Christoffer Biongs blogg

Venstres landsmøte sa ja til salg av sterkøl og vin i dagligvarebutikkene. Det gir norske mikrobryggerier helt nye muligheter.

Venstres landsmøte vedtok i helgen å åpne for sterkøl og vin i matbutikkene. Det er gode nyheter for oss som liker spesialøl!

Når Venstres landsmøte sa ja til å åpne for sterkøl og vin i butikkene, innebærer ikke det at man vil at det uten videre skal åpnes for dette i hele landet. Det er forskjell på Hurdal, Alta og Oslo når det gjelder uteliv og drikkekultur. Det er de lokale politikerne som kjenner de lokale forholdene best, og Venstre vil derfor fjerne statlige begrensninger på åpnings- og skjenketider, og la slike begrensninger fastsettes av den enkelte kommune.

For mikrobryggeriene og oss som er glad i godt øl er dette uansett meget gode nyheter! Hvis Venstres forslag blir innført vil det gi mikrobryggeriene langt større muligheter for å lage sterkøl enn det de kan i dag. Og jeg tror, om forslaget blir gjennomført, at det ikke bare vil føre til et bredere ølsortiment, men at det også vil bli mer lønnsomt å drive mikrobryggeri.

Det store problemet med dagens regler er at Vinmonopolet også har monopol på salg av sterkøl. Polet har i dag et godt utvalg av vin, men et svært begrenset utvalg av sterkøl. I tillegg må bryggeriene levere større volum for å være aktuelle for polet. Det er med andre ord utfordrende for et mikrobryggeri å få sterkølet sitt inn som en del av polsortimentet.

Alkoholprosent er ikke alltid er en hensiktsmessig måte å klassifisere øl på. Hvis man vil ha godt øl, må man ofte litt høyere i alkoholprosent. Det er for eksempel veldig få belgiske øl som er under 4,7 %, og de må i såfall brygges i svakere versjoner. Flere av de tradisjonsrike norske ølslagene som bokkøl har også høyere alkoholprosent.

De vanskelige vilkårene for sterkølet har ført til at mikrobryggeriene i stort grad har valgt å lage øl med svakere alkoholprosent  (4,7 %), og at den eneste reelle salgsmuligheten for sterkøl har vært på skjenkesteder. Du får sterkølet på pøbben, men du får ikke kjøpt med deg flaska. Også dette vil Venstre endre på gjennom å tillate salg og servering av alkohol ved besøk i produksjonslokaler eller i tilknytning til disse. Venstre vil også gi bryggeriene anledning til å markedsføre produkter på sine egne nettsider.

I Norge er vi på vei til å få en aldri så liten ølrevolusjon. Fra en veldig liten bryggerinæring, dominert av 6-8 store industrielle aktører gjennom de siste tiårene, er det nå over 80 små og store bryggerier i Norge. Til sammenlikning var det i 1857 var det registrert 343 bryggerier i Norge. Venstres politikk kan være med på å gi et slikt mangfold også i 2013. Det betyr mindre Tuborg, bedre utvalg og mer korteist kvalitets-øl.

Se også:
Norsk øl er ikke norsk
Ølmonopol

Det er er høst, og det betyr sesong for øl. Polet lanserer flere nye øl nå i september, og jeg har smakt på ett av dem: Kissmeyer Smokey oktober. Smokey oktober er et dobbelt bokkøl fra det danske mikrobryggeriet Søgaards.

Dobbelt bokkøl er en sterke versjon av bokkølet, og ble først brygget av paulanermunkene i München. Det ble brukt som “flytende brød”, da munkene ikke kunne innta fast føde i fasten.

Fargen er dyp rød, den lukter røyk – nesten litt bål. Smaken er fyldig og bitter. Ølet har mye syrlighet, og det er fruktig. Røyksmaken er dominerende.  Jeg liker kombinasjonen av røyksmak sammen med et snev av mørkbrent malt.

Det er et ganske spesielt øl, ulikt noe annet bokkøl jeg har smakt. Det har mye maltsødme og er bitrere enn det bokkøl gjerne kan ha. Dette ølet passer bra om du liker whiskey og røyksmak. Jeg gir det terningkast fire.

Beskrivelse på flasken:

“A unique twist to the oktoberfest. Based on the german bock tradition. This beer has a rich and slightly sweet  malty body, but the aroma, flavor and taste of the alder/beech hand smoked malt is the star in this complex play.”

Varmetørking på malteriet på Frydenlund bryggeri, ca.1890. Fra "Norge i det nittende aarhundrede" 1900. Skannet av Friman july 2006/Wikipedia.

Dette er trolig de færreste klar over, men det finnes ikke en 100% norsk øl – i allefall ikke fra noen av de store bryggeriene, eller mikrobryggeriene for den saks skyld. Med dette mener jeg at det ikke finnes noen ølslag fra norske bryggerier som er laget med 100% norske råvarer. Nest alt øl bli laget utelukkende av tre råvarer – malt, humle og vann. I tillegg tilsettes gjær.

Malt: importert
Hovedingrediensen i øl er malt. Malt blir laget av korn, vanligvis byggkorn. Vi dyrker årlig 500 000 tonn bygg i Norge, men det er lenge siden vi sluttet å lage malt av bygget. Etter annen verdenskrig var det kroken på døra for malting her til lands, og siden den gang har vi importert. Det siste malteriet i Norge var på Ringnes Bryggeri og ble nedlagt i 1985/86. Det må nevnes at det kan finnes hobby/forsøksprosjekter med maltproduksjon, men ølet man får kjøpt på butikken lages utelukkende av utenlandsk malt.

Humle – importert
Humle dyrkes ikke lenger for brygging i Norge, så den importeres den også. Humle er krydderet i ølet. Den gir bitterhet og virker konserverende. Hvis man kan si at malten er “biffen”, så tilsvarer humla “pepperet” du har oppå. Det er påvist 34 arter humle i Norge, og det er en av de første plantene som er omtalt i skriftlige kilder i Norge. Det var til og med påbudt å dyrke humle på 1400-tallet, og det ble vanlig med humledyrking på 1800-tallet med bryggeriene.

Vann – norsk
De norske bryggerien bruker norsk vann, det skal de ha. Jeg har ikke hørt om noen som har importert utenlandsk vann.

Gjær – importert/gamle rendyrkede gjærstammer
I riktig gamle dager visste man ikke om gjærsoppen. Man satte vørteren ut i åpne kar, og satte sin lit til høyere makter om at fludiumet til slutt skulle bli godt. Spontangjæringen gjorde at man ikke alltid fikk samme resultat ved ølbryggingen fordi gjærtypen var uforutsigbar – sluttresultatet kunne smake himmelsk eller hestedekken, selv om man gjorde akkurat det samme når man brygget.

Når det kommer til norsk gjær, så har vi en litt artig historie. Johan Olaf Olsen var den første laboratoriesjefen på Ringnes Bryggeri (1887-90). Rignes var det første bryggeriet utenom Carlsberg som isolerte og tok i bruk renkultur av bryggerigjærgjær. Olsen har fått kallenavnet Dr. Sopp, og det er fortsatt hans arbeid som ligger til grunn for den rendyrkede gjærstammen Ringnes bruker i dag.

Når det gjelder gjærkultur bruker flere av bryggeriene sine egne gjærkulturer, mens andre bruker importert gjær.

Kan man kalle det kortreist?
Det er en aldri så liten ølrevolusjon på gang, med stadig bedre utvalg, flere mikrobryggerier og fokus på mangfold og kvalitet. Men det er allikevel synd at vi ikke klarer å bruke egne råvarer i større grad. Det er på en måte litt “fake” når du kjøper mikrobrygget øl fra Valdres, og den er laget med malt fra Australia og humle fra USA (noe som ikke er usannsynlig). Det er hverken spesielt kortreist eller spesielt norsk. Det gjør også sluttresultatet mindre særegent.

Vi burde ha gode forutsetninger for å lage øl med ekte norske råvarer – vi dyrker mye bygg, og humlen trives godt her til lands. Jeg har hørt rykter om at Haandbrygget i Drammen eksperimenterer med norske sårvarer, men inntil videre fortsatter jeg å ønske meg et øl som er genuint og laget med 100% norske råvarer.

Jeg blir alltid nysgjerrig på hva som befinner seg bak sladden. Kanskje det er bilde av porteren jeg fantaserte om på polet i dag?

I dag var jeg innom polet på Oslo City for å kjøpe meg en øl til middag. Jeg skulle grille en deilig t-bone steak, og hadde lyst på en porter til maten. En porter er en mørk øltype – ofte med mye røyksmak. På polet hadde de ingen øl av typen porter inne. Nå er porter en ganske vanlig type øl, så tenk deg om det hadde vært tilsvarende for vin – at de f. eks. ikke hadde musserende vin. Jeg ser for meg at det hadde blitt demonstrasjonstog fra Frogner til Vika. Men vi ølelskere må leve med et svært begrenset utvalg. Kunne det vært en idé med et eget ølmonpol?

Vinmonopolet har to hovedmål: det skal være en velfungerende monopolordning, men det skal også være Norges ledende faghandelskjede.

“Vi skal skape et etterlatt inntrykk av at Vinmonopolet har et av verdens beste produktutvalg, og at tilbudet vil bli vesentlig dårligere om det åpnes for vinsalg i dagligvarebutikker.”

- Vinmonopolets strategibrosjyre (pdf)

Polet har et imponerende utvalg, med totalt nesten 5000 røde viner og 3000 slag hvitvin. Men utvalget av øl er svært dårlig til sammenlikning; kun 251 slag. Dette gjenspeiles i polets butikker som stort sett fører vin, og har et svært begrenset ølutvalg. En liten hylle i en kjempestor butikk. Man kan lure på hva dette har, og har hatt å si for mangfoldet av øl i Norge.

Hvis jeg skal gjette, så tror jeg monopolpolitikken og begrensningen i alkoholstyrke i dagligvarebutikkene legger sterke begrensninger på hva bryggeriene – og kanskje spesielt de små, norske bryggeriene kan produsere. Jeg tipper at dette spesielt gjelder for sterkøl – øl med høyere alkoholprosent enn 4,75. Dette ølet kan kun selges av Vinmonopolet. Resultatet er at utvalget av øl er lite både i matbutikkene og på polet, og at det ølet man får kjøpt på butikken nesten utelukkende er lys lager.

Alkoholstyrke er en lite hensiktsmessig måte å kategorisere øl på. Hvis man vil ha godt øl, må man ofte litt høyere i alkoholprosent. Det er for eksempel veldig få belgiske øl som er under 4,7 %, og de må i såfall brygges i svakere versjoner. Flere av de tradisjonsrike norske ølslagene som bokkøl har også høyere alkoholprosent.

Jeg skal ikke beskylde polet for å være konservative når det gjelder hvilke ølslag de fører – de er absolutt ikke redde for å velge spennende og ofte sære ølslag. Problemet er at utvalget er altfor dårlig. Jeg skjønner at deres mål er å inngå vin i butikk, men hva med sterkølet? Hvorfor er de ikke snille med sterkølet? Hvorfor kan de ikke gi oss et anstendig utvalg?

Det at ølutvalget er sterkt begrenset er kanskje et spørsmål om etterspørsel, men det er også et resultat av en villet politikk. Man kan spørre seg om ikke forbuds- og monopoltankegangen har ført til at vi har en mindre mangfoldig ølkultur i Norge.  I 1857 var det registrert 343 bryggerier i Norge.  1987 var det kun 15. Heldivis er vi på rett vei igjen – med mer mangfold og flere mikrobryggerier.

Jeg ønsker meg ølmonopol. Det kan være som et vinmonopol, bare motsatt: En stor butikk full med deilig øl, og bare en liten hylle til vin.

Kan man bli slank og sunn med øl? De fleste store bryggeriene har lansert såkalt “slankeøl”, øl som inneholder færre kalorier og mindre karbohydrat. Grans hevder at “øl er mindre fetende enn vin” og at “det er tidligere påvist at et begrenset inntak av øl kan beskytte mot hjerte- og karsykdommer, type 2 diabetes og benskjørhet.” Vel, det tror jeg ekspertene (f. eks mamma) skal få vurdere.

Her er oversikten over hvor mye kalorier som finnes i ulike typer øl og drikkevarer. Det er overraskende nok mindre kalorier i kremfløte enn i 60 % sprit, og det er flere kalorier i lettmelk og appelsinjuice enn i coca-cola:

“Slankeøl” (5 dl)

Carlsberg Lite: 140 kcal

Pilsner Lite, Hansa Borg: 140 kcal

Ringnes LITE (4.5%): 140 kcal

Tuborg Lite: 135 kcal

Andre typer øl (5 dl):

Fatøl 4.7% vol, Aass: 190 kcal

Ringnes Pils (4.5%): 200 kcal

Ringnes Bayer (4.5%): 215 kcal

Tuborg: 195 kcal

Ringnes Bokk (6.5%): 315 kcal

Fatøl 4.7% vol, Aass: 190 kcal

Munkholm: 125 kcal

Andre alkoholholdige drikkevarer (5 dl):

Smirnoff Ice (4%): 300 kcal

Rødvin 12 vol% alkohol: 350 kcal

Vodka & Orange, VK: 400 kcal

Brennevin 40 vol-% alkohol: 1215 kcal

Brennevin 60 vol-% alkohol: 1825 kcal

Pærecider (4.5%), Kopparbergs: 300 kcal

Likør 35 vol-% alkohol: 1545 kcal

Andre drikkevarer (5 dl):

Lettmelk, Tine: 230 kcal

Coca-Cola: 210 kcal

Appelsinjuice: 215 kcal

Iste Lemon, Nestea: 155 kcal

Kremfløte 38 %, Tine: 1810 kcal

Milkshake Sjokolade, Burger King: 525 kcal

Gatorade Lemon: 125 kcal

(Kilde www.vektklubben.no)

Cantillon Gueuze 100% Lambic Bio - den merkeligste ølen du får på polet? Foto: Bernt Rostad (CC) / Flickr

Lambik er øl for gale mennesker. I allefall er det øl for ølgale mennesker. At et øl er “lambic” betyr at det spontangjæret – at det ikke er tilsatt gjær, men at det har gjæret tilfeldig. Tilfeldige gjærsporer i lufta infiserer ølsatsen. Dette er en dristig måte å lage øl på, fordi man vet aldri helt hva det er man får. I gamle dager før man visste om gjærsoppens fortreffelige egenskaper, ble alt øl brygget på denne måten – da satte man sin lit til høyere makter og trodde at godt øl var en velsignelse fra oven.

Vinmonopolet har kun én type lambic som jeg er klar over. Den er belgisk, heter Gueze Lambic Bio og kommer fra Brasserie Cantillon Brouwerij. Gueze er en blanding av forskjellige årganger lambik. Jeg har testet det, og det er noe for seg selv!

Det å brygge lambik er ikke enkelt. Jeg har ikke prøvd det, men kunne godt tenke meg å gjøre det en gang. Metoden hos Cantillon er at vørteren får stå høyt oppunder taket i bryggeriet. Tilfeldige gjærsporer slipper inn gjennom taket og gjæringsprosessen kan begynne. Jeg har også hørt at andre bryggerier lar ølet stå ute i dagen. Etter en natt blir ølet tappet på fat av eik og kastanje og lagret.

Det å la villgjær infisere brygget er bannlyst av de fleste bryggere. De fleste bryggerier bruker fast gjærkulturer som de tilsetter ølet kontrollert. Villgjæret kan gi noen interessante smaker, for å si det mildt. Jeg vil beskrive lambiken fra Cantillon som svært syrlig, tørr og skarp, og med lite kullsyre. Den er sær, kort sagt. Noen ville kanskje si at lagringen på fat gjør den vinaktig (den kommer på vinflaske, er korket og kan lagres i mange år).

Ølboka mi sier om dette ølet at det har “duft av sitrus, hestedekken, treverk, og høy; vedpreget smak med grønn frukt og svovel; føles syrlig og friskt i munnen” (1). Øl med duft av “hestedekken” og “smak” av ved – det sier seg selv at det er for spesielt interesserte. Jeg synes det er interessant og annerledes, men jeg er ikke helt sikker på om jeg egentlig er helt frelst. Jeg lurer på hva dette ølet kunne passe til? Har du testet et sært øl? Jeg vil gjerne høre om det!

Kilder:

(1) Smith, Espen, 2009, “Ølboka – All verdens øl”, Cappelen Damm

(2) Strætkvern, Sigrid, 2009 “Øl med kniv og gaffel”, Dinamo Forlag 2009