengt av liberalismen på slutten av 1700-tallet.

Det er interessant at disse idéene fortsatt er aktuelle i dag. Troen på at eksport i seg selv er bra, mens import er usunt for økonomien, er på mange måter instititusjonalisert i norsk handelspolitikk i 2013. Det er for eksempel svært aktuelt i lys av diskusjonen om ostetoll. Tanken om at Norge ikke bør senke ostetollen uten å «få noe tilbake» fra andre land, kan absolutt karakteriseres som merkantilistisk.

Uansett er det liten tvil om at mange av våre liberale forfedre ville vært sterke motstandere av den proteksjonistiske ostetollen og andre handelsbarrierer. I liberalismens spede barndom slo Adam Smith, i sitt hovedverk Wealth of Nations et slag for frihandel. Men det var ikke bare de tidlige laissez faire-liberalistene som var tilhengere av frihandel.  Økonomisk frihet og kamp mot restriksjoner på handel var også grunnleggende i sosialliberalismen. Den toneangivende sosialliberale tenkeren L T. Hobhouse trakk fram økonomisk frihet, herunder kamp for frihandel som et viktig liberalt prinsipp på slutten av 1800-tallet.

Frihandelen kulminerte i 1870-årene og ble avløst av stigende proteksjonisme i de fleste land for både landbruksvarer og industriprodukter. Mot slutten av 1800-tallet skilte den norske og den svenske handelspolitikken seg: Svenskene førte en proteksjonistisk tollpolitikk som hadde som mål å verne om innenlands produksjon ved å legge høy toll på importvarer.  Skips- og handelsnasjonen Norge hadde interesse av økt varebytte mellom flere land uten hinder av tollavgifter og kvoteordninger. Dette var et av aspektene ved konsulatsaken, som var svært viktig for Venstre på slutten av 1800-tallet. Konsulatsaken handlet om Norges selvstendighet i utenriksspørsmål, og ble en het potet helt fram til unionsoppløsningen i 1905.

«Tolden paa kasseartikler bør snarest mulig søges nedsat.»
– Venstres valgprogram 1909.
(Kasseartikler er kaffe og sukker og «saadant, som vi ikke producerer i landet«).

Krisen i mellomkrigstiden forsterket kravet om proteksjonisme – også i Norge. Gunnar Knudsen var moderat proteksjonist, men hos mange andre toneangivende venstrepolitikere hadde pipa en helt annen lyd.

«…at paalaagge en noksaa høi told, som fordyrer brødkornet, er noget, som venstre ialfald yderst nødig vil gaa med paa. Man vil prøve alle andre midler først.» – Gunnar Knudsen (Kongsvinger, 1915)

Johan Ludwig Mowinckel var statsminister  i periodene 1924-1926, 1928-1931 og 1933-1935. Han jobbet aktivt for å å bremse de proteksjonistiske tendensene i norsk tollpolitikk i 1920-årene. Et av hovedelementene i Mowinckels utenriks- og sikkerhetspolitikk var nettopp frihandel. Han hadde sterkt tro på økonomisk samkvem som fredsskapende middel mellom stater.

Her er et utdrag fra Venstres partiprogram fra mellomkrigstiden:

«Arbeid for rett og fred mellem folkene, for almen nedrustning, og for mellemfolkelig samarbeid i sociale, økonomiske og handelspolitiske spørsmål. Særlig gjelder det å få tollmurene lavere og få bort andre unaturlige hindringer for samkvemmet mellem landene. «
– Venstres valgprogram 1933

Nordtrønder, venstremann og frihandelsforkjemper (!)
Med seg på laget hadde Mowinckel kanskje den mest liberale landbruksministeren vi har hatt i Norge noen sinne, nordtrønderen Håkon Five (1880 – 1944). Five  var ingen hvem som helst. Han var nestleder i partiet, og han var Venstres ledende landbrukspolitiker i mellomkrigstiden. Han var landbruksminister under både Knudsen, Blehr og til sist under Mowinckel fram til 1935. Fremst av alt var han en hardbarket tilhenger av frihandel i tollpolitiske spørsmål. Representantene fra Bondepartiet og delvis også Høyre, gikk inn for et sterkere tollvern for norske produsenter. Dette så Five på med bekymring:

«Vi låser oss efterhånden, hvis vi fortsetter på denne vei, ute fra verdenssamkvemet, vi gjør et stadig vanskeligere for oss selv å nytte den rikdom som verden byr oss i sine råstoffer, og vi vanskeliggjør våre egne økonomiske fremskritt.»
– Håkon Five

I denne dramatiske krisetiden der mange land innførte proteksjonistiske tiltak, var altså Venstre  en sterk pådriver for frihandel. Five og co. var standhaftige i krise- og handelspolitikken: de provoserte Bondepartiet så mye at de fant sin gamle erkefiende, Arbeiderpartiet. Slik oppsto “kriseforliket” i 1935. Bondepartiet fikk økte priser på smør og kjøtt og innføring av korntrygd, mot at Arbeiderpartiet fikk øke statsutgiftene og Keynes-inspirert motkonjunturpolitikk.

Venstre valgprogram fra 1936 er sterkt kritisk til denne utviklingen: «Samtidig med å fremme og støtte arbeidet for å organisere og utvikle den hjemlige produksjon og det hjemlige forbruk, vil Venstre ta avstand fra den handelspolitiske avsperring som efter erfaring i andre land virker ødeleggende på økonomi og finanser, bidrar til arbeidsløshet, forverrer levevilkårene, skaper dyrtid og bringer freden i fare og lett fører til diktatur.

Venstre vil derfor arbeide for større varebytte og friere samkvem mellom landene til gjensidig fordel og til fremme av fred og forståelse.»
– Venstres valgprogram 1936

Heldigvis opprettholder Venstre fortsatt de liberale idéene og frihandel, i alle fall i partiprogrammene. I Venstres prinsipprogram fra 2007 heter det at «Norge må bli mindre opptatt av å beskytte seg mot internasjonal konkurranse og mer opptatt av å mestre sin rolle i en globalisert verden. Forenkling av regelverk og kamp mot handelshindringer, monopoler og maktkonsentrasjoner må til for å skape mer rettferdige spilleregler. Rettferdig spilleregler frigjør den personlige skaperkraften.»

Diskusjonen om ostetoll og handelsbarrierer er fortsatt aktuell. I mine øyne er venstrepolitikerne som ønsker høyere handelsbarrierer på tynn grunn både historisk og ideologisk. De trenger å bli påminnet om historien, og at Venstre faktisk ofret regjeringsposisjonen sin i mellomkrigstiden i kamp mot høyere tollmurer, dyrere landbruksvarer og økt offentlig pengebruk.

Kilder:
Håkon Five (Wikipedia)

Proteksjonisme (Store Norske Leksikon)

Johan Ludwig Mowinckel (regjeringen.no)

Gunnar Knudsens tale om Venstres program, Kongsvinger 1915 (virksommeord.no)

 Historiske valgprogrammer for Venstre

Den sosiale liberalismen (Venstre)

 

 

Norsk logikk: kortreist = norsk

Kortreist mat = norsk mat. Men det er faktisk kortere vei fra Oslo til Milano (1924 km i luftlinje), enn fra nord til sør i Norge (1790 km i luftlinje).

Kortreist = norsk. Men det er faktisk kortere vei fra Oslo til Milano (1612 km i luftlinje), enn fra nord til sør i Norge (1790 km i luftlinje).

Vi har fjernet oss fra hva mat er

NRK tok opp en viktig problemstilling i Debatten 6. september:

«Vaniljesaus uten vanilje, fiskepudding nesten uten fisk – og grovbrød nesten helt uten grovt mel.. Hyllene bugner av juksemat – hvem har skylda for matbløffen?»

Det slår meg at det er utrolig mange matvarer som havner i denne kategorien. De gir seg ut for å være bedre enn det de egentlig er, og måten dette blir gjort på er ofte enkel:  Du tar en dyr ingrediens og bytter den ut med en som billig. På den måten får du et produkt som er tilsynelatende likt. Men er det egentlig det samme? Og er kvaliteten fortsatt like høy?

Nei, mener jeg. Det er selvfølgelig langt billigere å lage bernaisesaus med palmeolje enn med smør, og det smaker elendig i tillegg til at det er skadelig både for deg og miljøet.

Men en ting er at man jukser for å gjøre produktene billigere. Norgesgruppen gjør noe jeg synes er mye verre. Hør hva de sier om produktserien sin «Jacobs»:

«Jacobs Utvalgte er vår premiumserie. Premium betyr bedre kvalitet enn standard merkevare, og til Jacobs Utvalgte har vi valgt ut det beste av det beste.»

«Belgiske Trøfler – Jacobs Utvalgte Belgiske trøfler er utsøkte trøfler dekket med kakaopulver. Trøflene er formet på en ujevn måte, fremstår som hjemmelagede og smaker himmelsk – slik belgiske trøfler skal smake. En garantert nytelse!»

«Tradisjonsrike belgeiske trøfler» med palmekjerneolje som hovedingrediens.

Og hva inneholder så disse «tradisjonsrike» trøflene egentlig? Billig dritt. Palmekjerneolje og kokosolje – som er to av de billigste og mest usunne oljene du finner. Selvfølgelig er det god butikk å selge palmeolje og sukker for nesten 200 kr. per. kilo, men det er allikevel et hån mot forbrukeren.

Jeg vil gjerne vite når palmekjerneolje ble hovedingrediensen i «tradisjonsrike» belgiske trøfler, som er «eksklusive» og «hjemmelagde». Ifølge kokkebibelen, Larousse gastronomique, skal trøfler lages med smeltet sjokolade, smør/fløte, sukker og noen ganger egg. En ting er private brands som First Price, hvor produsenten er ærlige om at du får billige produkter med lav kvalitet. Det er i det minste ærlig.

Andre eksempler er Gilde pølser som skal være «grove», men som ikke er grove i det hele tatt, hamburgere som minner mer om slakteavfall enn mat, maki med «krabbe» – eller crabsticks om du vil, kantarell-posesuppe som nesten bare inneholder salt og 0,5 % kantarell, gucamole som nesten ikke har avocado, ost som ikke er «ost» – men bare heter «Revet», kaffefløte som ikke har noe med fløte å gjøre, men som er laget av soya, industrielle matvarer som er «hjemmelaget» og for ikke å snakke om avdelingen med ferdigbakte varer: nesten alt er laget med billige og usunne ingredienser, kunstige aromaer, og proppet fulle med e-stoffer. De ferdigsmurte lefsene er fyllt med noe som liksom skal være smør, kjeks og mange andre ferdigprodukter blir laget med usunt transfett. Jeg kunne fortsatt lenge, men dette var noen eksemplene jeg kom på i farten.

Kall meg gjerne en matsnobb. Jeg liker at maten skal være ekte. Jeg liker å vite hva jeg spiser, og jeg er lei av å hele tiden måtte være mistenksom for at noen sminker, jukser og trikser med maten min. Det hele handler om tillit: jeg kan ikke vite at maten jeg kjøper faktisk er laget på en etisk måte med ingredienser som er sunne for meg. Som forbruker er men helt avhengig av å kunne stole på dem som produserer maten. Men produsentene bløffer hele tiden. De framstiller maten som «hjemmelaget» og full av ekte råvarer, men sannheten er at de ofte bytter ut ekte råvarer med billige erstatninger og smaksforsterkere.

Tilliten min til matvareprodusentene og dagligvarekjedene er tynnslitt.

Møt middagen din – Ross 308

I virkeligheten får nesten ingen norske kyllinger kjenne gress under føttene, eller se dagslys. Foto: Compassion in World Farming (CC) /Flickr.

Nei, det er ikke en robot fra en science fiction film – til tross for at navnet høres R2 D2-aktig ut. Det er en helt vanlig «norsk» slaktekylling, den typen fugl du får på Rema. Jeg skriver norsk i hermetegn, fordi det strengt tatt ikke er en norsk kylling du har på middagsbordet, men en innvandrer – 2. eller 3. generasjons innvandrer for å være mer presis. Dessuten er Ross 308 kyllingenes svar på «belgisk blå». Jeg synes at det er merkelig at man finner så lite informasjon om denne kyllingen på norske nettsider, så jeg skal prøve å ta på meg rollen som «Opplysningskontor for fjærkre» i dette blogginnlegget.

Vet du hvor maten din kommer fra, spør Nyt Norge retorisk på sine nettsider (1). Etter at jeg ble truet med søksmål av dem (2), har jeg lurt litt ekstra på akkurat det. Spesielt har jeg blitt interessert i lære mer om hvordan kyllingen vi så ofte spiser blir laget og hvor de kommer fra. Hvordan er det egentlig mulig at et helt kyllingliv kan prises til bare 29,90? Her er litt av det jeg har funnet ut.

Vi spiser stadig mer kylling. I 2010 spiste nordmenn nesten 60 millioner slaktekyllinger (3). Forbruket per. nordmann har firedoblet seg på 20 år, samtidig med at prisen for kylling har gått drastisk ned. Hvordan er det mulig?

Svaret er Ross 308. Ross er et monster av en kylling som går belgisk blå en høy gang. Forskeren G. Havenstein (4) ved universitetet i North Carolina gjorde et eksperiment der de lot en flokk vanlige høner fra 1957 vokse opp samtidig med en flokk Ross 308. Ross 308 vokste opp til å bli 6 (seks!) ganger så store. Da 1957-kyllingen veide 539 gram, hadde Ross 308 nådd en vekt på 2,6 kg. Da 1957-kyllingen ble 1,4 kg, veide broileren 5,5 kg.  Ross 308 har fått denne enorme veksten fordi den er avlet fram spesielt med tanke på å vokse hurtig. Ikke bare blir de større, men de slaktes også før. I 2009 levde en en norsk slaktekylling i gjennomsnitt i 30,6 døgn (5).

Fra 1896 til 1989 ble det drevet systematisk avlsarbeid i nasjonal regi her i landet (6). Deretter ble det åpnet for import av avlsmateriale fra utlandet, som raskt utkonkurrerte det norske dyrematerialet. Fjørfeavlen drives i dag av et fåtall internasjonale firmaer, i første rekke i USA og Europa. Ross 308 er ikke en norsk kylling. Patentet eies av Aviagen, et amerikansk konsern, som leverer kyllinger til over 130 land (7). Foredrekyllingen til kyllingen du spiser er importert fra Sverige (8).

Produksjon av slaktekylling skjer i store, åpne haller. Hallene er uten dagslys, og har et automatisk foringssystem. Det er gjerne 15 000 – 25 000 dyr i en slik hall. Denne produksjonsformen blir også kalt «frittgående». Produksjonen skjer etter «all in – all out»- metoden. Det vil si at alle kyllingene, som bare er daggamle når de ankommer, settes inn samtidig. De lever i den samme hallen i ca. 30 dager til de sendes til slakteri. De får aldri oppleve dagslys, eller kjenne gress under føttene.

Hva er problematisk med denne produksjonsmetoden? Mange ting. For det første lever fuglene korte, og ofte smertefulle liv. I begynnelsen er det unaturlig at kyllingene ikke har noen voksne fugler. Det er dessuten stressende for en fugl å være del av en så stor flokk. I begynnelsen har imidlertid fuglene god plass, men dette endrer seg ettersom de vokser. I Norge tillater man 34kg/m2 ved slakting. Det er lov til å ha 24 høner per. kvadratmeter (gjennomsnitlig vekt for en slaktekylling i 2009 var 1175 gram (5)). Det kan med andre ord bli svært trangt om plassen mot slutten av produksjonstiden.

Hallen blir ikke rengjort i løpet av de 30 dagene fuglene lever der. Det betyr at de tråkker rundt i sin egen avføring. Mange av kyllingene får alvorlige sviskader på tråputene og andre steder som en følge av dette. En kartlegging av Animalia viste at så mange som 22 % av dyra hadde alvorlige skader (9).

«Kyllingproduksjonens krav til sterk og rask vekst medfører at bena ikke klarer å følge med i veksten av kroppens muskelfylde, og fuglene får knokkelsvakhet. Resultatet av dette er lammelser, benbrudd og smerter» (12). En svensk undersøkelse fra 2001 fant at kun 1/3 av kyllingene beveget seg normalt ved 30–32 dagers alder (11). Tilsvarende funn er gjort i flere land. Andre utbredte helseproblemer er hjertesvikt – de indre organene klarer ikke å holde tritt med den hurtige veksten, og det oppstår væskeansamlinger i buken. De har med andre ord høy risiko for en lang rekke helseproblemer (14), og over 3 % av kyllingene dør før de blir sendt til slakting (5). Problemene med beina kan igjen føre til at kyllingene ikke klarer å få i seg nok mat, de kan få etseskader, nyrelidelse og avmagring.

Mesteparten av velferdsproblemene med komersiell broilerpoduksjon er en direkte konsekvens av genetisk seleksjon for raskere og mer effektiv produksjon av kyllingkjøtt, med tilhørende forandringer i biologi og adferd, sa en EU-rapport i 2000  (10). Dette står i sterk kontrast til den norske dyrevelferdslovens §25, som sier følgende: «Avl skal fremme egenskaper som gir robuste dyr med god funksjon og helse. Det skal ikke drives avl, herunder ved bruk av genteknologiske metoder, som endrer arveanlegg slik at de påvirker dyrs fysiske eller mentale funksjoner negativt, eller som viderefører slike arveanlegg, som reduserer dyrs mulighet til å utøve naturlig atferd, eller vekker allmenne etiske reaksjoner.» Det kunne vært spennede om noen ville testet ut nettopp dette i rettssystemet. For det er vel liten tvil om at avlen bak moderne broilerproduksjon påvirker dyra negativt både fysisk og mentalt.

Slaktingen og transporten til slakteriet er et kapittel for seg selv. I 2009 døde det over 120 000 kyllinger på vei til slakteriene, og dødeligheten har gått opp de siste åra (18). Norge er et langstrakt land, og vi tillater transport over lange avstander, og over lang tid. Mange kyllinger blir også skadet under «plukking».

Vi som er forbrukere får vite svært lite om hvordan maten vår blir laget. Man skjønner det ikke at når man kjøper billig på Rema, betaler kyllingen dyrt. Det kan for meg virke som at opplysningskontorene ofte villeder mer enn de opplyser. Det eneste man får vite er «hvordan man griller en saftig kylling», og ikke viktige spørsmål om f. eks. dyrevelferd.

Men hva er alternativet om man vi spise en mer etisk kylling? Det beste alternativet slik jeg ser det, er å kjøpe økologisk. Økologisk dyrehold har mange fordeler når det gjelder dyrevelferd. Hønene har egen luftegård, og har mulighet til å gå ut. Økologiske egg er blitt vanlige, men det har ikke økologisk kjøtt. Jeg har ikke sett økologisk kyllingkjøtt i noen dagligvarebutikk. Det er nærmest umulig å velge noe annet enn konvensjonell broiler når man vi ha kylling. Selv ikke de mer ekslusive kyllingmerkene er økologiske, og ofte er det akkurat den samme typen broiler som benyttes (15).

Nå vil kanskje flere si at jeg har tegnet et vel dystert bilde av kyllingproduksjon. Og når sant skal sies, så er det ikke utelukkende negative sider ved moderne kyllingproduksjon. For det først kan man lage mye mat, billig. For det andre er det mer klimavennlig å spise kylling enn biff. Klimagassutslippene forbundet med én kilo kylling, slipper ut under 1/3 (4,6 kg/kg) av det man gjør når man spiser rødt kjøtt (15,8 kg/kg) (16). Men nå har jeg heller ikke berørt andre negative konskvenser ved broilerproduksjonen, som at den kan være kreftfremkallende og helseskadelig (17), og at kyllingkjøttet nå inneholder nesten tre ganger mer fett nå enn før (14).

Jeg tror det er bra med en diskusjon om de etiske dilemmaene forbundet med moderne kyllingproduksjon. Og jeg skulle ønske at folk var mer bevisste på hvilke konsekvenser valgene de tar har. Når alt kommer til alt, så er dette kanskje mye et forbrukerspørsmål – vi vil ha billig kjøtt, og skjønner ikke at det helt klart er problematisk på mange områder. Det er kanskje her nøkkelen til å få til endring ligger også – vi må etterspørre og kjøpe kylligkjøtt som er produsert på en mer miljøvennlig og human måte. Og vi må være villige til å betale de kronene ekstra for at høna skal ha det bra.

Jeg anbefaler også denne artikkelen i Morgenbladet som tar for seg livet til en broiler dag for dag. Les også gjerne blogginnlegget mitt om hvorfor jeg er motstander av NYT Norge-merkeordningen.

Se Jamie Olives «Fowl dinners» om hvordan kyllinger og egg blir produsert:

 

Kilder:

(1) NYT Norge, 2010, «NYT NORGE – i hele sommer», http://www.kslmatmerk.no/nyhet/2010/sommerkampanje

(2) Biong, Christoffer,  2010, «Hvorfor jeg er motstander av Nyt Norge», http://www.christofferbiong.com/?p=240

(3)VG (NTB), 2011, «Nordmenn elsker kylling», http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10084459

(4) Havenstein, Gerald, 2010, «Poultry Genetics and Management – Achievements and Challenges According to Gerald Havenstein», http://www.animalagnet.com/profiles/blogs/poultry-genetics-and

(5) Animalia, 2011, «Kjøttets tilstand», http://www.animalia.no/upload/Kj%C3%B8ttets_tilstand_2010/Kjottets_tilstand_2010.pdf

(6) Norsk Landbrukssamvirke, «Fjørfe – Avl», http://www.dyrevelferd.info/view_article.asp?id=50

(7) Aviagen, 2011, «Welcome to Aviagen», http://en.aviagen.com/broiler-breeders/

(8) Norsk Landbrukssamvirke, «Arter av fjørfe» http://www.dyrevelferd.info/view_article.asp?id=48

(9)Amimalia, 2007, «Kartleggingen av sviskader på tråputene hos slaktekylling.», http://www.animalia.no/upload/Filer%20til%20nedlasting/Fj%C3%B8rfe/Slaktekylling/Kartlegging%20av%20sviskader%20p%C3%A5%20tr%C3%A5putene%20hos%20slaktekylling.pdf

(10) EU, 2000, Report of the Scientific Committee on Animal Health and Animal Welfare

(11) St.meld. nr. 12 (2002-2003) «Om dyrehold og dyrevelferd», http://www.regjeringen.no/nb/dep/lmd/dok/regpubl/stmeld/20022003/stmeld-nr-12-2002-2003-/6/2/8.html?id=328447

(12) Martinsen, Siri, 2010, «Det lysere livet, http://www.dyrsrettigheter.no/kjottindustri/det-lysere-livet/

(13) LOV 2009-06-19 nr 97: «Lov om dyrevelferd», http://www.lovdata.no/all/hl-20090619-097.html#25

(14) Thomas, Jon Ungoed, the Sunday Times, 2010, «Reality bites», http://www.timesonline.co.uk/tol/life_and_style/food_and_drink/article7133540.ece

(15) Sørlie, Tor Jostein, Bondebladet, 2009 «Tester ny økokylling», http://www.bondebladet.no/mat-og-marked/2009/10/29/tester-ny-oekokylling.aspx

(16) Mitt klima (Framtiden i våre hender), «Utslipp fra kjøtt og melk» http://www.mittklima.no/kjott-melk-kalkulator/beregning-kjott-og-melk

(17) Viken, Anne, 2011, «Nøkkelholslureri?? Og er momskutta mat bra for deg?»,  http://anneviken.blogspot.com/2011/04/nkkelholslureri-og-er-momskutta-mat-bra.html

(18) Kristiansen, Jens Ove, Nationen, «Rekordmange kyllinger døde under transport» 2010, http://www.nationen.no/2010/11/13/naring/transport/kyllinger/dyretransport/6271055/

Brygg øl, eller mist det du eier!

Her ville jeg egentlig ha bilde av øl, men kom heldigvis på at det ikke er lov å avbilde i Norge. Derav en humleblomst. Foto: Duncan/Flickr

Ølbrygging har lange tradisjoner i Norge. Det er en artig hobby, og ja, det er 100% lovlig i Norge. Før var det faktisk ikke bare lovlig, det var til og med påbudt. «Ølet skal signes til takk for Kristus og Sankta Maria, til godt år og fred. Om noen ikke brygger til den tid, skal han bøte 3 øre til biskopen.» Het det i Gulatingsloven. 3 øre tilsvarte ca. verdien av en halv ku. Ganske streng straff for å ikke ha brygget ølet sitt klart til rett tid spør du meg.

Om bonden forsatte å se bort fra påbudet, ville han miste alt han eide, halvparten til biskopen og halvparten til kongen, hvis han ikke hadde brygget øl på tre år. I verste fall kunne man bli landsforvist, men slapp dersom en gikk til alters og tok i mot nattverd og bekjente seg den kristne tro.

Det er i allefall ingen sjanse for jeg skulle kunne bli kjent skylding på brudd av gulatingsloven. Som jeg har nevnt er jeg en ivrig hjemmebrygger. I sommer har jeg satt to satser- en lager og en runde India Pale Ale. Etter fem uker er en ny runde hjemmelaget øl klart, og det er alltid spennende å smake på det. Jeg har fått litt varierende resultater før, selv om jeg har holdt på med dette ganske lenge nå. Jeg må innrømme at det er vanskelig å skjønne hva som egentlig gjør et øl godt, eller hva som gjør det dårlig.

Denne gangen har jeg brygget «India Pale Ale», et lyst øl med mer humlesmak enn annet øl. Det skal sies at ølet mitt ikke er laget helt fra bunn av, det er ikke så lett å få til i en liten leilighet. Ølet er brygget fra ekstrakt, det er en enkel og grei måte å lage øl på. Det å lage øl helt fra bunn av er i allefall svært omfattende. Her er ølkittet jeg har bruk, om noen skulle være interessert i det: Complete Coopers Brewery IPA Beer Kit Package

Man trenger i tillegg til det et gjæringskar med gjærlås, hevert, kapselpåsetter for å sette på ølkorkene (hvis man bruker glassflasker, boksåpner og noe å røre med.

Her blir bryggeprosessen med ekstrakt forklart:

Hvorfor jeg er motstander av Nyt Norge

Trenger vi egentlig "Nyt Norge"? Foto: Oi_Mat_og_Drikke/Flick

Etter mye debatt og mange innspill føler jeg at det er nødvendig å komme med noen oppklaringer. La meg være helt klar: Jeg er ikke for å legge ned norsk landbruk. Bildene jeg har laget og publisert er ment som kritikk av merkeordningen «Nyt Norge» fordi jeg mener den gir et uærlig og nasjonalromantisk bilde av norsk landbruk, og fordi jeg mener at en slik merkeordning er unødvendig i utgangspunktet. Husdyrhold og kjøttproduksjon- også den som forekommer i Norge, har etiske dilemmaer jeg tror det sunt at vi har en debatt om.

«Nyt Norge» skal få oss til å kjøpe mer norsk mat kun fordi den er norsk, og den går langt i å spille på våre (ofte positive) vrangforestillinger om norsk landbruk for å gjøre nettopp dette. Reklamefilmen til Nyt Norge kan kanskje gi et riktig bilde av landbruket slik det var på 50-tallet, med blide høner som klukker i gresset og kuer ute på jordene. Til og med en representativ 50-talls kjernefamilie har de fått med. Men den som tror at norsk landbruk er det samme i 2010 må tro om igjen. Det har skjedd meget store strukturelle og produksjonsmessige endringer siden den gang. Det er kanskje trist, men det er sant – Mange av «Nyt Norge»-hønene anno 2010 får aldri kjenne gresset under føttene, eller se dagslys (10). Det er det kun den økologiske hønsedriften som har krav om utendørs lufting (11).

La oss ta produksjon av kyllinger som eksempel på hvor stor den strukturelle forandringen har vært: Over tid har eggproduksjonen blitt konsentrert på en stadig mindre andel av jordbruksbedriftene. I 1959 var det 85 588 gårder som drev med eggproduksjon, og hver gård hadde i snitt 31 høner. I 2007 var det høner på 1 900 jordbruksbedrifter. Vel 300 av disse hadde minst 5000 høner, og det utgjør 76 prosent av totalt antall høner (1). Her er utviklingen:

Jordbruksbedrifter med høner Antall Høner Høner per jordbruksbedrift
1959 85588 2667878 31
1969 40653 3270423 80
1979 14655 3827799 261
1989 5930 3441719 580
1999 4064 3181174 783
2007 1887 3482131 1845

Det samme har skjedd med slaktekyllingene: Produksjonen av slaktekylling har utviklet seg til en spesialisert produksjon som foregår på få bedrifter. I 2007 produserte 550 bedrifter kylling for slakt. Til sammen var produksjonen på årsbasis om lag 50,6 millioner kyllinger. Gjennomsnittet per bedrift per år var 92 000 slaktekyllinger (1). Glem blåøyde og blonde 50-tallsbudeier; vi går mot større enheter, spesialisering og mer industripreget produksjon. Det samme gjelder også for slakting og meieriproduksjon.

Jeg hevder ikke å sitte med alle svarene på hvorfor det har blitt som det har blitt- det er omfattende og sammensatt. Men jeg tror at noe av ansvaret ligger på oss som forbrukere, de store matvarekjedene og foredlingsindustrien. Bonden har på flere måter blitt sittende igjen med svarteper, gjennom dårligere betaling for varene som blir produsert og dermed et press for å rasjonalisere og drive større.

Vet du hvor maten kommer fra, spør Nyt Norge retorisk på sine nettsider. Jeg har tenkt ganske mye på det i det siste, og kommet til at nei, det gjør jeg ikke. Når jeg tenker over det vet jeg egentlig veldig lite om maten jeg kjøper. Kjøp en pakke med storfekjøtt fra Gilde, og du får ingen svar på hvor i Norge eller hvilken gård kjøttet kommer fra (de sier at de jobber med sporing – gleder meg til det kommer), hva slags kjøtt det egentlig er du spiser (storfe omfatter også f. eks. melkekyr), om kua har spist kraftfor laget fra brasilianske soyabønder (Norge importerer 400 000 tonn årlig) som bidrar til avskoging av regnskog på størrelse med Belgia hvert år (2), eller om kua er fra et fjøs med løsdrift. Det hele handler om tillit. Jeg må bare stole på at maten min er produsert på en etisk måte, for jeg kan ikke vite at den faktisk er det. Jeg kjøper økologiske produker når det er mulighet for dette- økologisk produksjon stiller strengere krav til dyrevelferd, men det er ikke enkelt å få tak i økologisk kjøtt.

Råvarene som merkes «Nyt Norge» skal som hovedregel være produsert på gårdsbruk som har etablert KSL (Kvalitetssystem i landbruket) (3). Jeg er postitiv til KSL, som innebærer at bonden må gjennomgå en sjekkliste for å være sikker på at driften følger norske lover og forskrifter, i tillegg er det noen egne KSL-krav som går ut over gjeldende regelverk (4). Et par av kravene gjelder dyrevelferd. Jeg skal komme tilbake til KSL i et blogginnlegg senere. Det er bare det at disse kravene gjelder for så å si all kjøttproduksjon i Norge, samme om det er merket med Nyt Norge eller ikke.

Nortura står for over 70 % av markedandelen når det gjelder kjøttproduksjon (5), og de får i dag 99% av leveransene sine fra gårder med KLS (6), og over 95 prosent av den norske råvareproduksjonen skjer i dag på gårder som er tilknyttet KSL (7). Så påstanden om at «når man kjøper et NYT NORGE-merket produkt, gir det med andre ord en ekstra forsikring om at hensynet til dyr og miljø er ivaretatt iht lover og regler» (8) faller på sin egen urimelighet. På nettsidene heter det «Nyt Norge- kvalitet du kan stole på» (9). Dette er litt villedende spør du meg, man prøver å sende et verdiladet budskap om at Nyt Norge er av høyere kvalitet, og det er det jo ikke. Nesten all norsk mat blir jo produsert med de samme kvalitetskravene (som stort sett er norske lover og forskrifter, med noen tilleggskrav som sagt). Dessuten er det også åpnet for at gårder som ikke er omfattet av KSL i en overgangsfase også kan levere varer som blir Nyt Norge-merket.

Når jeg kjøper en pakke «Biffsnadder» fra Gilde er det ikke akkurat sånn at jeg skjelver i frykt for at det kan ha sneket seg inn en svensk kjøttbit i pakka. Gilde garanterer allerede i dag at det kun brukes norsk kjøtt i deres produkter (11). Det er mulig at det å klistre et norsk flagg på pakka gjør det «enklere å velge», jeg oppfatter det som at det er ganske greit å finne fram til opprinnelseslandet, og Kjøtt og fjørfebransjens landsforbund opplyser om at det kun er snakk om 2-3 % importert vare (15).

I dag er det uansett allerede pålagt ved forskrift å merke mye av maten som selges med opprinnelseslandet (13). Det som kanskje kan gjøre det hele mer forvirrende er sammensatte produkter som er merket med «Nyt Norge»: «For sammensatte matprodukter er kravet at minimum 75% av ingrediensene (målt i vekt) skal ha norsk opprinnelse» (3). Da får man «kamuflasje i kjøledisken» – med andre ord et sammensatt produkt iblandet utenlandsk kjøtt (opptil 25%), merket med «Nyt Norge» og norsk flagg. Forvirrende for forbrukeren? Ja, helt klart mener jeg.

Jeg konkluderer innlegget mitt med at «Nyt Norge»-merkeordningen burde bli avskaffet. Den gjør oss egentlig ikke noe klokere på hva slags mat det er vi spiser, og jeg kan ikke se at den fører til bedre dyrevelferd eller mer miljøvennlig produksjon. Planen er at Nyt Norge-merkeordningen skal bruke 20 millioner kr. årlig bare på markedsføring i 2010-2014 (7). Dette er i stor grad offentlige midler (det hadde vært fint om noen vil se mer på kostnadene forbundet med merkeordningen), og jeg mener helt klart at det er grunn til å still spørsmål ved om det er fornuftig bruk av fellesskapets penger.

Det er kanskje ikke så konstruktivt å bare være motstander av noe, men jeg lover å komme med mer konstruktive innspill senere. Som jeg nevnte innledningsvis- jeg er absolutt ikke motstander av norsk landbruk, og det er ikke bøndene jeg prøver å stille tilveggs her, men jeg synes ikke at landbruket skal være en «hellig ku» man ikke skal kunne kritisere heller. Jeg er kjempetilhenger av lokalprodusert mat, og tradisjonsrik mat med særpreg. Det er der jeg mener at vi kan få fram det ekte, det naturlige og genuine av Norge, og ikke ved å prøve å late som at industriell mat er noe annet enn det den egentlig er. Tenk deg å kunne gå på Kiwi på Dombås og be om å få «én kilo lokalprodusert, gressforet og lykkelig dølafe, slaktet på en human måte i et mobilt slakteri». Da kan vi snakke om å nyte Norge.

Til alle dere som har kommet med innspill og kommentarer: takk for en god debatt så langt! Jeg ønsker veldig gjerne flere betraktninger og argumenter for/mot Nyt Norge og om merkeordninger, dyrevelferd generelt. Det hadde vært veldig spennende å få høre mer om bøndenens syn på denne saken også. Denne debatten har tent interessen min for emnet, og jeg vil gjerne lære mer. Det hadde f. eks. vært veldig spennende å besøke noen av de virkelig store kyllinggårdene og slakteriene i Norge.

PS: Jeg ønsker debatten om de juridiske sidene ved logobruken i bildene velkommen. Dersom det skulle vise seg at det er ikke er legalt å publisere bildene vil jeg trekke dem tilbake, og jeg oppfordrer ikke til spredning av bildene om det skulle vise seg at de er lovstridige. Debatten om ytringsfrihet er også velkommen, selv om det er litt på siden av det jeg egentlig ønsket å sette fokus på.

For dere som vil høre flere kristiske røster anbefaler jeg å høre Siri Martinsen (leder av Noah) i radiodebatt om dyrevelferd, og å se dokumentaren «Smaken av hund«, en skikkelig Michael Moore-aktig dokumentar som harselerer med nasjonalromantikken i norsk matkommunikasjon, men som også tar opp noen viktige spørsmål- blant annet om import av soya fra Brasil.

Andre bloggere/nyheter om saken:

Jeg anbefaler: Anne Viken Media (en veterinærs kritiske syn på norsk landbruk, og en interessant sammenlikning med Sverige) – Nei til Tines løgnaktige produktreklame, ja til kyr på beite

Christer Guldbrandsen – Ytringsfrihet, varemerker og pengemakt

Olav Torvund – Varemerker og ytringsfrihet (grundig innlegg om de juridiske sidene ved bruk av varemerker)

Sigve Indregard – Nyt Norge! Og bli saksøkt

Bjørn på norsk – Nyt Norge og norske søksmål

Thule Thinks – Nyt Norge threatens legal action against blogger

Sveinung Rotevatn – Buy Norwegian

Houseman – Nyt Norge og bli saksøkt

Aimar Niedzwiedzki – Uffda. Best practice på hvordan ikke gjøre det fra Matmerk.

Ole Peder Giæver (ABC Nyheter) – Truet blogger med søksmål

Nyt Verda (Facebook-kampanje mot Nyt Norge)

Dyrevennlig: En satirisk fremstilling av «Nyt Norge»: Milliardnæringen føler seg truet av en «vanlig blogger»

Kilder:

(1) SSB, «Landbruket i Norge 2007»,  http://www.ssb.no/emner/10/04/sa_landbruk/landbruk2007/kap2-jordbruk.pdf

(2) Ebne, Henrik V (Forbrukerrådet), 2006, «Død regnskog i maten din», http://forbrukerportalen.no/Artikler/2006/1154930715.84

(3) Nyt Norge, «Om Nyt Norge», http://www.nytnorge.no/nyt-norge/om-nyt-norge/

(4) KSL Matmerk, «KSL Kvalitetssystem i landbruket», 2009, http://kslmatmerk.no/seksjoner/ksl

(5) Totalmarked kjøtt og egg, «Utvikling i markedsandel slakting», 2009, http://totalmarked.nortura.no/markedsandel/category13610.html

(6) Nortura, «Markedet krever KSL», http://medlem.nortura.no/organisasjon/ksl/

(7) KSL Matmerk, «Årsmelding 2009», http://kslmatmerk.no/filearchive/kslmatmerk_aarsmelding_2009.pdf

(8) Nyt Norge, debatt på Nyt Norges Facebook-side, kommentar skrevet av Nyt Norge til mitt innlegg 27.08.2010, http://www.facebook.com/nytnorge

(9) Nyt Norge, «Designguide – Hvorfor velge norsk», http://www.metro.as/nytnorge/kommunikasjon.html

(10) Krokstad, Bente, 2006, «Fakta om kylling», http://www.broiler.no/fakta/fakta.html

(11) Matthias Koesling, Lise Grøva og Grete Lene Serikstad (Bioforsk Økologisk), 2007, «Egg og kyllingkjøtt på økologisk vis», http://www.agropub.no/asset/2482/1/2482_1.pdf

(12) Nortura (Gilde), «Garantier for Gilde», http://www.gilde.no/produktoversikt/garantier/

(13) Arbeidstilsynet (Regelhjelp.no), «Merking av næringsmidler», http://www.regelhjelp.no/Templates/Emne____5880.aspx

(14) Nyt Norge, 2010,  «Ofte stilte spørsmål», http://www.nytnorge.no/faq/

(15) Tronstad, Hulda Nydal (Kjøtt og fjørfebransjens landsforbund), 2005, http://www.kjottbransjen.no/?aid=9063849