Christoffer Biongs blogg

Unik natur og spesielle forutsetninger: Framtiden til norsk landbruk reddes ikke gjennom økte tollsatser og proteksjonisme. Det vi trenger er flere osteelskere og forbrukere som er villige til å betale for lokale kvalitetsprodukter.

Jeg er en av dem som bruker mye penger på mat. I skrivende stund har jeg kjøleskapet fullt av kortreiste, norske landbruksvarer – geitost fra Undredal, kvitost fra Flåmsdalen, gammelost fra Sogn, spekepølse fra Gausdal og speket reinhjerte for å nevne noe. Disse varene koster mye, men jeg bruker villig pengene mine på det. Dette fører ofte til at jeg er blakk to uker før neste lønning kommer. Jeg er trolig norsk landbruks drømmekunde – jeg elsker å prøve lokale spesialiteter og jeg betaler gjerne for å få gode varer. Jeg vil dessuten gjerne støtte opp om småprodusenter.

Det finnes mange bra norske oster, men sannheten er at mange utelandske oster er både bedre og billigere enn sine norske motstykker. VG har sammenliknet ostene som får tolløkning med tilsvarende norske oster, og resultatet er nedslående for de norske.

Regjeringen hever tollsatsen på en rekke faste og halvfaste oster til fra 27,15 kroner per kilo til 277 prosent fra neste år. Cheddar, gauda, edamer og emmenthaler blir dyrere. I tillegg blir en masse spesialoster (unntatt mykoster) rammet av tolløkningen. Det er trist at utenlandsk spesialost blir dyrere, og jeg nekter å tro at det er dette som er riktig medisin for å opprettholde et landbruk i Norge i framtiden. Snarere tvert imot; ved å få opp interessen for spesialoster, kan må få flere forbrukere som er villige til å betale for kvalitet.

En osteelsker som meg vil gjerne kjøpe norske spesialoster, men jeg vil også gjerne prøve de utenlandske. Så hva er løsningen? For det første bør vi ikke øke tollen for spesialoster. Det vil ikke skape flere osteelskere, det vil heller ikke redde norsk landbruk. For det andre bør vi hjelpe og støtte småprodusentene i Norge. Gründere i landbruket bør få god drahjelp i starten og vi som forbrukere må bli bedre til å stemme på småprodusentene med handlekurven. Kanskje det også er mulig å gjøre noen grep for å sikre bedre markedsadgang for småskalaprodusentene. For det tredje bør vi se til Frankrike når det gjelder merkeordninger.

“How can anyone be expected to govern a country with 325 cheeses?”
- Charles De Gaulle

Frankrike er kanskje verdens beste ostenasjon – de fleste steder har sin egne unike ost, og de har svært lange ostetradisjoner. For å bevare det lokale særpreget, har de innført en smart merkeordning: Appellation d’origine contrôlée (AOC), som er en opprinnelsesmerking som garanterer at osten er laget i et bestemt område og i henhold til godkjente produksjonsmetoder. Dette skal sikre både produsenter og forbrukere mot at ost av dårligere kvalitet skal kunne selges under samme navn.

Merkeordningen skiller dessuten mellom fire produksjonsmetoder:

1. Fermier – Småskala-ost som er laget på en gård  av en enkelt produsent. Melken må komme fra den samme gården.

2. Artisanal – Ost laget av en individuell produsent på hans/hennes gård. Melken kan være innkjøpt.

3. Coopératives – Osten lages på ett meieri med melk fra medlemmene av samvirket.

4. Industriel – Melken kjøpes fra mange produsenter (fra forskjellige regioner). Produksjonen er industriell.

“Roquefort should be eaten on one’s knees.”
- Grimond De La Reynere

Jeg mener at vi bør revurdere de norske merkeordningene. Vi bør legge ned Nyt Norge-merkeordningen og heller få en merkeordning for god dyrevelferd, og en merkeordning som gir forbrukerne god oversikt over hva som er industrielt og hva som er småskala. Det bør være et mål å få folk til å kjøpe mer lokal kvalitetsmat, men det bør ikke være et mål å gjøre folk til nasjonalister i matveien. Det bør også være et mål at folk reflekterer mer rundt de etiske sidene ved maten de spiser, f. eks. kyllingproduksjonen. Nyt Norge-ordningen gjør det motsatte – den skal få oss til å kjøpe mat kun fordi den er norsk, uten å tenke over hvordan den er produsert.

Jeg tror at mange norske forbrukere gjerne vil støtte norsk landbruk og norske småskalaprodusenter. Tolløkningen er en stor bjørnetjeneste for landbruket. Det skaper antipatier for landbruket, det er usolidarisk med resten av Europa og det gir dårligere utvalg og høyere priser.

Se også: Terrorist eller osteelsker