Min lille hyllest til Robert Burns – den skotske nasjonalpoeten
Friday, 15. January 2010
Kilde: Wikipedia
Her er min lille hyllest til Robert Burns (1759-1796), den skotske nasjonalpoeten. Jeg har funnet ut at jeg deler entusiasmen for Burns med Odd Einar Dørum. Burns skrev fantastisk fine dikt om livet, døden og kjærlighet. Mange av dem er fortsatt kjente. Det mest kjente er nok “Auld Lang Syne”. Det sies at Burns betyr mer for skottene enn Alf Prøysen gjør for nordmenn. Hans lyrikk er av stor betydning for skotsk stolthet og selvfølelse. Fødselsdagen hans blir feiret som en uoffisiell skotsk nasjonaldag.
Så her kommer et dikt jeg har lyst til å dele:
John Anderson, my jo
John Anderson, my jo, John,
When we were first acquent;
Your locks were like the raven,
Your bonie brow was brent;
But now your brow is beld, John,
Your locks are like the snow,
But blessings on your frosty pow,
John Anderson, my jo.
John Anderson, my jo, John,
We clamb the hill thegither;
And mony a cantie day, John,
We’ve had wi’ ane anither:
Now we maun totter down, John,
And hand in hand we’ll go,
And sleep thegither at the foot,
John Anderson, my jo.
Som dere ser er diktet skrevet med skotsk dialekt, og enkelte av ordene kan være vanskelige å forstå. Til dere som har Spotify vil jeg anbefale Alf Cranners norske oversettelse.
I mine øyne handler dette diktet om reisen gjennom livet, og den uunngåelige slutten alle en gang står overfor. Hvem John Anderson egentlig var, er gjenstand for debatt. Diktet beskriver livslang kjærlighet mellom to mennesker, og det er godt mulig at det egentlig er tenkt som en kjærlighetserklæring fra en kvinne til en mann. De møtes som unge, blir gamle sammen og finner hvile sammen ved fjellets fot.
Sofokles sa at “ingen er så glad i livet som han som blir gammel.” Det at man blir eldre gjør at man ser på det å være ung på en annen måte. Man må ikke glemme å glede seg over det man har, og man vet innerst inne at man kommer til å bli gammel og grå en vakker dag. Burns tidløse dikt står som en påminnelse om dette.
