Christoffer Biongs blogg

Fabian Stang foreslo i 2010 å begrense asylsøkernes bevegelsesfrihet i Oslo. Stangs forslag gikk ut på at man skal opprette lukkede asylmottak. Dette betyr i praksis å sette folk som er på flukt fra krig og nød i fengsel mens søknaden deres behandles. Vi må kunne diskutere om vi må fire litt på prinsippene, sa Stang.

Men han sa det ikke så direkte. Han sa “vi må tørre å ta debatten”. Han kommer med et forslag uten å egenlig mene det han sier – vi må bare tørre å ta en debatt om det. Det er feigt, og det Stang egentlig gjør er å bidra til å skape fremmedfrykt gjennom å generalisere om en hel gruppe mennesker. Enkelte asylsøkere begår kriminelle handlinger, derfor må vi “tørre å ta debatten” om vi skal bure alle inne.

Det at vi skal “tørre å ta debatten” om ting kan være bra. Det bør være naturlig at man “tør” å diskutere vanskelige emner. Ytringsfrihet er en verdi vi verdsetter høyt i Norge, og det må være stor takhøyde for hva man kan diskutere offentlig. Jeg reagerer allikevel på måten “vi må tørre å ta debatten”-utsagnet ofte brukes på; det brukes for å foreslå noe man ikke tør å stå for, som i Fabians tilfelle.

Et annet eksempel er at vi må “tørre å ta debatten” om AUF-ledelsens flukt fra Utøya 22. juli. Hva kunne de gjort annerledes? For meg blir det en helt poengløs debatt; kritiser gjerne beredskapen, politiet og regjeringen – kritiser gjerne systemet. Men det er ikke noe tappert med å “tørre å ta” en kontrafaktisk debatt om uskyldige ungdommers flukt fra tidenes verste drapsmann. Bloggeren Indregaard setter det på spissen på en glimrende måte:

“Vi må tørre å ta debat­ten om kong Haa­kon. Natt til 9. april 1940 stev­net Blücher inn Oslo­fjor­den, og tyske trop­per var i ferd med å innta store deler av lan­det. Som lan­dets konge, kunne man ikke avkreve ham enn viss ledelse?”

Noen som har andre gode eksempler på “debatter vi må tørre å ta”?