Månelanding: Stoltenberg vs. Kennedy
Wednesday, 12. May 2010
Månelanding: når et romfartøy lander på overflaten av en planets naturlige satellitt. Foto: Penguinbush/Flickr
Det er snart 50 år siden president John F. Kennedy lanserte Apollo-prosjektet, hvor han presenterte USAs planer om bemannet romferd til månen, noe som også lyktes da Apollo 11 landet 20. juli 1969 og senere brakte astronautene trygt hjem. Stoltenberg har brukt betegnelsen “månelanding” om CO2-rensing av gasskraftverket på Mongstad. Men er det egenlig riktig å kalle dette prosjektet for “en månelanding”? Her er en sammenlikning av Kennedys og Stoltenbergs månelandinger:
1. Mål for prosjektene
Apollo: Sende mennesker til månen innen 10 år. JFK lanserte planen i 1961. I 1969 landet amerikanerne på månen.
Mongstad: Rensing av 1,3 millioner tonn CO2 årlig. Det skal bygges et testanlegg for rensing av CO2 på minst 100.000 tonn CO2 årlig, fra 2010. «Fangstanlegget vil være det første og største i sitt slag». Fullskala-anlegget skal stå klart i 2014. Stoltenberg lanserte “månelandingen” 1. januar 2007. I etterkant har planene blitt forsinket, og det nye signalet fra regjeringen er nå at anlegget tidligst kan stå ferdig i 2018. I tillegg er ambisjonen halvert, til rensing av 700 000 tonn CO2 årlig.
2. Kostnader:
Apollo: Kostet ca. 24,5 milliarder dollar, eller rundt 900 milliarder kroner i dagens pengeverdi.
Mongstad: Prislapp for testanlegg og fullskalaanlegg for Co2-rensing- 10-25. mrd. ++?? Overslagene er usikre.
3. Antall sysselsatte:
Apollo: På det meste var 376.700 mennesker med på prosjektet (20.000 bedrifter og 200 universiteter).
Mongstad: 1500? – Hjelp meg gjerne med å finne sikrere tall.
4. Teknologi
Apollo: Da Kennedy lanserte planen 25. mai 1961 hadde amerikanerne ennå ikke sendt et menneske ut i verdensrommet (Sovjet sendte Gagarin ut i rommet 12. april 1961). Neil Armstrong har skrevet at det var 50 prosents sjanse for at månelandingen ble faglig vellykket.
Mongstad: Teknologien er tilgjengelig. I USA har CO2 blitt skilt ut og fanget i 30 år: den første fabrikken for CO2-fangst ble satt opp i Texas på slutten av 70-tallet. Mitsubishi Heavy Industries har sagt at de kan levere anlegg på størrelse med Mongstad. I 1991 åpnet et testanlegg i Massachusetts, USA. Anlegget fanger 120.000 tonn CO2 årlig. Det ble altså åpnet 20 år før testanlegget på Mongstad, og det renser mer enn testanlegget på Mongstad vil gjøre.
5. Kappløp mot andre
Apollo: USAs månelanding kom som et resultat av et omfattende romkappløp mot Sovjet. Sovjet kom først mange ganger i romkappløpets tidlige fase, men USA ble første nasjon til å sette sine ben på månen. Apollo hadde omfattende økonomiske, tekniske og vitenskapelige ringvirkninger.
Mongstad: Det foreligger mange planer for bygging av kraftverk med CO2-rensing andre steder. Mange av dem er kullkraftverk. Allerede i dag finnes et fullskala anlegg for CO2-fangst i Nord-Dakota i USA, Great Plains Synfuels Plant, som fanger 3 millioner tonn CO2 årlig. Anlegget har vært operativt siden år 2000, og hadde i desember 2008 fanget tilsammen 16 millioner tonn CO2.
6. Konklusjon:
“Månelandingen” på Mongstad kan ikke på noen måte måle seg med Apollo-programmet og månelandingen i 1969. Økonomisk sett er Mongstad mye mindre: Staten måtte bidratt med 3 % av BNP (57 mrd årlig) for å være av samme størrelsesorden. Det å bygge et gasskraftverk er langt mindre risikabelt enn å sende mennesker til månen, og det er ingen tvil om at Stoltenberg lyver når har sier at “teknologien ikke er tilgjengelig”- den er allerede tatt i bruk andre steder. Om dette kan kalles en månelanding, så er det i allefall klart at vi ikke er først ute med å lande. Det er visst ganske folksomt på månen allerede.
Politisk sett går det prestisje i prosjektet for den rødgrønne regjeringen, men det hersker liten tvil om at dette er bare peanuts i forhold til romkappløpet mellom USA og Sovjet. Min konklusjon er at Mogstad-prosjektet ikke kan kalles for en ny “månelanding”. Jeg håper på en åpen høring i Stortinget for å få mer klarhet i hva som skjer med prosjektet framover.
Andre kilder:
Stoltenbergs kronikk “Rødgrønn månelanding”
Ragnar Larsen “Fra månelanding til buklanding”
Tron Strand “Stoltenbergs miljøbløff” (artikkel i BT)
