Category Archives: Data

Sitater om fildeling

Samling av sitater fra artister som er for fildeling:

«File sharing is like a sampler, like taping your mate’s music. You go, ‘I like that, I’ll go and buy the album’. Or, ‘you know what, I’ll go and see them live’. What’s going on is a huge paradigm shift»

– Ed O’Brian, gitarist i Radiohead

«The fact that file sharing goes on, and is as popular as it is, is an incredibly positive thing for the music industry. The fact is that music is so popular that people are willing to break the law to get it. As soon as you bring out a method to stop it, they find new methods to get round it. You have to deal with the way the world is. We have to try and bring these people into the fold of doing it legitimately, but with a light touch.»

– Dave Rowntree, trommeslager i Blur

«The last thing we want to be doing is going to war with our fanbase. File sharing means a new generation of fans for us.»

– Nick Mason, trommeslager i Pink Floyd

«People who hunt down a record and download it for free will probably talk it up. They are the unsung word-of-mouthers who spread the word and create tipping point situations for a greedy record business that has got so fat it is unable to see its own footsoldiers.»

Fran Healy, Travis

«Samma krafter som står på åklagarsidan nu försökte förbjuda radion när den kom. Det värsta av allt är att jag tror inte detta kommer förändra någonting för de här mediekolosserna. Man kan inte stoppa det här.»

– Timbuktu om Pirate Bay-dommen

«What is important for the music industry to understand is that this really doesn`t hurt the artists! A young fan may be just as devout and dedicated no matter if he bought it or stole it.»

– 50 Cent

»How can a 14-year-old who has an allowance of $5 a week feel bad about downloading music produced by multimillionaire musicians and greedy record companies. ‘The record companies should approach that 14-year-old and say: ‘Hey, it’s great that you love music. Instead of downloading music for free, why don’t you try this very inexpensive service that will enable you to listen to a lot of music and also have access to unreleased tracks and ticket discounts and free merchandise?’ ‘

– Moby

«Since I’ve basically been giving my music away for free under the old system, I’m not afraid of wireless, MP3 files or any of the other threats to my copyrights. Anything that makes my music more available to more people is great.»

– Courtney Love

«I think it’s great, really I do. There is nothing anyone can do about it.»

– Robbie Williams

«Steal this album!» (albumtittel)

– System of a Down

«Half of the fans who pay to see me in concert heard about me through illegal downloading.»

Jazon Mraz

«My current opinion is that file sharing is now the norm. This cannot be changed without an attack on perceived civil liberties which will never go down well.»

Matt Bellamy, MUSE

«- Dersom jeg kan velge mellom at tusenvis, eller kanskje flere millioner mennesker, får hørt musikken min uten at de må betale for det, og det alternativet at kun de 3000 som til nå har kjøpt platen min skal få høre den, så velger jeg selvfølgelig det første. Det hadde jeg også gjort dersom jeg hadde solgt 300 plater, og jeg tapte penger på det. Budskapet skal ut, og det er ønsket om å lage musikk og ønsket om å bli hørt som bør være i fokus.»

Magnus Eliassen

«iTunes kind of feels like Sam Goody to me. I don’t feel cool when I go there. I’m tired of seeing John Mayer’s face pop up. I feel like I’m being hustled when I visit there, and I don’t think their product is that great. DRM, low bit rate, etc. Amazon has potential, but none of them get around the issue of pre-release leaks. And that’s what’s such a difficult puzzle at the moment. If your favorite band in the world has a leaked record out, do you listen to it or do you not listen to it?… They’re not stealing it because they’re going to make money off of it; they’re stealing it because they love the band.»

Trent Reznor, Nine Inch Nails

Og sist men ikke minst Liam Gallagher:

Dataspillenes feil?

Det er ikke første gang et PC-spill har blitt fjernet fra butikkhyllene fordi det inneholder vold. Dataspillet "Death Race" fra 1976, som gikk ut på at man skulle styre en bil og kjøre over "gremlins" ble trukket etter massive protester. Foto: JohnnyMrNinja CC/Wikipedia

Det er med undring jeg har fulgt med på debatten om dataspill i etterkant av terrorangrepene. Mange har kommet med synspunkter på virkningene av å spille dataspill, og da spesielt de voldelige dataspillene. En av de vanligste påstandene er at det er en sammenheng mellom dataspill og kriminalitet. Utallige nyhetsartikler har fokusert på at terroristen spilte dataspill som World of Warcraft, Modern Warfare 2 og Call of Duty.

Noe av det første som skjedde etter terrorangrepene, var at Coop Norge og Platekompaniet fjernet flere dataspill fra butikkhyllene:

– Bakgrunnen er fredagens grufulle hendelser. Dette er et midlertidig grep vi gjør av hensyn og i respekt til de berørte. Beslutning om å ta ut spillene tok vi umiddelbart da vi skjønte omfanget, sa direktør Geir Inge Stokke i Coop til Rogalands Avis.

Men finnes det i det hele tatt noen undersøkelser som viser at et spill alene har ført til slike hendelser? Og hvorfor er det alltid dataspill som trekkes fram som syndebukken – er ikke andre former for kultur like relevant?

Det å spille dataspill var ikke det eneste terroristen gjorde på fritiden. Han leste også bøker, og på hans Facebook-profil oppga han forfatteren William James, Prosessen av Kafka, 1984 (George Orwell) og verket On Liberty av John Stuart Mill som favoritter. Han så på filmer også: 300, Dogville og Gladiator. Om dette kan ha vært medvirkende til terrorhandlingene er det ingen som har sagt noe om.

For meg er dataspill kultur på lik linje med film eller bøker. Ja, jeg ser at det er grafisk vold i Modern Warfare 2, men det er det da virkelig i de nevnte filmene også. Hvorfor har ingen fjernet Gladiatoren fra butikkhyllene, når det er åpenbart at den filmen inneholder langt mer grafisk vold enn det f. eks. WoW gjør?

WoW er virkelig ikke et voldelig spill. WoW er et online rollespill med over ti millioner spillere. Hver spiller er representert med sin egen karakter, og mye av poenget er interaksjon og samarbeid med andre spillere. Spillet er uskyldig moro, selv om det også kan være avhengighetsskapende. Like etter at det ble kjent at terroristen spilte WoW begynte diskusjonen å gå på spillets nettforum:

«So he played WoW,  he maybe played cricket, football or table tennis but I bet the media will conveniently forget those and claim that wow drove him to do it.»
– Pinatubo (fra diskusjon på WoW-forum 23. juli)

Spot on. Ta f. eks. Rogalands Avis fra 28.07 som skriver om at det å spille WoW kan føre til kriminalitet i en artikkel om terrorangrepene:

«…«World of Warcraft» tilhører en spesielt avhengighetsskapende sjanger. Gruppen med høyest spillfrekvens utfører «oftere normbrytende eller kriminelle handlinger» enn andre. Mangel på impulskontroll og psykiske vansker er også symptomer blant storspillere.»

Men disse påstandene kan ikke få stå uimotsagt. Flere omfattende studier – blant annet av  The Harvard Medical School Center for Mental Health, The Journal of Adolescent Health, og The British Medical Journal viser at det ikke er noen sammenheng mellom det å spille dataspill og det å utøve vold (1, 2, 3). Flere forskere har faktisk hevdet at det er mulige positive effekter av videospill når det gjelder sosial og kognitiv utvikling og psykiske velvære. Men slik er ikke virkelighetsbeskrivelsen til norske medier etter 22. juli.

«Jeg mener det er rimelig opplagt at dataspill har hatt betydning for hendelsene 22. juli. Hele dramaturgien bærer preg av dette» Eirik Vinje – til Klassekampen.

Debatten om vold i dataspill er ikke ny. Helt fra det første eksemplet med Death Race fra 1976, er det en rekke eksempler på at politikere og andre har foreslått å forby dataspill. Laila Dåvøy foreslo f. eks. å forby GTA 3 i 2003. Når ettertiden ser tilbake på dette, tror jeg det vil være med like stor undring som vi ser tilbake på forbudet mot Life of Brian (1979) eller Robocop 2 (1990).

Jeg synes at det er paradoksalt at filmer som er langt mer voldelige ikke fjernes fra butikkhyllene, når uskyldige dataspill som WoW gjør det. «Er det akseptabelt å lære en hel generasjon opp i hvordan en utøver ondskap?», skrev KrFs Anita Appelthun Sæle. Det er kanskje ikke noen bombe at dette kommer fra en KrF-politiker, men det er påfallende at det også her er dataspill – som tross alt handler om virkelighetsflukt og underholdning som er syndebukken, når det finnes utallige filmer som er langt mer voldelige, og bøker som gir utførlige oppskrifter på hvordan man kan lage bomber på kjøkkenbenken.

For meg ser det ut som at dataspill igjen har blitt en uskyldig skyteskive. I behovet for å finne årsaksforklaringer for de grusomme handlingene, er det for enkelt å peke på at dataspill kan være medvirkende årsak. En svært stor andel av Norges befolkning spiller dataspill. Mer enn 7 av 10 amerikanske husholdninger spiller en form for data- eller TV-spill, og vi skal ikke se bort i fra at tallene for Norge kan være tilsvarende. Det er med andre ord deg og meg det er snakk om.

Jeg skulle ønske at det å spille COD eller WoW ble akseptert som kultur på lik linje med f. eks. det å gå i operaen, og jeg tror ikke egentlig at det å spille dataspill gjør deg mer voldelig enn det å høre på Wagner. Jeg tror at ettertiden vil se tilbake på reaksjonene med undring – hva var det de tenkte på? Jeg håper virkelig at denne debatten ikke fører til nye krav om å sensurere/forby enkelte dataspill. Selv om jeg frykter at nettopp det skjer. Det er for enkelt å komme med påstander om at dataspill fører til kriminelle handlinger uten å ha håndfaste bevis, og jeg tror at vi fortsatt kommer til å ha en debatt preget mer av følelser enn av fakta om nettopp dette området.

Det er mange myter om dataspillene – kanskje spesielt blant dem som ikke spiller selv, og jeg går ut fra at Krf’s Anita Sæle ikke er spesielt godt kjent i Outland (WoWs fantasiverden). Men jeg kjenner mer enn én nerd som er villig til å ta henne med på en omvisning i spillet så hun kan få avkreftet noen av fordommene sine en gang for alle.

Se også:

Klassiske spill – min topp 10-liste

  1. ^ a b Grand Theft Childhood: The Surprising Truth About Violent Video Games, Lawrence Kutner PhD and Cheryl K. Olson ScD
  2. ^ a b «Video Games and Real Life Aggression», Lillian Bensely and Juliet Van Eenwyk, Journal of Adolescent Health, vol. 29, 2001
  3. ^ «Video Games and Health», Mark Griffiths, British Medical Journal vol. 331, 2005

Facebook og Google sensurerer Anonymous

Dette gjør meg rett og slett skikkelig forbanna. Facebook og Google har sensurert aktivistgruppen Anonymous. Hva annet er dette enn nettopp politisk sensur?

Google fjernet nylig gruppen «Your Anon News» fra Google+  med begrunnelsen at den brøt med «Community standards». Google har ifølge Anonymous også deaktivert aktivistgruppens Gmail-konto og flere andre kontoer forbundet med Anonymous.

Men enda mer sjokkerende var det da jeg testet ut dette selv på Facebook. Anonymous har en blogg – http://anonops.blogspot.com/ – som er dedikert til å spre nyheter om Anonymous, under slagordet «We are fighters for internet freedom.» Prøv å dele den på Facebook selv og se hva som skjer. Her har jeg tatt skjermbilde av meldingen man får opp:

Meldingen mislyktes: Skjermbilde av hva som skjer om man prøve å poste http://anonops.blogspot.com/ i statusfeltet på Facebook. Man får opp meldingen "Denne meldingen inneholder blokkert innhold som tidligere har vært rapportert som støtende eller som spam."

 

Ikke en gang når man chatter kan man dele den:

 

Man får opp det samme om man prøver å dele lenken når man chatter. Som dere ser over har jeg forsøkt å poste lenken til http://anonops.blogspot.com i en helt vanlig samtale på Facebook.

Denne lenken er helt klart ikke spam, så Facebook har åpenbart sensurert den med vilje. Og det er ikke første gang de sensurerer grupper med politisk innhold. Så hvorfor har de sensurert akkurat denne siden? Det vil jeg gjerne ha svar på.

Jeg må innrømme at jeg blir mer og mer skeptisk til både Facebook og Google. Jeg synes egentlig det er ganske sjokkerende at de tør å sensurere nettsider på denne måten, det gjør meg forbanna og det gir meg lyst til å stenge ned Facebook-kontoen min. Jeg håper virkelig noen kan gi oss et åpent sosialt nettverkt fritt for sensur.

Se også: hvorfor jeg støtter Anonymous og mer om bakgrunnen til aktivistgruppen.

Jeg støtter Anonymous

Hvem er "Anonymous" og hva vil de? Foto: Stian Eikeland / Flickr

Anonymous er ikke en «gruppe hackere», slik norske medier feilaktig har gitt inntrykk av de siste dagene. Anonymous er heller ikke en «organisasjon». Det er en løst sammensatt grasrotbevegelse, som ønsker å protestere og bedrive aktivisme anonymt. De har særlig engasjert seg i digitale rettigheter, ytringsfrihet – mot sensur, og rettet et kritisk blikk på scientologi. Jeg er også enig med dem i mange saker, som f. eks. motstanden mot DLD og støtten til Wikileaks, men jeg er allikevel kritisk til hackerangrepene kjent som «Operation Payback».

Jeg har fulgt med på Anonymous i Norge en stund, fulgt med på forumet deres, møtt dem med i byen med Guy Fawkes-masker, og jeg har skrevet om dem på liberal.no. De er ikke organiserte hackere, men det er nok riktig at noen av dem som står bak dataangrepene også ser på seg selv som «anons».

Det jeg mener når jeg sier at jeg støtter Anonymous, er at jeg støtter retten til å protestere anonymt. Vi må erkjenne at det i noen tilfeller kan være nødvendig å protestere anonymt. Den viktigste årsaken er at man kan utsette seg for fare ved å komme med meningsytringer. For Anonymous var det frykt for hevnaksjoner fra Scientologikirken som førte til behovet for å være maskerte.

Guy Fawkes (1570 - 1606) - the only man ever to enter Parliament with honest intentions. Foto: Wikipedia / Trelleek

Scientologikirken er kjent for å være nådeløse mot kritikere. Kirkens motstandere får status som «SP»-er, eller «undertrykkende personer». L. Ron Hubbard, scientologiens grunnlegger, skrev i 1967: «ENEMY — SP Order. Fair game. May be deprived of property or injured by any means by any Scientologist without any discipline of the Scientologist. May be tricked, sued or lied to or destroyed.» Han beordret med andre ord at kritikere skulle bli brakt til stillhet for enhver pris. Scientologene hevder at de har gått bort fra dette, men Anonymous hevder at det fortsatt blir praktisert i Norge i dag. Ikke rart at man ønsker å være anonym når man skal kritisere disse folka.

Problemet er bare det at det ikke er lov til å ha anonyme demonstrasjoner i Norge. Det er forbudt å være maskert. Dette har ført til at Anonymous bare har «tilfeldige og sporadiske» utdelinger av løpesedler i f. eks. Oslo. En gruppe «anons» stiller opp pent antrukket, gjerne i dress, og med Guy Fawkes-masker for å dele ut noen løpesedler til forbipasserende. Mitt klare inntrykk er at disse aksjonene har gått pent og pyntelig for seg, og da kan jeg virkelig ikke se det store problemet med at de kan få bære masker.

Jeg håper vi ikke kommer dit at det blir et kompromiss mellom Ap og Høyre om Datalagringsdirektivet, slik at det blir innført. Høyre må si nei. Det er det står på nå. Men jeg tror vi må være ærlige om at det er så sterk motstand mot DLD hos enkelte, at om det nå skulle bli innført kan vi vente oss hackerangrep og evt. sivil ulydighet. Jeg støtter Anonymous i kravet om å få være anonyme, og i budskapet mot DLD, men jeg vil ta avstand fra hackerangrep som metode, nettopp fordi jeg ikke tror det gavner saken.

Jeg ga finger’n til politiet (Fordi jeg måtte)

Det lille symbolet nederst viser at det er en elektronisk brikke i passet. Foto:Wikipedia

Denne uken ga jeg fingeren til politiet, bokstavelig talt. Jeg måtte gi fra meg fingeravtrykket mitt, og jeg likte opplevelsen svært dårlig.

Jeg har jeg fått meg nytt pass, men det er ikke bare et pass, det er et biometrisk pass. Det betyr at informasjon om ansiktstrekkene mine (et 2D-bilde som kan brukes til ansiktsgjenkjenning) , fingeravtrykket mitt, et bilde av meg m.m. er lagret i en elektronisk RFID-brikke i passet. En RFID-brikke er en liten brikke som kan festes til eller bygges inn i et produkt, et dyr eller en person. Poenget å putte en sånn brikke i et pass er at man skal kunne lese det  trådløst på flyplasser rundt om i verden.

Hvorfor gjør man dette, undret jeg meg.  – Kan jeg ikke få et vanlig pass, jeg føler meg som en kriminell når jeg må gi fra meg fingeravtrykket mitt, sa jeg til damen i skranken på politihuset på Grønland. – Nei, det er dessverre ikke mulig. Men det er for din egen sikkerhet, svarte hun. Min egen sikkerhet. Jaha ja. Det gjør det meg sikrere at fingeravtrykket mitt er lagret i en elektronisk brikke i passet?

Jeg var altså pent nødt til å gi fra meg fingeravtrykk, bli ansiktsskannet om jeg i det hele tatt ville ha et nytt pass. Take it, or leave it.

RFID-brikke med personlig informasjon i passet mitt får meg ikke til å føle meg noe tryggere, det er heller motsatt. Det er skremmende enkelt å hente ut informasjon av passet, og det kan enkelt lagres av andre uten at jeg merker det. Sikkerheten er dårlig – kryperingen er ikke bra nok, og passene kan være lesbare på opptil 10 meters avstand. Personlig informasjon om meg kan med andre ord lettere komme på avveie, og det er skumlere å miste passet fordi det inneholder mer omfattende personlige opplysninger.

Det er ikke slik at RFID er satan selv, snarere tvert imot. Det har mange svært nyttige bruksformål. Men det å utstyre pass med denne typen elektroniske brikker er en ekstremt dårlig idé. Det er nesten fristende å prøve «hammermetoden» for å deaktivere chipen. Eller så blir det eventuelt å ta på seg sølvfoliehatten så ikke CIA kan stjele hjernebølgene mine, og stikke ut i Nordmarka igjen.

Svar fra birthday.no

Jeg sendte nylig et brev til birthday.no for å få svar på hvorfor de har lagt ut fødselsdatoene til «samtlige» nordmenn.Svaret er at de er en nummeropplysningstjeneste. Ekomforskriften (forskriften som gjelder for teleoperatører og nummeropplysningstjenester) sier at «uten forhåndssamtykke fra den registrerte kan opplysningssystem bare benyttes til søk etter informasjon på grunnlag av brukerens navn, adresse, nummer/adresse for tjeneste.» Datatilsynet har dessuten slått fast at denne typen tjenester ikke kan publisere både fødselsdato og fødselsår.

Her er svaret:

«Hei igjen Christoffer – beklager at du ikke fikk svar på dine spørsmål i forrige mail, nedenfor finner du svar på disse.

Hvilket hjemmelsgrunnlag har dere for behandling av personopplysninger på det nevnte nettsted?

Nummeropplysningsvirksomhet.

Hvilke kilder er benyttet for å innhente opplysningene som er publisert på nettstedet?

Kilde er teleoperatørene

Hva gjør dere for å sikre at opplysningene som publiseres er korrekte

Vi følger leverandørenes oppdateringsrutiner

Hvilke rutiner har dere for at folk kan endre opplysninger?

Folk kan selv stoppe publisering ellers så henviser vi de til deres teleoperatør

Blir personopplysninger om meg utlevert til andre?

Nei

Er birthday.no en nummeropplysningsvirksomhet?

Ja

Vh

//Johan»

Jeg må innrømme at jeg begynner å bli rimelig lei at strikken stadig tøyes for denne typen tjenester. Først var det Eniro som så la ut fødselsdatoer og fødselsår (og fjernet dem etter massive protester etter kun noen dager), så var det Iam.no som også ga etter (etter en protesaksjon på Facebook med over 30 000 medlemmer), og nå er det birthay.no. Jeg lurer på hvor mange ganger dette skal måtte skje før vi kan få satt en endelig stopper for denne typen virksomhet.


Klassiske spill – min topp 10-liste

Favorittspill. Ikke overraskende at Mario 3 er på lista.

Jeg har alltid likt å spille, og har børstet støvet av noen av de gode gamle spillene og laget denne listen. Det er selvsagt flere spill jeg godt kunne tatt med her, men jeg har begrenset meg til 10. Kom gjerne med innspill til andre spill som burde vært med på listen, eller spill som betyr mye for deg.

For meg er spill kultur på lik linje med f. eks. klassisk musikk, eller billedkunst. Og jeg mener at støtten til utvikling av spill bør være likestilt med støtte til øvrig kultur, som for eksempel film. Men dataspill nyter ikke enda det samme gode ryktet som film. Filmen har fått innpass i skoler, fins på alle bibliotek og får seriøse anmeldelser i dagspressen. Av mange blir dataspill fortsatt stemplet som en asosial aktivitet som folk, og kanskje spesielt barn, bør beskyttes fra. Minner om at Laila Dåvøy (KrF) foreslo å forby GTA 3 i 2002.

Jeg tror ikke at jeg har tatt nevneverdig skade av å spille GTA. Uansett, her er min topp 10-liste over klassiske spill fra 90-tallet:

10. Tetris (Gameboy) 1987. Klassisk hjernetrim, laget av en sovetisk dataingeniør. Jeg er ganske dårlig i Tetris, men farmor var skikkelig god. Kanskje man må være voksen for å klare denne typen logisk tenkning?

9 . Den Lengste Reisen (PC), 1999. Et vakkert adventure-spill med en god historie og dybde som få andre spill har. Man styrer den drømmende studenten April Ryan, som Synnøve Svabø har den norske stemmen til. Det er litt artig at dette spillet er utviklet av Funcom i Oslo.

8. Jones in the Fast Lane (PC), 1990. Få utdannelse, leilighet, jobb, mist klærne (og løp rundt i tønne), kjøp burger. Fire spillere kan konkurrere mot hverandre.

7. North & South (NES), 1989. Utkjemp den amerikanske borgerkrigen. Dette spillet var jeg faktisk ganske god i. Jeg slo en gang storebroren til en kamerat grundig. Han ble faktisk så sint at han løftet meg opp, bar meg ut på verandaen og holdt meg opp ned utenfor gelenderet i 2. etasje.

6. Sam & Max (PC), 1993. Adventure-spill med en bjørn og en kanin som jobber som privatetterforskere. Absurd humor, fullstendig ulogiske løsninger på like ulogiske problemer. Sam & Max har blitt relansert, og er fortsatt like gøy!

5. Monkey Island (PC), 1990. Nok et adventure-spill fra LucasArts. Selveste George Lucas, skaperen av Star Wars, står bak. Jeg liker antihelten og hovedpersonen Guybrush Threepwood, som prøver å bli Karibiens mest fryktede pirat.

4. Transport Tycoon (PC), 1994. Kanskje det beste simulatorspillet noen sinne? Man driver transportselskap, lager jernbaner, veier,  fly og buss. burde være en inspirasjonskilde for samferdselspolitikere.

3. Street Fighter II (SNES), 1991. Folk var gjerne enten tilhengere av Mortal Combat, eller SF-serien. Jeg likte Street Fighter best, fordi den hadde de beste karakterene og de beste triksene. Tror fortsatt jeg kan «God Boy» med E. Honda og «Yoga fire» med Dhalsim. PS: Tast Ned, R, Opp, L, Y, B når spillet loader.

3. Gabriel Knight II: The Beast Within (PC). Gabriel Knight er et fantastisk spill! Handlingen foregår i Bavaria i tyskland, og hele spillet er laget med ekte skuespillere i hovedrollen. Spillet var på 6 CD plater, noe som var fenomenalt mye i 1995.

2. The legend of Zelda (NES), 1986. Jeg hadde «Gull-Zelda» helt til den dagen pappa kastet Nintendoen og spillene mine(!). Zelda var unikt da det først kom ut – gameplayet inneholder en blanding av action, eventyr, rollespill og gåteløsing.

1. Super Mario Bros. 3 (NES), 1991. Jeg husker hvor imponerende dette spillet var da det kom. Det var suverent på grafikk, gameplay og mer. For meg en klar ener av de mange Mario-spillene.