Christoffer Biongs blogg

I dag er det 23 år siden totalforbudet mot skating ble opphevet. Fra 7. september 1978 til 9. mai 1989 var rullebrett totalforbudt i Norge, som var  det eneste land i verden der det var forbudt å selge, kjøpe eller stå på rullebrett.

Forbudet var kanskje egentlig ikke vondt ment. Bakgrunnen var tall fra USA som viste at skating var forbundet med stor risiko for skader. Jeg lurer på om Statens Forurensingstilsyn (SFT) fikk litt panikk da de beregnet at så mange som 37 500 personer (!) kunne bli skadd om rullebrett ble utbredt i Norge. Dessuten er jo skating en bråkete ungdomsgreie. Huff! Forbud, forbud! Forbudet ble vedtatt av miljøverndepartementet med Gro Harlem Brundtland som miljøvernminister.

I begrunnelsen fra SFT sto det:

«Erfaringer fra andre land viser at en ukontrollert utvikling i omsetning og bruk av rullebrett kan ta uheldige former og føre til mange alvorlige ulykker, særlig blant barn. Hensikten med forbudet er å forhindre en slik utvikling.»

Intensjonen var kanskje ikke egentlig å hindre ungdom i å utøve hobbyen sin, men det var nettopp det den gjorde. Resultatet ble i allefall at det vokste fram en undergunnskultur for skating. Det ble skatet i smug og produsert ulovlige rullebrett på gutterommene rundt omkring og ikke minst ble det bygget skateramper på hemmelige steder i skogen.

Forbudet mot skating ble ikke tatt lett på. Politiet gjorde sitt for å håndheve forbudet – de skrev ut bøter, beslagla rullebrett og de hadde til og med razziaer mot de illegale skateboardrampene.

Ettersom skating ble populært utover på 80-tallet ble det vanskelig å opprettholde forbudet. Stortinget bestemte seg for å tillate skating igjen, men både Forbrukerrådet og Barne- og familiedepartementet protesterte da forbudet ble opphevd i 1989. Marit Rotnes (AP) tok saken til Stortinget i 1989:

Marit Rotnes: “…etter at rullebrett ble frigitt for salg her i landet er det registrert sterk øking av alvorlige skader blant rullebrett- brukerne selv, men også blant eldre som er blitt påkjørt av disse brukerne. Vil departementet vurdere på ny å innføre forbud mot bruk av rullebrett eller eventuelt sette i verk restriksjoner for å begrense skadene mest mulig?“

Hvis det er noe å lære av rullebrettforbudet, så må det være at det ikke er alle problemer vi kan løse med forbud. Å forby noe fordi man ikke liker det, er en tilsynelatende enkel løsning på et problem. Spør du meg kommer det alt for ofte rop om forbud mot ting man ikke liker. Ofte kan slike forbud få andre konsekvenser enn det man opprinnelig hadde tenkt på. For eksempel sies det at det aldri har vært skrevet ut så mye veterinærsprit i Norge som under forbudstiden (i Norge hadde vi forbud mot kjøp og salg av alkohol fra 1916-1927). Skating ble kanskje desto kulere fordi det var ulovlig – det ble i allefall mer og mer populært under forbudstiden.

Vi trakter etter det som er forbudt og lengter alltid etter det som er nektet oss, sa den romerske poeten Ovid. Det er kloke ord, og det er treffende når det gjelder skateboardforbudet. Inntil videre kan vi feire at skatere og andre medlemmer av samfunnet lever fredlig side om side. Vi har fortsatt en forskrift om rullebrett. For gudene vet hva som ville skjedd om vi tillot fri og uregulert skating. Inntil det skjer vil jeg ønske alle skatere til lykke med dagen!

Se også: Forskrifter om forbud mot bruk av rullebrett (1978)

Se den norske dokumentaren “Brettkontroll” om forbudet mot rullebrett:

Hvordan ville du reagere om politiet dukket opp med narkohund på din arbeidsplass og forlangte å få ransake alle som jobbet der? Dette har vært virkeligheten for mange elever i Oslo-skolen den siste tiden, og det kommer snart til å bli standarden i resten av Norge også. Stortinget behandler snart et forslag om at dette skal bli normen i hele landet, og Venstre stemmer som eneste parti mot forslaget.

En enstemming justiskomité vil nå gi politiet adgang til å drive narkoforebyggende arbeid på skoler med bruk av hunder. I Oslo-skolene, og flere andre steder i landet,  har politiet lenge drevet med narkohundbesøk. Elevorganisasjonen reagerer sterkt på dette forslaget:

Jeg er helt enig med Elevorganisasjonen. En ransakelse er en ransakelse. Stortinget gjør en stor tabbe om dette forslaget blir vedtatt. Er narkorazzia mot uskyldige norske ungdommer veien å gå for å skape gjensidig tillit og bekjempe misbruk av rusmidler? Jeg tror ikke det.

Forslaget, som fremmes av Høyre, er grunnleggende illiberalt. Praksisen strider mot det grunnleggende prinsippet i rettsstaten – at man er uskyldig til det motsatte er bevist. Advokat Jon Wessel-Aas har også vurdert saken, og har konkludert med at tiltaket både mangler lovhjemmel og uansett vil være i strid med flere menneskrettskonvensjoner.

Jeg er sjokkert over at grunnleggende rettigheter blir fratatt enkeltmennesker kun fordi man er ung og elev i skolen. Når politiet ransaker elever som ikke er mistenkt for noe og kaller det «forebyggende arbeid», strider det mot et bredt spekter av både norske og internasjonale lover. Jeg er helt enig med Elevorganisasjoner som reagerer kraftig på denne praksisen.

Hvis jeg var elev hadde jeg nektet å delta på disse aksjonene. Det er ikke slik at man skal tolerere alt selv om man ikke har noe å skjule. De aller fleste elever har rent mel i posen, og for meg som liberaler er det et viktig prinsipp at man skal slippe å vise fram melet sitt absolutt hele tiden. Man er uskyldig til det motsatte er bevist.

Så hva er svaret? Hvordan bør man heller gjøre det? Jeg har tro på følgende løsning: politiet kan godt være tilstede på skoler. De bør kunne jobbe med forebygging og kunnskapsspredning uten å ransake folk uten konkret mistanke. Det er å bygge tillit, og det er en langt bedre løsning. Det handler om å se enkeltmennenskene og ikke skjære alle over en kam.

Jeg anfefaler også Christoffer Torris Olsens (Unge Venstre/Venstre) blogginnlegg “Forebyggende mistillit“.

Avbildet: Arctanderbyen i Oslo. Arctanderbyen ble bygget i 1910-11, etter initiativ fra Oslos ordfører, Sofus Arctander (Venstre), og er et tidlig eksempel på sosial boligbygging. Sosial boligbygging er noe Venstre fortsatt har et sterkt engasjement for.

… var en av parolene i årets 1. mai-tog i Oslo. I begrunnelsen for parolen heter det at “H/V/KrF-byrådet vil med støtte fra Frp ha økte forskjeller og bidrar til manglende integrering med lavere levealder og større fattigdom på østkanten enn på vestkanten.”

Når har vi i Venstre sagt at vi ønsker at folk på Grorud skal leve kortere? Eller at innvandrere på Grønland skal integreres dårligere? Eller at det er et mål at de fattige skal bli fattigere, og de rike rikere? Svaret på det er “aldri”. Venstre har alltid vært et parti som har tatt de svakes side i samfunnet. Gjennom hele vår historie har Venstre stått i spissen for demokratiske og sosiale reformer, som stemmerett, barns rettigheter, arbeidsledighetstrygd og folketrygd. Det gjorde vi i 1884, og det gjør vi i 2012.

La oss være reale som politikere – snakke mer om vår egen politikk og bruke mindre tid på å rakke ned på andre, og slutte å tillegge meningsmotstandere meninger de ikke har.

Her er sannheten om fattigdommen i Norge: Tall fra SSB viser at andelen barn i fattigdom går ned i Oslo og Stavanger – hvor det er borgerlig styre, og står på stedet hvil i Bergen. Av de fire største byene i Norge er det bare i rødgrønne Trondheim at barnefattigdommen øker.

Det har blitt større forskjeller og flere fattige med rødgrønt styre. Ifølge Fafo har det blitt 50 000 flere fattige barn under de rødgrønne. Det er ikke veldig imponerende for en regjering som skulle utrydde fattigdommen med et pennestrøk.

I Oslo brukes det nesten dobbelt så mye per elev i grunnskolen på østkanten i forhold til på vestkanten. Det er en bevisst valg av de borgerlig partiene for å utgjevne forskjeller, skape like muligheter og bruke ressursene der de trengs mest. Det er forresten noe det er bred enighet om, akkurat som at det er enighet om Groruddalssatsingen, gratis kjernetid i barnehagene og mange andre utgjevnende tiltak.Ta den, LO!

Kevin og Mira giftet seg i mars 2011. Senere fikk Kevin diagnosen MS, og står nå i fare for å bli utvist fra Norge.

Dette er historien om Mira og Kevin, og hvordan deres kjærlighet til hverandre ikke blir sett på som lovlig i Norge. Jeg har lyst til å spre historien om dem. Om ikke annet kan jeg bidra til å gjøre flere bevisste om den vanskelige situasjonen de har havnet i, og jeg føler en trang til å bidra for deres sak.

Mira har alltid vært en person som har forundret meg – rett og slett fordi hun er en av dem som gjør verden litt mer fargerik kun ved å være til. En person du bare skjønner at er unik når du møter henne. En som både kan, og må gå sin egen vei i livet, og alltid har funnet sine egne veier.

Mira er en av de personene som ikke passer til å jobbe fra åtte til fire, og som ikke passer til å leve livet som vi andre A4-mennesker lever. Hun er er og blir en kreativ sjel som alltid har drevet med mye rart; flammeblåsing, magedans, tegning, maling, teatersminke, Unge Venstre, poi, dykking, spille gitar, teater, sang, revy, batikk, bobil-kjøring, lage kombucha (en type te) og sikkert 1000 andre ting.

Jeg har kjent Mira i over ti år nå. Hun er sørlending, men har bodd mesteparten av livet på Toten. Jeg ble kjent med henne da jeg bodde på Gjøvik for å gå på videregående. Hun drev med magedans, og jeg ble kjent med henne gjennom søsteren min Hedvig, som hadde Mira som elev. Magedans er blitt mer vanlig nå, men på Gjøvik for ti år siden var det meget eksotisk. Det har kanskje blitt mer aksept for ulikhet selv der; når vannpiper, tabla, transvestitter og saidi-rytme inntar Toten, vet man at verden virkelig begynner å bli liten.

“be fearless and play!”
- Mira

I 2010 var Mira på rundtur i USA, og der møtte hun sitt livs kjærlighet, Kevin. Kevin og Mira giftet seg i mars 2011, og de dro til Norge for å starte et nytt liv sammen. Kevin søkte om oppholdstillatelse i Norge – familiegjenforening, som det heter når en nordmann vil gifte seg med en utlending og bosette seg med vedkommende her.

Men så begynte Mira å merke at ikke alt var som det skulle med Kevin:

“17. mai var vi på gjøvik gård, Kevin sjonglerte, og jeg malte norske flagg på alle som ville ha. Det var en aktiv dag med massevis av folk som lurte på hva slags merkelig par vi var. I øyekroken så jeg at Kevin mistet baller litt vel ofte, men det så ut som det var en del av showet hans.

Etterpå klaget han litt over at han hadde mistet baller litt vel ofte. Vi hadde lagt merke til det ett par uker tidligere, men viftet det bort med at det sansynligvis var jetleg fra flyreisen.Noen få dager etter dette hjalp Kevin Harald med å legge takstein på uthuset. Kevin fortalte det var noe rart med synet hans, spesielt når han så opp, og lurte på om han trengte nye briller. Vi la merke til at han så litt skjev ut. Og han ble bare skjevere og skjevere, til slutt kunne han ikke smile eller ha noe form for uttrykk på hele venstre side av ansiktet. Mamma var bekymret for at det var slag, og vi bestilte en legetime.

Legetimen endte med øyeblikkelig innleggelse på Lillehammer sykehus.

Sykehusoppholdet var tøft.

Kevin ble tatt prøver av opp og i mente, men spesielt ryggmargsprøven var tøff. Han klarte ikke gå nedover en korridor uten å gå i veggen siden han bare kunne gå i sirkel mot venstre og aldri mer enn 5 meter uten at han ble sliten og måtte sette seg. For det meste var han helt ute av hodet sitt, og jeg fikk ikke kontakt med han selv om han var våken. Vi tilbragte bryllupsreisen vår på sykehushotellet hvor jeg pleiet Kevin. Jeg hentet mat, og noen ganger måtte jeg til og med mate ham.

Etter en og en halv uke fikk han diagnosen.

Multiple Sklerose, eller MS.” (Multippel sklerose er en kronisk, uhelbredelig nevrologisk sykdom som rammer sentralnervesystemet)

Det som ofte gjør det vanskelig med familiegjenforening til Norge, er at den norske ektefellen må tjene minimum 232 400 kroner året før søknaden leveres. Mira har slitt med en sykdom, og har heller ikke tjent nok til å møte inntektskravet til norske myndigheter. De søker derfor om asyl på humanitært grunnlag med Kevins sykdom som begrunnelse.

Før påske fikk  Kevin avslag på søknaden om opphold på humanitært grunnlag fordi han ikke er syk nok. MS blir ikke beregnet som en alvorlig nok sykdom til å gi opphold på humant grunnlag. Selv om sentralnervesystemet hans vil bli brutt ned uten medisiner, medisiner han ikke vil få i sitt hjemland.

“Det verste er den evinnelige uvitenheten om det blir å komme politifolk på døra og hente mannen min. Han er så syk at han ikke engang kan gå på butikken” – Mira til NRK Hedmark og Oppland 24.4.2012

Norsk innvandringspolitikk er ikke bare inhuman – den er hjerterå. Dette gjelder ikke minst familiegjenforening, hvor reglene har blitt skjerpet betydelig, blant annet ved at man må ha egnet bolig og må kunne forsørge ektefellen man vil hente til Norge.

Disse reglene betyr i praksis at man ekskluderer nesten alle som ikke er vanlige lønnsmottagere fra å gifte seg med en person fra utlandet og ta han eller henne med hit. Det trist at man må passe inn i en A4-mal for å få gifte seg med den man er glad i, og hvorfor skal ikke f. eks. studenter, eller andre med dårlig råd ha muligheten til å gifte seg med den de elsker? Jeg kan ikke se for meg hva som er mer inngripende i et menneskes liv enn å bli fratatt retten til familieliv.

Miras og Kevins historie er ikke unik. Loven skal gjøre det vanskeligere for kriminelle å bosette seg i Norge, og for å hindre tvangsekteskap. Å kjempe mot tvangsekteskap er selvfølgelig veldig viktig, det samme er å hindre pro-forma ekteskap og kriminelle, men vi har laget et system som rammer ærlige og redelige familier, deres barn og par som bare ønsker det mest selvfølgelige av alt: Å leve livene sine sammen.

Den politikken som føres i Norge i dag i familiegjenforeningssaker får ofte enorme følger for mennesker som elsker en person som ikke er norsk. Innvandringspolitiske hensyn går foran hensynet til familien og hensynet til barn – stikk i strid med det  FN anbefaler. Jeg krysser fingrene for at utgangen på dette blir bra og at Kevin får bli. Det er ikke Mira og Kevin det er noe galt med, det er systemet.

Jeg oppfordrer alle til å signere dette oppropet for retten til familiegjenforening.

Se også:
Mira forteller historien med egne ord  (Facebook-notat).
Er MS-syk – kastes trolig ut (NRK Hedmark og Oppland 24.4.2012)
Hvorfor så mørkeredd? (blogginnlegg om innvandring og integrering)

Venstres hus i Møllergata 16 ligger kun 50 meter fra der bomben gikk av 22. juli. Faksimile: Statsbygg

Venstres hus ligger på Youngstorget i Oslo sentrum, kun 50 meter unna bombeeksplosjonen 22. juli. Mange har hatt spørsmål om hvordan det har vært i etterkant – om vi fortsatt har kunnet jobbe på Venstres hus og om hvordan eksplosjonen har preget arbeidssituasjonen på “huset”. Her vil jeg si litt om hvordan jeg har opplevd det.

For det første vil jeg si at valgkampen i 2011 var helt spesiell. Den var selvfølgelig svært preget av de grufulle hendelsene, både i Oslo og på Utøya. Det å skulle drive valgkamp når en hel nasjon er i sorg, føltes betydningsløst i det store bildet. Jeg skrev et innlegg om hva jeg følte fire dager etter at bomben gikk av. Det finnes her: “Mine tanker om de siste dagene“.

Sjokkbølgen fra eksplosjonen kom umiddelbart, og gjorde stor skade på Venstres hus i Møllergata 16. En stor del av vinduene ble blåst ut og satte dem som befant seg i bygget i umiddelbar fare. Terrorangrepene skjedde i fellesferien på en fredag ettermiddag. Det var få på jobb – kun to personer var tilstede i den ene etasjen som Venstre disponerer. Den ene slapp fra det med skrekken, den andre ble truffet av splinter da vinduet han satt ved ble blåst ut.

Jeg er utrolig glad for at jeg ikke var på jobb den dagen – heldigvis befant jeg meg langt unna. Men jeg må innrømme at jeg har tenkt tanken; hva om jeg hadde vært på jobb den dagen? Hva om jeg hadde gått ute i gatene rundt regjeringskvartalet som vanlig? Det er en uhyggelig tanke.

Slik så Venstres hus ut på mandagen etter bombeangrepet. Mange av vinduene ble blåst ut, og det ble montert finérplater foran. Jeg gikk rundt hele det avsperrede området, men fikk ikke slippe inn. Jeg gruet meg til å se hvordan det så ut på innsiden.

Inne på Venstres hus var skadene betydelige. Flere av kontorene til VHO var så ille tilredt, at vi skal prise oss lykkelige for at det ikke var noen i dem. Mange av vinduene ble blåst ut, skilleveggene raste sammen og takplater ramlet ned.

Et av VHOs kontorer etter eksplosjonen. Finérplater erstattet vinduene, og det var store skader på inventaret. Foto: Terje Breivik

Kaos i korridoren inne på Venstres Hus:

Korridoren inne på Venstres Hus. Det var ledninger, takplater og glasskår over alt.

Eksplosjonen og 22. juli satte selvsagt et sterkt preg på valgkampen og livet på huset i ettertid. Dagen etter angrepet ble hele området rundt Venstres Hus sperret av. Det føltes rart å se arbeidsplassen sin smadret av et terroristangrep. Helt uvirkelig og umulig å forestille seg på forhånd.

“Er tom for ord og full av tårer.”
- min Facebook-status 23. juli

Oslo Venstre og Unge Venstre flyttet midlertidig inn i nye kontorer i valgkampen, og de kom ikke tilbake før etter valget. De ansatte i VHO var stort sett borte på Stortinget.

For min del jobbet jeg mye hjemmefra og litt fra Galleriet i Schweigaardsgate 4 hvor Akershus fylkeskommune også holder til. Det var stille og litt rart på Venstres Hus i ukene før valget. Det var temmelig folketomt der, og selv om det var fullt mulig å bruke kontorplassen der, valgte jeg å være andre steder. Jeg følte et sterkt behov for å være med de personene jeg har aller nærmest.

Det å drive med politikk kjentes ambivalent etter 22. juli. På den ene siden følte jeg at det ble enda viktigere – at kampen for demokrati, åpenhet og frihet er viktigere enn noen sinne. For hva var angrepet 22. juli, om ikke en direkte trussel mot det jeg verdsetter aller høyest i det norske samfunnet? Det å vise at vi ikke skulle la oss knekke eller skremme tror jeg var en viktig drivkraft for mange, meg selv inkludert.

På den andre siden føltes det merkelig å skulle være med på å gjennomføre en lokalvalgkamp. Det nære og lokale er kanskje viktig, men saker som jeg ellers ville ha sett på som viktige, ble uvesentlige, trivielle bagateller i den store sammenhengen. Vissheten om at 77 mennesker nettopp hadde blitt drept satte ting i perspektiv.

Unge Venstres sommerleir ble en helt spesiell opplevelse. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke dra, men jeg ombestemte meg. Hendelsene 22. juli gjorde at jeg dro allikevel. UVs sommerleir ble arrangert kun en uke etter terrorangrepene. Det var en helt spesiell opplevelse. En  samling av 180 unge, engasjerte mennesker, som vanligvis ville ha møttes for en uke med sommer, bading og politikk.

Sommerleiren var preget av et veldig sterkt samhold, men samtidig dyp sorg. I lufta var det en varsomhet, og en stillhet, og folk var veldig omsorgsfulle med med hverandre. EU-flagget var byttet ut med et AUF-flagg, og en prest åpnet samlingen – noe som ville ha vært utenkelig under normale omstendigheter.

Vi hadde en veldig trist, men verdig minnestud med blomsternedleggelse. Jeg tror mange satte pris på nærværet og den omtanken folk møtte hverandre med. Unge Venstre er litt som en stor familie, og det bar samlingen ekstra preg av. Folk gråt, trøstet, holdt rundt hverandre og var lavmælte sammen.

Det første møtet med Venstres hus på innsiden gjorde sterkt inntrykk. Det tok et par uker før det var mulig å komme forbi sperringene. Jeg la merke til at det var blod på dørhåndtakene enkelte steder, og at det var glasskår og svimerker på gulvene, og støv over alt. Det tok litt tid før de innvendige skadene ble reparert, men etter valget gled ting gradvis tilbake til det normale.

I vinter har flere av kontorene på Venstres hus ikke hatt skikkelige vinduer. Flere har bare hatt finérplater eller enkle glassruter. Flesteparten har vært boltet fast, slik at man ikke har kunnet åpne dem. De provisoriske vinduene har ført til at noen av kontorene har vært bikkjekalde når det var på det kaldeste i vinter. På Oslo-kontoret, hvor det var ekstra trekkfullt, måtte de kjøpe inn ekstra ovner for å holde varmen.

Jeg vil si at livet på huset på mange måter nå er tilbake til der det var før terrorangrepene. Livet har gått videre – folk er på jobb, det blir avholdt møter og besøkende kommer og går. De fysiske skadene på Venstres hus som var preget av midlertidige reparasjoner er under utbedring nå. Men vi har ikke glemt det som har skjedd – og jeg kan nok si at jeg for min del neppe kommer til å glemme det noen sinne.

Venstres hus 23. april 2012 . Omfattende bygningsarbeider er i gang. Det kryr av håndtverkere om dagen, og planen er å oppgradere til passivhusstandard slik at bygget blir tipp-topp miljømessig. Det skulle bare mangle at ikke Norges beste miljøparti holder til i et moderne, miljøvennlig bygg!

Les også:

Ble terrorangrepene forutsett i en konspirasjonsteori?

Tankene mine om de siste dagene – innlegg skrevet like etter terrorangrepet

Solnedgangen i Oslo i kveld sett fra Ekeberg.

Timelapse laget av meg. Fint, ikke sant?

Johan Sverdrup (1816-1892) likte å gå i fjellet. Helt siden Sverdrups tid har man kunnet støte på venstrefolk på fjellet.

…er glad i å være ute i naturen, går gjerne på tur, og har en forkjærlighet for å dra på fjellet.

…liker eksotisk mat og er ikke redd for å prøve nye ting.

…tar gjerne et glass vin i godt lag. Eller kanskje en god øl – det viktige er at det er skikkelige varer.

…er med i det frivillige liv. Synger gjerne i kor, eller er med i det lokale idrettslaget.

…setter seg gjerne ved siden av en innvandrer på bussen, og reiser seg for gamle damer.

…leser ofte bøker, eller skulle ønske han fikk lest flere bøker.

…bruker gjerne Mac, eller gjerne duppeditter som er fine å se på.

…har Alfa Romeo som drømmebil, men skulle ønske at den var mer miljøvennlig.

…sykler.

…liker musik, men ikke listepop. Hører på det meste og liker ofte klassisk.

…går på langrennski.

…drar heller til Toscana på vinsmaking enn Ibiza på chartertur.

…resirkulerer ALLTID glass og papir.

…er glad i kunst, og går gjerne på konserter og teater. Skulle alternativt ønske at han gikk oftere på konserter og teater.

…liker opera.

…er en hyggelig fyr, en som gjerne slår av en prat og stiller opp på dugnad.

…liker å se på seg selv som handy, men er det ikke nødvendigvis av den grunn.

…har gjerne utradisjonelle hobbyer – liker å skille seg ut.

…leser aviser og liker å holde seg oppdatert.

Varmetørking på malteriet på Frydenlund bryggeri, ca.1890. Fra "Norge i det nittende aarhundrede" 1900. Skannet av Friman july 2006/Wikipedia.

Dette er trolig de færreste klar over, men det finnes ikke en 100% norsk øl – i allefall ikke fra noen av de store bryggeriene, eller mikrobryggeriene for den saks skyld. Med dette mener jeg at det ikke finnes noen ølslag fra norske bryggerier som er laget med 100% norske råvarer. Nest alt øl bli laget utelukkende av tre råvarer – malt, humle og vann. I tillegg tilsettes gjær.

Malt: importert
Hovedingrediensen i øl er malt. Malt blir laget av korn, vanligvis byggkorn. Vi dyrker årlig 500 000 tonn bygg i Norge, men det er lenge siden vi sluttet å lage malt av bygget. Etter annen verdenskrig var det kroken på døra for malting her til lands, og siden den gang har vi importert. Det siste malteriet i Norge var på Ringnes Bryggeri og ble nedlagt i 1985/86. Det må nevnes at det kan finnes hobby/forsøksprosjekter med maltproduksjon, men ølet man får kjøpt på butikken lages utelukkende av utenlandsk malt.

Humle – importert
Humle dyrkes ikke lenger for brygging i Norge, så den importeres den også. Humle er krydderet i ølet. Den gir bitterhet og virker konserverende. Hvis man kan si at malten er “biffen”, så tilsvarer humla “pepperet” du har oppå. Det er påvist 34 arter humle i Norge, og det er en av de første plantene som er omtalt i skriftlige kilder i Norge. Det var til og med påbudt å dyrke humle på 1400-tallet, og det ble vanlig med humledyrking på 1800-tallet med bryggeriene.

Vann – norsk
De norske bryggerien bruker norsk vann, det skal de ha. Jeg har ikke hørt om noen som har importert utenlandsk vann.

Gjær – importert/gamle rendyrkede gjærstammer
I riktig gamle dager visste man ikke om gjærsoppen. Man satte vørteren ut i åpne kar, og satte sin lit til høyere makter om at fludiumet til slutt skulle bli godt. Spontangjæringen gjorde at man ikke alltid fikk samme resultat ved ølbryggingen fordi gjærtypen var uforutsigbar – sluttresultatet kunne smake himmelsk eller hestedekken, selv om man gjorde akkurat det samme når man brygget.

Når det kommer til norsk gjær, så har vi en litt artig historie. Johan Olaf Olsen var den første laboratoriesjefen på Ringnes Bryggeri (1887-90). Rignes var det første bryggeriet utenom Carlsberg som isolerte og tok i bruk renkultur av bryggerigjærgjær. Olsen har fått kallenavnet Dr. Sopp, og det er fortsatt hans arbeid som ligger til grunn for den rendyrkede gjærstammen Ringnes bruker i dag.

Når det gjelder gjærkultur bruker flere av bryggeriene sine egne gjærkulturer, mens andre bruker importert gjær.

Kan man kalle det kortreist?
Det er en aldri så liten ølrevolusjon på gang, med stadig bedre utvalg, flere mikrobryggerier og fokus på mangfold og kvalitet. Men det er allikevel synd at vi ikke klarer å bruke egne råvarer i større grad. Det er på en måte litt “fake” når du kjøper mikrobrygget øl fra Valdres, og den er laget med malt fra Australia og humle fra USA (noe som ikke er usannsynlig). Det er hverken spesielt kortreist eller spesielt norsk. Det gjør også sluttresultatet mindre særegent.

Vi burde ha gode forutsetninger for å lage øl med ekte norske råvarer – vi dyrker mye bygg, og humlen trives godt her til lands. Jeg har hørt rykter om at Haandbrygget i Drammen eksperimenterer med norske sårvarer, men inntil videre fortsatter jeg å ønske meg et øl som er genuint og laget med 100% norske råvarer.

Jeg blir alltid nysgjerrig på hva som befinner seg bak sladden. Kanskje det er bilde av porteren jeg fantaserte om på polet i dag?

I dag var jeg innom polet på Oslo City for å kjøpe meg en øl til middag. Jeg skulle grille en deilig t-bone steak, og hadde lyst på en porter til maten. En porter er en mørk øltype – ofte med mye røyksmak. På polet hadde de ingen øl av typen porter inne. Nå er porter en ganske vanlig type øl, så tenk deg om det hadde vært tilsvarende for vin – at de f. eks. ikke hadde musserende vin. Jeg ser for meg at det hadde blitt demonstrasjonstog fra Frogner til Vika. Men vi ølelskere må leve med et svært begrenset utvalg. Kunne det vært en idé med et eget ølmonpol?

Vinmonopolet har to hovedmål: det skal være en velfungerende monopolordning, men det skal også være Norges ledende faghandelskjede.

“Vi skal skape et etterlatt inntrykk av at Vinmonopolet har et av verdens beste produktutvalg, og at tilbudet vil bli vesentlig dårligere om det åpnes for vinsalg i dagligvarebutikker.”

- Vinmonopolets strategibrosjyre (pdf)

Polet har et imponerende utvalg, med totalt nesten 5000 røde viner og 3000 slag hvitvin. Men utvalget av øl er svært dårlig til sammenlikning; kun 251 slag. Dette gjenspeiles i polets butikker som stort sett fører vin, og har et svært begrenset ølutvalg. En liten hylle i en kjempestor butikk. Man kan lure på hva dette har, og har hatt å si for mangfoldet av øl i Norge.

Hvis jeg skal gjette, så tror jeg monopolpolitikken og begrensningen i alkoholstyrke i dagligvarebutikkene legger sterke begrensninger på hva bryggeriene – og kanskje spesielt de små, norske bryggeriene kan produsere. Jeg tipper at dette spesielt gjelder for sterkøl – øl med høyere alkoholprosent enn 4,75. Dette ølet kan kun selges av Vinmonopolet. Resultatet er at utvalget av øl er lite både i matbutikkene og på polet, og at det ølet man får kjøpt på butikken nesten utelukkende er lys lager.

Alkoholstyrke er en lite hensiktsmessig måte å kategorisere øl på. Hvis man vil ha godt øl, må man ofte litt høyere i alkoholprosent. Det er for eksempel veldig få belgiske øl som er under 4,7 %, og de må i såfall brygges i svakere versjoner. Flere av de tradisjonsrike norske ølslagene som bokkøl har også høyere alkoholprosent.

Jeg skal ikke beskylde polet for å være konservative når det gjelder hvilke ølslag de fører – de er absolutt ikke redde for å velge spennende og ofte sære ølslag. Problemet er at utvalget er altfor dårlig. Jeg skjønner at deres mål er å inngå vin i butikk, men hva med sterkølet? Hvorfor er de ikke snille med sterkølet? Hvorfor kan de ikke gi oss et anstendig utvalg?

Det at ølutvalget er sterkt begrenset er kanskje et spørsmål om etterspørsel, men det er også et resultat av en villet politikk. Man kan spørre seg om ikke forbuds- og monopoltankegangen har ført til at vi har en mindre mangfoldig ølkultur i Norge.  I 1857 var det registrert 343 bryggerier i Norge.  1987 var det kun 15. Heldivis er vi på rett vei igjen – med mer mangfold og flere mikrobryggerier.

Jeg ønsker meg ølmonopol. Det kan være som et vinmonopol, bare motsatt: En stor butikk full med deilig øl, og bare en liten hylle til vin.